Den hellige Susanna var en romersk jomfru på slutten av 200-tallet. Hennes lidelseshistorie (passio) er fra rundt år 500, men den er en ren legende med mange blomstrende og fantasifulle elementer. Men hun var nevnt i den hellige Hieronymus’ martyrologium, og den korte notisen der anses vanligvis som pålitelig:
I Roma, i «De to hus» [ad duas domos] ved siden av Diokletians bad, den hellige Susannas fødselsdag» [himmelske fødselsdag, altså dødsdag].
Legenden forteller at Susanna var en vakker og lærd ung kvinne, datter av den hellige presten Gabinus av Roma (Gabinius, Gavinius), som var bror av de hellige Maximus og Claudius og den hellige pave Caius (283-96). På den tiden lette keiser Diokletian (284-305) etter en hustru til sin adoptivsønn og underkeiser i øst, Galerius (305-11). Han sendte en av Susannas onkler, Claudius, som hadde en stilling ved hoffet, til Gabinus for å fortelle at keiseren ønsket at Susanna skulle gifte seg med Galerius.
Men Susanna hadde da hun var svært ung avlagt et privat løfte om evig kyskhet av kjærlighet til Kristus, og derfor nektet hun å gifte seg med noen jordisk brudgom. Claudius, som var hedning, ble så imponert over Susannas avvisning av et så fordelaktig ekteskap, så han ba om opplæring i kristendommen. Deretter ble han døpt sammen med hustruen Praepedigna og sine to barn, Alexander og Cutias. Han satte sine slaver fri og ga det han eide til de fattige.
Da keiseren ikke så Claudius ved hoffet noe mer, sendte han hans bror Maximus, som også var i den keiserlige husholdning som hushovmester (Comes rei privatae), for å finne ut om Susanna og undersøke hvor det var blitt av Claudius, som ble sagt å være syk. Maximus fant at broren virkelig var svært avmagret, men det skyldtes de botsøvelsene han hadde pålagt seg som kristen. Claudius fortalte ham om Susannas avgjørelse. De besøkte henne, og deretter diskuterte de hele saken grundig med Gabinus og pave Caius. Alle fire brødrene ble enige om at det ville være galt å tvinge den unge jomfruen til å svikte sitt kall. Maximus ble også døpt og ga det han eide til de fattige.
Da keiseren hørte om Susannas stivsinn og om sine to hoffmenns omvendelse, ble han rasende. Han ba en av sine favoritter, Julian, som hadde et horn i siden til familien, om å arrestere dem og gjøre det han ville med dem. Julian ga ordre om at Maximus og Claudius sammen med sistnevntes hustru og barn skulle bringes til Ostia, hvor de ble brent levende og likene kastet i vannet. Andre kilder sier at det skjedde i Cuma (det gamle Cumae) i Campania.
En kohort av soldater kom til Susannas fars hus nær Diokletians termer og halshogde henne. Hennes far Gabinus ble arrestert og sultet i hjel i fengsel. Den eneste overlevende var pave Caius, som hadde sluppet unna og gjemt seg i katakombene. Dette skjedde rundt 295. Susanna skal ha blitt gravlagt av keiser Diokletians hustru, den hellige keiserinne Prisca (Alexandra) (d. 315), som i hemmelighet var kristen. Hun ble gravlagt enten i Coemeterium Jordanorum nær Thrason-katakombene ved Via Salaria eller Alexander-katakombene ved basilikaen Sant’Alessandro ved Via Nomentana. Ekteskapshistorien endte med at Diokletians datter Valeria måtte skille seg fra sin daværende ektemann og gifte seg med Galerius.
Huset hvor Susanna døde, samt nabohuset som tilhørte hennes onkel Caius, som sto nær de to laurbærtrær, ble gjort om til en kirke, senere titularkirken Santa Susanna ad duos domos («ved de to hus») ved siden av Diokletians termer på Quirinal-høyden i Roma. Kirken het opprinnelig Titulus Gaii etter den opprinnelige eieren, og bygget er kjent siden 300-tallet og ble nevnt i underskriftene fra den romerske synoden i 499. Fra synoden i 595 opptrer kirken under navnet Santa Susanna, som den sannsynligvis fikk ved restaureringsarbeider.
Allerede i 401 ble Susanna besunget i Roma av dikteren Claudia Claudianus. Susannas minnedag i Martyrologium Romanum er 11. august, og samme dag minnes de ortodokse og armenerne henne. Hennes fest ble allmenn fra år 800. Susannas relikvier befinner seg i kirken Santa Susanna i Roma. Hun blir fremstilt med sverd og krone. Hun er skytshelgen mot regn, ulykke og bakvaskelser. Dette siste patronatet kan sannsynligvis føres tilbake til hennes gammeltestamentlige forgjenger fra Babylon, den «kyske Susanna». Utgravninger under basilikaen Santa Susanna har brakt for dagen et hus som stammer fra 200-tallet, hvor en vegg var bemalt med bibelske bilder og av martyren Susanna. Ettersom basilikaen stammer først fra 700-tallet, kan man anta at en huskirke til hennes ære ble benyttet frem til da. Det er godt mulig at Susanna var en grunnlegger av en kirke snarere enn en martyr.
Den katolske kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922) har siden funnet ut hvordan legenden har utviklet seg. Den er basert på en sann historie, men navnene er tatt fra noen klossete tekster i den første revisjonen av Martyrologium Hieronymianum. Det uvanlige navnet Praepedigna er for eksempel ganske enkelt satt sammen av slutten på et martyrnavn, Euprepe, og tilføyd første del av navnet på det stedet hvor hun ble drept – Dinogetia, feilstavet Dignae Cotiae.
Susannas minnedag sto i den romerske universalkalenderen til 1969, men da ble den fjernet derfra og henvist til lokale og spesielle kalendere. Den hellige Tiburtius, som hun sto oppført sammen med, har ingenting med henne å gjøre – de delte bare samme minnedag.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, Kaas, Schauber/Schindler, Melchers, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, ocafs.oca.org, santasusanna.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 25. mai 1999