Den salige sr. Elias Fracasso (1901-1927)

Den salige sr. Elias ble født som Teodora Fracasso den 17. januar 1901 i Bari i regionen Puglia i Sør-Italia. Hun var den tredje av barna til Giuseppe Fracasso og Pasqua Cianci. Hun ble døpt fire dager senere i kirken San Giacomo av sin onkel, don Carlo Fracasso, kapellan for kirkegården. Hun ble fermet (konfirmert) i 1903 av bispedømmets erkebiskop, Giulio Vaccari.

Den gang bodde familien på Piazza San Marco og levde av farens inntekter – han arbeidet som kalker og maler. I 1929/30 kunne han under store ofre åpne en butikk for maling og lakk. Moren var husmor. Disse forbilledlige kristne foreldrene hadde ni barn, men bare fem av dem overlevde: Prudenza, Anna, Teodora, Domenica og Nicola. I 1905 flyttet familien til et hus i Via Piccinni som var omgitt av en liten hage.

Som 5-åring hevdet Teodora at hun i en drøm hadde sett en vakker kvinne i denne hagen som gikk omkring mellom blomstrende liljer før hun plutselig forsvant i en lysstråle. Etter den visjonen lovte Teodora til «kvinnen» at hun skulle bli nonne, etter at moren hadde forklart henne hva visjonen kunne bety.

Teodora ble sendt på barnehage til Stigmatinersøstrene, og deretter begynte hun på grunnskolen. I tredje klasse, den 8. mai 1911, mottok hun sin første kommunion etter lange forberedelser. Natten før viste den hellige Terese av Jesusbarnet seg for henne og sa «du vil bli nonnen som meg». Senere gikk hun på yrkesskolen for sying og brodering nær det samme instituttet.

Hun gikk inn i foreningen til den salige Imelda Lambertini, en dominikaner med en utpreget eukaristisk fromhet, og senere også inn i Milizia Angelica til den hellige Thomas Aquinas. Av og til samlet hun sine venner for å meditere og be sammen, lese evangeliet, De evige prinsipper, Kristi Etterfølgelse, Madonnas Femten lørdager, helgenbiografier og spesielt selvbiografien til den hellige Teresa av Jesusbarnet.

Under klok ledelse av p. Pietro Fiorillo op, Teodoras åndelige veileder, begynte hennes ordenskall å befeste seg. Han introduserte henne for dominikanernes tredjeorden, hvor hun påbegynte novisiatet den 20. april 1914 med navnet Agnes (it: Agnese). Hun avla sine løfter den 14. mai 1915 med en spesiell dispensasjon på grunn av sin lave alder.

Mot slutten av 1917 bestemte hennes nye skriftefar, jesuittpresten Sergio Di Gioia, at hun skulle overflyttes til karmelittklosteret San Giuseppe i Bari. Det tilhørte de reformerte karmelittene (Ordo Sororum Discalceatarum Beatae Virginis de Monte Carmelo – OCD). Hun trådte inn den 8. april 1920 og ble ikledd drakten den 24. november samme år. Hun tok da navnet sr. Elias av St. Klemens (suor Elia di San Clemente). Hun avla sine enkle løfter den 4. desember 1921 og sine høytidelige løfter den 11. februar 1925.

Livet var ikke lett fra starten. De største problemene oppsto etter at priorinnen, Madre Angelica Lamberti, våren 1923 utnevnte sr. Elias til lærer i maskinelt broderi i verkstedet i skolen som var tilknyttet klosteret. Direktøren, sr. Colomba del SS. Sacramento, var av en autoritær og streng karakter, og hun så ikke med blide øyne på den godhet og vennlighet som sr. Elias behandlet elevene, og etter to år fikk hun fjernet henne fra stillingen.

Sr. Elias tilbrakte det meste av dagen i sin celle, opptatt med den syingen som ble betrodd henne. Hun fortsatte å holdes høyt i akt av priorinne, så i 1927 ble hun utnevnt til sakristan.

Sr. Elias ble i januar 1927 rammet av en sterk influensa som svekket henne kraftig. Hun begynte å få sterke anfall av hodepine, men hun klaget ikke og led uten å ta noen medisiner. Da hun den 21. desember også fikk høy feber og andre forstyrrelser, trodde alle at det var snakk om en av de vanlige sykdommene, men situasjonen ble verre for hver dag. Den 24. desember kom en lege, som stilte diagnosen mulig meningitt (hjernehinnebetennelse) eller encefalitt (hjernebetennelse). Men han trodde ikke at situasjonen var spesielt alvorlig. Men morgenen etter ble to spesialistleger kalt til sykeleiet, og de erklærte at tilstanden var uhelbredelig og at det allerede var for sent.

Sr. Elias døde klokken 12 den 25. desember 1927. Begravelsen ble feiret dagen etter av erkebiskop Augusto Curi av Bari, i nærvær av hennes slektninger og svært mange mennesker.

Den 28. oktober 1953 begynte informasjonsprosessen på bispedømmenivå for hennes saligkåring. Den 11. desember 1987 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

I februar 2002 fikk Pietro Milano, 60 år gammel ingeniør, gift med en advokat og far til to barn på 26 og 22 år, en akutt aneurisme i hjernen (utposing av en blodåre) og han gikk i koma. Etter en MR-scanning virket situasjonen svært alvorlig, og legene informerte slektningene om at det var lite håp. En datter gikk inn i kirken i Via De Rossi i Bari for å snakke med søster Maria Assunta, superior for klosteret og en venn av henne, for å be dem om å be for hennes dødssyke far.

Sr. Maria Assunta ga henne en hårlokk fra den ærverdige sr. Elias og ba henne legge den under farens pute. Uten forvarsel våknet ingeniøren uten noen komplikasjoner og legene erklærte at de ikke var i stand til å gi en vitenskapelig forklaring. Den 19. desember 2005 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på hennes forbønn.

Hun ble saligkåret den 18. mars 2006 av pave Benedikt XVI i katedralen i Bari i Italia. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Messen ble feiret av erkebiskop Francesco Cacucci av Bari-Bitonto. Dette var den første saligkåringen i erkebispedømmet Bari-Bitontos historie. Kilden santiebeati.it skriver at hennes minnedag er 29. mai.