Den hellige Senan av Scattery (~488-~544)

Den hellige Senan (Senán, Senames, Mo Shenóc; lat: Senanus) eller Senán mac Geirrcinn ble født på slutten av 400-tallet (ca 488?) på gården Magh Lacha («andejordet», i dag Moylougha) rundt seks kilometer øst for Kilrush i grevskapet Clare i regionen Munster i det sørlige Irland. Hans far het Erean eller Gerrcenn og hans mor het Comgella (Coímgell). Senans metriske biografi på latin begynner: Senanus ex nobilibus procreatur parentibus, / et ab ipsis cunabulis fidelibus christicolis; / qui magna Dei gratia habebantur in Scotia, / quorum haec sunt vocabula, Ercanus et Coemgella. («Senan ble født av fornemme foreldre, som var kristne fra sin barndom; ved Guds store nåde bodde de i Scotia (= Irland), og deres navn var Ercan og Coemgella»). Uvanlig nok etter irske konvensjoner var Senans far en bonde fra stammen Corco Baiscinn og ikke en adelsmann. Hans fødsel og hans hellighet skal ha blitt profetisk annonsert av den hellige Patrick av Irland (385-461) (Pádraig) da han besøkte Hy Fidhgente (det gamle navnet på folket og det territoriet som korresponderer med bispedømmet Limerick) – dette ifølge Patricks biografi Vita tripartita.

Senans irske prosabiografi inneholder en rekke mirakler fra hans tidligste liv. Blant annet fortelles det at hans mor fikk veer mens hun gikk gjennom skogen, og da hun grep takk i en grein for å støtte seg, skal den straks ha blomstret for å varsle om barnets mange dyder. Mens Senan fortsatt var et barn, begynte han å forkynne og praktisere selvfornektelse, og en gang irettesatte han til og med sin mor for å plukke bjørnebær. Han minnet henne om at Gud satte av en tid for både abstinens og spising. Senan gjette først sin fars kveg, men gutten lovte å vie sitt liv til Gud etter et mirakel ved elvemunningen, da en vei åpnet seg for ham og kveget han gjette etter at tidevannet hadde isolert dem. Allerede som gutt ble han da betrodd til en hellig abbed ved navn Cassidan i Irrus (= halvøya) West Clare for opplæring.

Senans biografi forteller at han deretter avsluttet sine monastiske studier under den hellige abbed Natalis (Notal, Notail, Naul, Naal, Naile, Nawly) i Kilmanagh [Kilnamanagh] i grevskapet Kilkenny i det gamle irske kongeriket Ossory (Osraige). Da Natalis avgjorde at Senan var ferdigutdannet og det var på tide at han tok over ledelsen av andre munker, foreslo Senan selv at han skulle dra av sted, og han stolte på at Gud ville fortelle ham hvor han skulle dra.

Senan begynte sin karriere som misjonær i 510 (eller 512) med å grunnlegge en kirke på en grønn øy i elven Slaney kalt Iniscoirithe, dagens Enniscorthy (Inis Córthaidh) i grevskapet Wexford i provinsen Leinster i det sørøstre Irland, og et sogn øst for elven Slaney i Enniscorthy er fortsatt kjent som Templeshannon (Teampul Senain = «Senans kirke»). Mens han bodde der, skal han ha blitt kjent med den hellige abbed Aidan av Ferns (ca 550-626) [som imidlertid trolig levde noe senere]. Deretter skal han ha besøkt Roma, hvor han muligens ble bispeviet. På vei tilbake skal han ha besøkt Tours i Frankrike og deretter bodd hos den hellige David i Menevia i Wales. Han vendte tilbake til Irland i 520.

Senan krediteres for å ha grunnlagt en bemerkelsesverdig rekke klostre på øyer ved elvemunninger og andre steder, fra det første i elven Slaney i Wexford i sørøst til kysten utenfor elven Clare i Vest-Irland. Det første klostret han grunnla etter at han kom tilbake til Irland, var Iniscarra (Inniscarra, Inishcarra) i elven Lee nær Ballincollig i grevskapet Cork, hvor det fortsatt finnes en St Senan's church. to the river Lee. Mens han bodde der, kom det femti munker fra kontinentet, tiltrukket av Irlands ry som et senter for kristen lærdom, og ti av disse munkene slo seg ned hos abbed Senan.

Fra Iniscarra dro Senan til Inisluinghe i elven Shannon, hvor han etablerte en «celle» eller kirke (Inisluinghe har ikke blitt identifisert). Mens han var på denne øya, mottok døtrene av den lokale høvdingen sløret som nonner av Senan. Noen autoriteter slutter av dette at Senan var biskop på dette tidspunktet. Fra Inisluinghe dro Senan til Inishmore (Inis Mor, Inismore) eller Deer Island, hvor han etterlot den hellige Liberius som superior for klosteret. Derfra dro han til Iniscaorach (bokstavelig «Saue-øya»; nå feilaktig kalt Mutton Island) (Enniskerry), hvor det finnes et oratorium for St. Senan – det samme har Bishops Island. Fra Iniscaorach dro han til Iniscunla (nå Inisconla). Han grunnla også et kloster på Canon Island (Inis na Canánach) i grevskapet Clare.

Til slutt, da han allerede var høyt oppe i årene, slo Senan seg ned i det som skulle bli hans viktigste grunnleggelse, på Scattery Island (Inis Cathaigh, Inis Cathaig, Inis Chathaigh, Iniscathy, Inniscathy, Iniscathay, Inniscathay), en øy i munningen av elven Shannon nær Kilrush sørvest i grevskapet Clare, ikke langt fra sitt hjemsted. Dette skal han ha gjort etter å ha utført sin mest berømte hagiografiske bragd, nemlig bekjempelsen av det mytiske elvemonsteret som ble kalt Cathach og som ga navn til Inis Cathaig. Uhyret bodde på øya og terroriserte lokalbefolkningen, og han skal ha gitt uhyret ordre, i Treenighetens navn, om å forlate øya. Senans irske biografi forteller at udyret straks adlød og at det ikke stanset før det nådde det mørke vannet i Lough Dou (Dubh-Loch) nær Mount Callan. Scattery Island hadde aldri tidligere vært bebodd, og derfor var den ifølge hagiografene fri fra arvesyndens plett. Noen kilder sier at elven Shannon fikk sitt navn fra Senan, mens andre hevder at opprinnelsen til navnet snarere er elvegudinnen Sionna.

Scattery Island ble ikke bare et berømt kloster og en skole, men også setet for et bispedømme med Senan som den første biskopen. Dette kan dateres til rundt 535 eller 540, og Senans jurisdiksjon omfattet dagens baronier Moyarta og Clonderalaw i Thomond, baroniet Connelo i Limerick og en liten del av Kerry fra Feal til Atlanteren. På Scattery ble han besøkt av de hellige Kieran av Clonmacnoise (d. ca 545) og Brendan av Birr (500-71) og andre hellige menn som hadde hørt om Senans hellighet og hans mirakler. Den hellige Aidan av Lindisfarne (d. 651) sies å ha vært en disippel av Senan på Scattery. På Scattery Island er det fortsatt mange ruiner fra middelalderen, blant annet det høyeste rundtårnet i Irland og en kirke viet til Senan. Deler av kirken er svært gammel, men ingen av ruinene stammer med sikkerhet fra Senans tid. En av de tidligste referansene til rundtårnet på Scattery er Senans irske biografi.

Ifølge legenden St. Senanus and the Lady, som den fortelles i lyrikken til Thomas Moore (1779-1852), skal Senan ha bestemt at ingen kvinne skulle ha adgang til øya. Men den hellige eneboersken Cannera av Bantry, som visste at hun snart skulle dø og ønsket å motta viaticum (vandringsbrødet) og bli gravlagt der, kom til stranden. Senan møtte henne og ville ikke la henne fortsette videre. «Hvis du tror at Kristus vil motta min sjel, hvorfor avviser du da mitt legeme?» spurte hun. Senan svarte: «Jeg tror visselig på det, men uansett tillater vi ikke kvinner å komme hit. Dra tilbake til verden og plag oss ikke. Du kan ha en ren sjel, men du er fortsatt en kvinne!»

Senans irske biografi lar Cannera få enda mer spillerom for å vise litt kvinnelig påståelighet: «Gud ble ikke menneske mer for menn enn for kvinner. Han led ikke mer for menn enn for kvinner. Himmelen er like åpen for begge kjønn. Faktisk nektet Kristus aldri å være sammen med hellige kvinner som tjente ham og disiplene.» Til slutt konkluderte hun med at alt hun ønsket, var å motta sakramentet mens hun levde, og når hun var død, ønsket hun bare litt jord på bredden hvor hennes legeme kunne gravlegges.

Senan måtte til slutt gi seg og gå med på hennes ønske, beveget mer av Canneras stahet enn hennes lidenskapelige appell for kvinnenes likeverd. Han ga henne sakramentene, og deretter døde hun. Hun ble gravlagt der de hadde blitt enige om, og biografen bemerker at for brødrene var det en temmelig uvanlig begravelse.

En annen legende forteller at da Senans søster, den hellige Ibie, døde, ønsket hun å bli gravlagt nær Senan. For å overholde det forbudet mot kvinner på øya som han selv hadde nedlagt, ventet han til det var lavvann og gravla henne i tidevannsbeltet, som offisielt ikke tilhørte øya. Dermed oppfylte han sin søsters siste ønske, samtidig som han ikke brøt sine egne regler.

I all rettferdighets navn må det tilføyes at Senan på ingen måte var noen misogynist (kvinnehater). Han grunnla to klostre for nonner, blant annet det første kvinneklosteret i det vestre Clare da han ga sløret til døtrene av Naereus og etablerte dem på et sted som ble kalt Killeochaille [Killeochailli] (Kill-na-cailleach, «nonnenes kirke») i nærliggende Querrin.

Før sin død bestemte Senan seg for å besøke cellen til abbed Cassidan, som hadde veiledet hans første steg som munk, for å be der. På hjemveien passerte han forbi Killeochaille da han brått ble syk. En stemme syntes å si: «Gud Tjener, du er kalt til himmelen». Hans ledsagere bar ham hjem og han døde på festen for den hellige David av Wales, den 1. mars 544. Hans munker sørget deretter over ham i åtte dager før de gravla ham i klosterkirken den 8. mars, som senere har vært hans festdag, selv om dødsdagen 1. mars også nevnes. 560 nevnes også som dødsår.

I hagiografien er Senan ofte knyttet sammen med den hellige David av Wales, og i den hellige Oengus («the Culdee») (Aengus) av Clonenaghs martyrologium Félire eller Festilogium (Félire Óengusso), er hans minnedag 1. mars, samme dag som David. Den walisiske tilknytningen kan reflektere de gamle forbindelsene mellom Munster og Wales, spesielt Dyfed. Senans bekjempelse av elvemonsteret Cathach minnes den 8. mars i Félire Óengusso og utbroderes i detalj i hans irske biografi fra 900- eller 1000-tallet som er bevart i The Book of Lismore. Det finnes også en metrisk biografi på latin, men den er mye senere, neppe før på 1200-tallet. Det hevdes at den hellige Odran, Senans umiddelbare etterfølger på Scattery Island, skrev den første biografien om sin abbed, men den er ikke bevart.

Inis Cathaig var et velstående og suksessrikt kloster. Senan var skytshelgen både for stammen Corco Baiscinn og det mektige området Uí Fhidgeinte eller Hy Fhidgente (det moderne grevskapet Limerick), og store deler av hans biografi omhandler hans forbindelser med sistnevnte. Klosteret nådde sitt høydepunkt før 900-tallet. En av dets abbeder, Ólchobur mac Flainn (d. 796) fra Uí Fhidgeinte, ble konge av Munster. Det har også blitt hevdet at det gammelirske diktet Amra Senáin som lovpriser Senan, ble skrevet mot slutten av 800-tallet av Cormac mac Cuillennáin (d. 908), biskop og konge av Munster.

Til tross for en nedgang, som like mye skyldes fremveksten av Dál Cais som vikingenes herjinger, forble klosteret betydelig innenfor Shannon-regionen. Det ble anerkjent som et bispesete og representerte Corco Baiscinn og Uí Fhidgeinte på synoden i Kells-Mellifont i 1152. Denne statusen var kortvarig, men Inis Cathaig beholdt rettigheter over kirker på begge bredder av utløpet av elven Shannon. Bispedømmet Inniscathy fortsatte til år 1189, da det ble nedlagt. Det ble imidlertid gjenopprettet av pave Innocent VI (1352-62) og fortsatte som et separat bispesete under biskop Thomas (1358-68). I 1378 dets eiendeler delt, og øya forble en del av Killaloe, men den ble senere innlemmet i sognet Kilrush.

En tekst fra 1300-tallet, Morbuile Senáin, gir en verdifull og sjelden innsikt i utviklingen av en kult i denne perioden. Teksten er en liste over Senans mirakuløse inngrep i samtidige affærer. Som man kunne forvente i denne perioden, er Ó Briain-lordene av Thomond blant helgenens prominente begunstigede. I tillegg lister teksten opp flere kirker i Clare som skylder troskap til Inis Cathaig. prosaberetningen følges av et dikt som setter Senan i kontakt med de fleste betydelige irske helgener.

Den irske hagiografen, historikeren og fransiskanerpateren John Colgan (d. 1657), som skrev Trias Thaumaturga og Acta Sanctorum Hiberniae, skriver at det var 22 irske helgener som het Senan, men at Senan av Scattery var den viktigste av dem. Den biografien som Colgan samlet og har bevart for oss, ser ut til å ha vært skrevet rundt fem eller seks århundrer etter Senans død og følger et tradisjonelt hagiografisk mønster. Selv om den kan inneholde noen historiske elementer, synes hendelsene og miraklene å være mer legendariske enn ekte, men Senans betydning som munk og grunnlegger av klostre står fast i et land hvor klostervesenet var holdt høyt i akt fra de tidligste dagene av landets omvendelse til kristendommen.

Senan opptrer i noen varianter av listen over «De Tolv apostler av Irland» (Erin), som er en liste over irske helgener som angivelig skal ha fått sin opplæring av den hellige Finnian av Clonard (d. ca 549). Disse helgenene var for det meste utdannet i Britannia eller ble opplært av dem som hadde vokst opp under innflytelse fra de britiske skolene. De var grunnleggere av de store irske monastiske skolene og bidro mye til å spre klostervesenet i den irske Kirken. Imidlertid er det ikke bevist at alle i virkeligheten var Finnians elever. Noen av dem levde før Finnians tid, noen fikk sin opplæring andre steder og Clonard hadde heller ikke noe slikt monopol på å produsere viktige munker og apostler som denne lokale tradisjonen hevdet. På denne tiden var det ikke uvanlig at munker dro videre til andre klostre og dermed hadde flere enn én lærer. Utdannelsen av helgener som levde mye senere, ble også senere kreditert Finnian. Det er også snakk om mer enn tolv personer, for listene har flere varianter.

Senan av Scattery nevnes som sagt i noen av disse variantene, gjerne i stedet for den hellige Sinell av Cleenish, som står på de fleste listene. Men det er ingen indikasjoner på at Senan fikk sin opplæring i Clonard, og han står ikke på de vanlige listene over de tolv. Brendan og Kieran som nevnes i hans biografi, er imidlertid to av «De tolv apostlene».

Historiene som er bevart om Senan, viser en mann med en karakter av betydelig kompleksitet. Historier om Senan er også full av hendelser hvor engler spiller en viktig rolle. Senans «Gylne klokke» eller Cloghan Oir oppbevares i det irske nasjonalmuseet i Dublin. Hans kult spredte seg langt ut over Inis Cathaig og er fortsatt betydelig i grevskapet Clare. Sognet Sennen i Land's End i Cornwall påstås ofte å ha Senan av Scattery som skytshelgen, men det synes i stedet å ha vært snakk om en ukjent kvinnelig helgen fra Cornwall, som ble kalt Sanctae Sennanae i skattelistene fra 1377.