Den hellige Sharbel Makhlouf (1828-1898)

Josef var femte og yngste barn av den fattige bonden Antoun Zaarour Makhlouf og hans fromme og ydmyke hustru Bridgit. Han ble døpt den 16. mai. Dette var harde tider for de kristne i Libanon fordi mange av dem, inkludert Antoun Zaarour, hadde blitt satt til tvangsarbeid av tyrkerne. Som en del av tvangsarbeidet måtte han transportere avlingen sin på et esel til den tyrkiske emiren. På en slik reise langt borte fra hjemmet fikk han den 8. august 1831 høy feber og døde. Youssef, som da var tre år gammel, og hans fire eldre søsken John, Beshara, Cowny og Wardy, ble farløse og unge Bridgit ble enke.

I tråd med tidens skikk fikk Antouns bror Tanous Zaarour Makhlouf ansvaret for sin avdøde brors familie. Tanous Makhlouf og Bridgit sørget for at barna fikk en solid religiøs oppdragelse i den maronittiske tradisjonen. De gikk regelmessig til messe og lærte å be og å faste. Unge Youssef lærte å lese og skrive på menighetens skole, var ministrant og sang i kirkekoret i landsbyen. Etter skoletid passet han på familiens ku. Han utviklet en dyp spiritualitet, og allerede som fjortenåring ga han ofte avkall på vennenes selskap. Han fant seg en hule i utkanten av landsbyen hvor han kunne tilbringe timevis i bønn og meditasjon. Denne hulen kalles i dag «Helgenens hule».

Han besøkte ofte eneboerklosteret St Antonius i Kozhaya [Qozhaya] i Qadisha-dalen (også kalt Helgen-dalen), hvor to av hans andre onkler, morens brødre Augustin og Daniel al-Shediyaq, var munker. Der lærte han om deres levemåte og ble influert og imponert over dem. Men hans formynderonkel Tanous og hans mor var ikke særlig fornøyd med guttens tidlige hengivenhet for bønn og ensomhet, og familien og en ung jente i områder la planer om et ekteskap for ham. Derfor forlot den 23-årige Josef i 1851 i hemmelighet barndomshjemmet om natten for å bli munk.

Han foretok en lang og vanskelig reise over fjellene til klosteret Vår Frue av Mayfouk [Maifouk; Mayfoug]. Det tilhørte den libanesiske maronittordenen av St. Antonius av Ørkenen, munkers far (Ordo Libanensis Maronitarum – OLM) som også kalles Baladitter. Maronittordenen består av tre grener, Den libanesiske ordenen, som er moderordenen, samt aleppinerne og antonittene. Youssef sluttet seg til moderordenen. Maronittene har brakt inn i den vestlige kristendommen tradisjoner av stor verdi som lett kunne blitt glemt. Disse tradisjonene inkluderer en enorm selvdisiplin, noe få har eksemplifisert bedre enn Sharbel Makhlouf.

Da Josef ble opptatt i novisiatet, ble han sendt til det store klosteret St. Maro [Maroun] i Annaya, nær byen Ehmege. Der tok han navnet Sharbel etter en martyr i Antiokiasom døde i 121. Navnebyttet signaliserte at Youssef hadde gitt avkall på verden og alle dens krav på ham. Han tjente nå bare én Herre og ville vie sitt liv til ham. Da hans familie hørte at han var blitt opptatt i klosteret, skyndte de seg dit i håp om å kunne overtale ham til å endre mening og bli med dem hjem. Men deres trygling var forgjeves.

Etter to års novisiat i klosteret St. Maro vurderte og godkjente klosterrådet med superioren i spissen Sharbels anmodning om å få bli munk, og i messen den 1. november 1853 avla han sine evige løfter. Ettersom han hadde gitt avkall på verden, var det passende at ingen av hans biologiske familie var til stede. Etter løfteavleggelsen ble håret hans klippet for å vise hans dedikasjon, og deretter ble han ikledd den svarte munkedrakten. Snart etter kom hans mor og ba om å få se sin sønn, men han nektet å møte henne. Han sa: «Vi skal se hverandre i all evighet i himmelen, om Gud vil». Da hans bror John døde i 1897, avslo Sharbel den arven han hadde etterlatt ham. Han sa: «I likhet med de døde kan en munk verken motta eller gi».

Mellom 1853 og 1858 gjennomførte han sine teologistudier i naboklosteret Ss Kyprian (Kobrianous) og Justina i Kfifan i Batroun. Der lærte han syrisk og arabisk og skaffet seg grunnkunnskaper i liturgi, teologi og kirkerett. Den salige Nimutallah Kassab Al-Hardini var hans professor i moralteologi (1853-56). Den 23. juli 1859 ble han presteviet av biskop Joseph Madrid etter ordre fra patriark Paul Massad i maronittenes patriarkresidens Bkerké, 31-år gammel, og han ble dermed det som er kjent som «hieromunk», prestemunk. Denne praksisen er mer vanlig i den katolske enn i andre østlige tradisjoner. Sharbels slektskap til øst og vest ses også i det faktum at en av hans favorittbøker var Thomas à Kempis' «Om Kristi etterfølgelse».

Sharbel vendte tilbake til klosteret St. Maro i Annaya, hvor han i femten år var en mønstermunk. Regimet var svært strengt der og kombinerte lange timer med bønn, stillhet, faste og botsøvelser med hardt fysisk arbeid. Men Sharbel var fornøyd og frydet seg over å synge tidebønnene og å arbeide på markene, i vinhagen og i olivenlundene. Karakteristisk for Sharbel var streng lydighet, mariansk fromhet og en stor hengivenhet til eukaristien. Han førte et usedvanlig strengt personlig botsliv. Hver natt knelte han fra midnatt til morgengry i bønn foran tabernaklet, bare ikledd en tynn munkedrakt, også i streng kulde.

Mens mange maronittiske munker engasjerte seg i pastoralt arbeid og sognetjeneste, hadde ordenen også plass til dem som var kalt til ensomhet. Sharbel utviklet et inderlig ønske om å leve fullstendig som ørkenfedrene, så han ba om å få bli eremitt. Det fikk han tillatelse til, og den 15. februar 1875 flyttet han sammen med to andre brødre til eneboerklosteret Ss Peter og Paulus overfor klosteret. Her fortsatte han sitt asketiske liv som prestemunk. Hans hjem var eid av klosteret og besto av fire små celler og et kapell. Han bodde i den ene cellen og snakket til en annen munk bare når det var absolutt nødvendig.

Mat ble brakt ham daglig fra klosteret. Hvis det kom en annen munk for å bo i en av de andre tre cellene, så Sharbel på ham som en overordnet han skyldte lydighet. Han fastet i fire perioder i året, ellers spiste han et eneste måltid grønnsaker hver dag, smakte ikke kjøtt og frukt og drakk ikke vin, bortsett fra en dråpe ved eukaristien. I stedet for en seng lå han på golvet på en madrass fylt med visne blader. Hans pute var et stykke tre, og over seg hadde han et geiteskinn som dekke.

Sharbel praktiserte de tre monastiske løftene inntil heroisme i en total forsakelse av verden, og det sies at han var et forbilde som den fullkomne munk. Han resiterte officiet ved midnatt og ba på arameisk, Jesu eget språk, og han nektet å røre penger. Allerede mens han levde, ble han æret som en hellig. Hans ry spredte seg, også til ikke-kristne, og flere og flere mennesker kom til eneboerhytten for å be om hans råd, bønner og velsignelse. Han helbredet mange som var syke, både legemlig og i hjertet. Han skal til og med ha vekket to personer opp fra de døde, Bulos Sam'un og barnet Maryam Georg Hayek. I 1885 befridde han området for en gresshoppeplage. Hans innflytelse på alle i distriktet, inkludert muslimene, var svært dyp. Når hans overordnede ved enkelte anledninger ba ham om å administrere sakramentene i nærliggende landsbyer, gjorde han dette med glede.

Etter 23 år som eremitt var Sharbel godt inne i sitt syttiende år, og han hadde helt til da hatt god helse. Men om morgenen den 16. desember 1898 fikk han et slag mens han feiret eukaristien i sitt kapell, like før konsekrasjonen. P. Makarios, som assisterte ham under messen, tok kalken fra hans hender og satte den ned før han bar medbroren til hans celle. Der lå han ubevegelig i åtte dager ved full bevissthet mens han konstant påkalte de hellige navnene til Jesus, Maria og Josef samt apostlene Peter og Paulus. Han gjentok også den siste invokasjonen fra sin siste messe. P. Makarios og p. Michael Abi-Ramya fra Ehmege assisterte ham med åndelig lesning og administrerte de siste sakramentene til ham rites. Selv om hans legeme nå sviktet ham, var hans vilje og disiplin like streng som alltid. Han nektet å spise den maten som ble gitt ham siden den inneholdt smør, og de var nå inne i abstinensperioden som forberedelse til julen. Han døde på julaften den 24. desember 1898.

Han ble gravlagt i munkenes gravkammer på den nærliggende kirkegården i Annaya. I henhold til skikken ble han ikke balsamert, men lagt rett i gravkammeret uten kiste ikledd ordensdrakten. På grunn av fuktigheten ble han ikke lagt rett på bakken, men på noen planker. Noen måneder senere startet et fenomen som er godt dokumentert. I 45 dager hadde landsbyboerne sett et merkelig lys over graven. Ved åpningen av hans grav den 15. april 1899 var hans legeme friskt og uråtnet.

Det ble da plassert i en kiste og satt i det hjørnet av klosteret hvor det hellige messeoffer ble feiret daglig. Dette var for å sikre legemets bevaring og gjøre det mer tilgjengelig for observasjon dersom flere overnaturlige hendelser skulle følge i fremtiden. Etter at Sharbels legeme var lagt i kisten, syntes det som om en rødaktig svette (noen ganger kalt «blod») kontinuerlig strømmet ut fra det. Munkene måtte skifte hans klær to ganger i uken og vaske dem. Ingen naturlig forklaring kunne finnes på fenomenet.

Rundt 23 år etter p. Sharbels død besøkte dr. Elias Honaisi Annaya og erklærte: «Jeg så levningene av Guds tjener Sharbel i klosteret St. Maro i Annaya. Da jeg nærmet meg kisten, kjente jeg lukten av blod, en lukt som bare er vanlig for levende kropper. Da jeg undersøkte legemet nærmere, oppdaget jeg sekresjonen av en substans gjennom porene. Tatt i betraktning antallet år som har gått siden hans død, synes dette fenomenet for meg fullstendig utenfor hva som er naturlig og det kan ikke forklares vitenskapelig. Jeg har foretatt disse undersøkelsene flere ganger, og hver gang har jeg vært vitne til det samme fenomenet».

Den 24. juli 1927 ble p. Sharbels jordiske rester igjen gravlagt i nærvær av mange mennesker. Legemet ble ikledd messeklær og hans hode ble dekket av hans munkekutte. Legemet ble lagt i en ny trekiste som på utsiden ble dekket av sinkplater. To offisielle dokumenter som inneholdt autentiske erklæringer om p. Sharbel ble lagt i en sinkbeholder og lagt i kisten sammen med legemet. En erklæring var undertegnet av den ekklesiastiske kommisjonen og den andre av den medisinske kommisjonen som undersøkte legemet før begravelsen. Kisten ble deretter forseglet med kommisjonens segl og plassert i en ny grav som var laget i veggen i klosterkrypten. Allerede i 1925 var det blitt rettet en henvendelse til pave Pius XI (1922-39) om å saligkåre Sharbel, og i 1927 ble hans saligkåringsprosess innledet i Roma.

En kald kveld i februar 1950 satt superioren, p. Younes, og døste foran ilden like før han skulle trekke seg tilbake for natten. Plutselig kjente han en usynlig hånd på skulderen og en stemme kommanderte ham: «Stå opp og gå til min grav». Først avviste han det hele som en drøm, men så litt etter følte han et rykk i albuen og hørte stemmen kommandere: «Stå opp, ba jeg deg, og gå og åpne min grav». Enda en gang trodde han det var en drøm, men igjen kjente han et insisterende rykk i albuen og hørte stemmen si: «Du må åpne min grav. Jeg er p. Sharbel». Nå var p. Younes virkelig rystet og tilkalte to brødre og fortalte hva han hadde opplevd. Sammen gikk de til p. Sharbels grav og så at det lekket ut væske fra den. Superioren var redd for at denne fuktigheten skulle skade graven, så han ga ordre om at den skulle åpnes den 25. februar 1950.

Da graven ble åpnet i nærvær av mange vitner ble det oppdaget at væsken besto av den samme blandingen av svette og blod som tidligere. I tillegg var ikke bare kroppen intakt, den var også myk, bøyelig og varm som et levende legeme. Under undersøkelsene ble det brukt en amikt til å tørke av p. Sharbels ansikt, og etterpå ble det funnet at hans portrett var etterlatt på amikten, lik avtrykket av Jesus som finnes på det berømte likkledet i Torino.

Graven ble åpnet igjen og inspisert den 22. april 1950 av en offisiell komité som inkluderte leger, og de stadfestet fenomenet med væsken og at legemet var friskt og bøyelig. Igjen ble graven forseglet. Det ble meldt om øyeblikkelige helbredelser og andre mirakler, noen av dem hendte med ikke-kristne. Pilegrimer strømmet til p. Sharbels grav fra området rundt, inkludert mange muslimer. Blant dem var en blind muslim som hadde reist fra Damaskus. Han skrapte på marmoren på graven og hvisket: «Sharbel, Sharbel, ikke skuff meg. Du har vist deg for meg i Damaskus og bedt meg om å komme hit. Du må helbrede meg». Hans tro ble belønnet og han fikk synet tilbake. Igjen strømmet en mengde pilegrimer fra ulike religioner til Sharbels grav i klosteret St. Maro i Annaya i Libanon for å be om helgenens forbønn.

P. Michael Abraham d'Assemani, tidligere sogneprest for kirken Sacred Heart i Michigan City i USA, reiste til p. Sharbels grav i september 1950. Han fortalte senere om en hendelse han var vitne til da en mor plasserte sitt barn, som var døende av ondartet anemi, på gulvet nær p. Sharbels grav. Hun gråt og ba til Gud gjennom hans tjener Sharbels forbønn og hørte da en stemme som sa: «Frykt ikke, mor, Gud har hørt din bønn, reis deg og ta opp barnet. Han er helbredet».

Mange mirakler tilskrives spesielt periodene i 1927 og 1950 da den blodige «svetten» strømmet ut fra Sharbels legeme. Denne helt ekstraordinære historien gir oss en moderne, verifiserbar fremstilling av et fenomen som ofte ble hevdet for middelalderske helgener og ofte gjort narr av. Frem til 1953 ble det meldt om 2.200 bønnesvar, nådebevis og mirakler på hans forbønn. Etter undersøkelsen i 1950 ble liket gravlagt igjen under betong. Ved den siste åpningen av hans grav i 1976 var legemet råtnet og bare skjelettet var tilbake. Fortsatt besøkes graven av et stort antall mennesker, ikke bare libanesere og ikke bare kristne.

I 1954 undertegnet pave Pius XII (1939-58) et dekret som aksepterte forslaget om saligkåring av Sharbel Makhlouf. Etter datidens regel måtte det skje to mirakler på kandidatens forbønn for en saligkåring kunne finne sted. Det miraklet som ble godkjent, skjedde med sr. Maria Abel Kamari [Kamary]. Hun kom fra landsbyen Hammana og trådte som sekstenåring den 8. september 1929 inn i kongregasjonen av De to hellige Hjerter i Bikfaya. Hun hadde alltid hatt god helse før hun i 1936 fikk alvorlige fordøyelsesproblemer og kunne ikke holde på maten.

Legene kunne ikke hjelpe, og i flere måneder kastet hun opp kontinuerlig. Hun ble operert, og det ble funnet et stort magesår samt at leveren, gallegangen og en nyre ikke lenger fungerte normalt. Etter at såret var leget, vendte kvalmen tilbake, og en ny operasjon hadde katastrofalt resultat. Hun var deretter sengeliggende i fjorten år og hadde allerede mottatt sykesalvingens sakrament tre ganger. Hun var lam i høyre arm og kunne gå bare ved å bli støttet av en annen søster. Etter å ha hørt om Sharbels mirakler, begynte hun å be til ham, og samme natt viste han seg for henne. En annen gang drømte hun at hun ba foran alteret da plutselig alle lysene ble tent og hun så p. Sharbel med armene løftet til velsignelse.

Den 2. juli 1950 ble hun brakt fra klosteret i Bikfaya til Sharbels grav av sr. Isabelle Ghourayeb, superior for klosteret i Jbeil, sr. Bernadette Nafah, lærer i klosteret i Bikfaya, og sr. Marie Mathilde Zambaca. Da hun ba og kysset gravsteinen, følte hun plutselig en mektig energibølge og kunne stå ved egen hjelp. Etter at hun hadde bedt sine bønner, ble hun båret til et annet rom og lagt i en seng for å hvile.

Samme kveld ba hun sin superior om tillatelse til å tilbringe natten ved graven. Men superioren mente at menneskemengden var for stor, så hun avslo. Hun ba da til Sharbel: «P. Sharbel, du er en munk og jeg er en nonne. Du vet hvordan vi ordensfolk er bundet av lydighetsløftet. Jeg har måttet akseptere denne myke sengen i et privat rom i stedet for å tilbringe natten ved din grav. Se hva du kan gjøre for meg». Neste dag ble hun båret til graven, hvor hun hørte tre messer. Etter tre timers bønn ble hun invitert på en kopp kaffe, men hun nektet å forlate graven før hun var helbredet. Da hun festet øynene på graven, så hun at bokstavene med Sharbels navn var badet i svette, og dråpene funklet som perler. Hun var sikker på at de mystiske dråpene var en gave fra Sharbel, så hun tørket dem opp med lommetørkleet og smurte dem på de delene av kroppen som var rammet. Hun sa senere at hun ikke visste hva som hendte, bare at hun plutselig reiste seg opp og gikk av seg selv i nærvær av søstrene og folkemengden ved graven. Alles øyne var festet på henne i forbløffelse, og alle ropte: «Agibi! Agibi! Et mirakel! Et mirakel! Lovet være Gud for hans miskunn». Deretter var hun fullstendig fri for sine plager.

Det andre miraklet som ble anerkjent av Rituskongregasjonen, skjedde med Iskandar Naim Obeid [Oubeid, Oubaid], en smed fra Baabdat. Han var blitt blind på ett øye i 1937 etter at det var blitt truffet av en gren av et tre, og dr. T. Salhab slo fast at hans retina var ødelagt. På det franske sykehuset Jesu Hjerte i Beirut ba dr. Nakarier pasienten om å dra hjem og hvile i syv dager. Deretter ble han undersøkt på nytt, men det var ingen forbedring. Dr. Salhab forekrev nye to ukers hvile, men øyet ble ikke bedre. Dr. Salhab og dr. Nakarier anbefalte da å fjerne øyet for å forhindre at en eventuell infeksjon gikk over til det friske øyet.

De ventet med den endelige avgjørelsen ettersom dette var et svært drastisk inngrep, og tilstanden vedvarte i tretten år, frem til 1950. I hele denne tiden ba Iskandar og mottok kommunionen daglig. En natt så han i en drøm p. Sharbel som snakket til ham: «Gå til klosteret og du vil bli helbredet». Iskandar dro straks av gårde. Det var en tirsdag, og han tilbrakte natten i bønn og forble værende nær eremittens grav. Dagen etter hørte han messe, mottok kommunionen og vendte hjem.

Fra første dag begynte han å føle smerter i det skadde øyet, og etter to dager var smertene nesten uutholdelige. Familien tryglet ham om å oppsøke lege, men han sa: «Fra nå av er Sharbel min eneste lege» og begynte å gråte som et barn. Han fikk ikke sove før klokken fire om morgenen, og da følte han det som om han ble brakt til porten til klosteret St. Moses, som tilhører samme orden som Sharbel Makhlouf. Der kom en munk ut og sa han skulle helbrede øyet. Han strødde et slags pulver i øyet hans og forsvant. Da så Iskandar det stå skrevet på asfalten nær kirken: «Sharbel, Guds slave». Han våknet med et skrik og sa til sin kone: «Bring meg bildet av p. Sharbel!» Han dekket det friske øyet med et lommetørkle og så på bildet med det skadde øyet, gjorde korsets tegn og ropte ut: «Jeg kan se det, jeg er helbredet!»

Naboen strømmet til, og alle priste Gud og takket ham for det som hadde skjedd. Dr. Salhab ble tilkalt og kunne bekrefte helbredelsen. Deretter undersøkte han Iskandar med jevne mellomrom og konsulterte også andre spesialister, og alle sa at det ikke fantes noen naturlig forklaring på fenomenet. En kanonisk undersøkelse ble foretatt, og den stadfestet miraklet. Hele landsbyen Baabdat bevitnet at smeden Iskandar hadde vært blind på ett øye, men hadde fått tilbake synet på forbønn av p. Sharbel.

Maroun Azouri, en ung libanesisk soldat, hadde fått en alvorlig skade i beinet under Palestinakrigen i 1948. Beinet var fullstendig knust og måtte amputeres. Den unge mannen som til da hadde vært sterk og kjent for sitt mot, ble en krøpling som var nødt til å bevege seg rundt på krykker. I sin fortvilelse vendte han seg til p. Sharbel og prostrerte seg ved hans grav i klosteret St. Maro. Deretter fulgte en sammenhengende vigilie på tre dager og tre netter.

Noen dager senere sto en soldat på vakt utenfor Forsvarsdepartementet. Plutselig kom en ung mann gående mot ham, og da han kom nærmere, begynte han å løpe. Først kjente soldaten ikke igjen skikkelsen som nærmet seg. Da hørte han: «Jeg er Maroun Azouri, din kamerat fra hæren». Soldaten ble lamslått av forbauselse, for han husket Azouri som en som var forkrøplet for livet. Men nå sto han ikke bare foran ham med beinet fullstendig leget, han tok tak i den unge soldaten og løftet ham opp for å vise at han også hadde fått sin fulle styrke tilbake. Snart spredte nyheten om miraklet seg i byen og store feiringer fulgte.

Det trolig mest bemerkelsesverdige og mest omtalte miraklet skjedde med den 49-årige syersken Mountaha Daher Boulos fra Bekassin i Libanon. Som ettåring hadde hun hatt en ondartet feber som gjorde at hun for alltid fikk en stor kul på venstre skulder, og helt siden barndommen hadde hun blitt gjort narr av på grunn av sin pukkelrygg, som ingen leger kunne gjøre noe med. Den 11. mai 1950 besøkte hun Sharbels grav, ikke for å be for seg selv, men for sine trengende nevøer som var blitt foreldreløse. For sin egen del ba hun bare om å få bevare synet lenge nok til at hun kunne livnære seg som syerske.

Fire dager senere var hun tilbake i sitt eget hus da hun våknet klokken 4.30 om morgenen for å begynne dagen som vanlig, og hun startet å kle på seg. Da hun så seg i speilet, ble hun vitne til et mirakel, for den stygge kulen på skulderen var forsvunnet. Hennes lege bevitnet at han hadde undersøkt henne mange ganger før helbredelsen, og at hun i tillegg til pukkelryggen hadde «kyllingbryst» og vanskapte skuldre. Etter helbredelsen var hennes figur av normale proporsjoner.

Etter en langvarig saligkåringsprosess for Sharbel Makhlouf gikk det kort tid mellom de siste stadiene. Den 15. juli 1965 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 23. november 1965 undertegnet pave Paul VI (1963-78) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som stadfestet at de to miraklene med sr. Maria Abel Kamari og Iskandar Naim Obeid var skjedd på hans forbønn. Endelig ble han saligkåret av pave Paul VI den 5. desember 1965, to dager før Andre Vatikankonsil ble avsluttet, i nærvær av 3.000 libanesiske pilegrimer og utallige kardinaler og prelater fra hele Kirken.

For at han skulle kunne helligkåres, måtte enda et mirakel bli godkjent av Vatikanet. Det skulle bli helbredelsen av Mariam Assaf Awad fra Hammana. Hun var datter av Lulu og Assaf og gift med Ibrahim Awad. Mariam ble født i Shakra i Izra i Syria, men bodde i Hammana i Libanon. Hennes mann var død nitten år tidligere, og hun hadde en sønn ved navn Georgios, som var gift og var romersk-katolsk. Han var analfabet, men praktiserte sine religiøse plikter i Hammana.

Mellom 1963 og 1965 ble Miriam operert tre ganger for kreft. Første gang var blindtarmen rammet, og den ble fjernet. Andre gang fikk hun kreft i magen med spredning, mens den tredje operasjonen var på høyre side av halsen. Den gangen tok legen røntgenbilder av hele munnen og tok en prøve for biopsi. Han foreskrev ingen behandling, og Miriam var ikke sikker på hva slags sykdom hun hadde. Fra da av startet hun å be til Sharbel Makhlouf.

Hun ble rammet av kreft i begge mandlene, noe som førte til ulidelige smerter og vanskeligheter med å svelge. I tillegg startet hennes stemme å svekkes. Mandlene ble røde og vokste til størrelsen av valnøtter. Men Miriam avslo all behandling, inkludert stråling. I stedet ba hun til Sharbel om enten å bli helbredet eller få kraft til å bære sykdommen. En kveld ba hun om dette før hun gikk til sengs, og hun lovte å besøke helligdommen dersom hun ble bønnhørt. Neste dag var hun fullstendig helbredet. Den fjerde dagen var alle kreftsvulster borte, og hun hadde ikke lenger noen smerter. Hun ble fullstendig frisk. Da kom hun til å tenke på sitt løfte, og hun reiste til klosteret St. Maro og Sharbels grav. Der takket hun ham for hans velsignelser.

Etter at dette mirakelet var blitt godkjent den 3. oktober 1975, ble Sharbel Makhlouf helligkåret den 9. oktober 1977 av pave Paul VI i Peterskirken. Til stede var den maronittiske patriarken Pierre-Anton Khoreich og fremstående libanesiske regjeringsrepresentanter. Sharbel Makhlouf er en representant for den monastiske og kontemplative karisma som alltid er så nødvendig blant de andre karismaer som blomstrer i Kirken. Han var den første katolikk av østlig ritus som ble helligkåret av en romersk pave.

Hans minnedag var tidligere dødsdagen 24. desember. Da det nye Missale Romanum ble utgitt i 2002, ble hans minnedag flyttet til 24. juli og utvidet til en valgfri minnedag i hele Kirken. Vi har ikke funnet ut hvorfor nettopp 24. juli ble valgt som minnedag, men det er datoen for hans andre begravelse i 1927. Se en side med bilder av Sharbel Makhlouf.

Det har fortsatt å skje mirakler ved Sharbels grav. Et av de mest berømte skjedde med Nohad El Shami [Nouhad El-Chami], som var 55 år gammel da miraklet skjedde. Hun var fra Mezarib i distriktet Jbeil, gift med Semaan Chami og hadde tolv barn, syv sønner og fem døtre. Den 9. januar 1993 ble hun rammet av hemiplegia, som er en lammelse av den ene siden av kroppen, vanligvis forårsaket av et slag på den motsatte siden av hjernen. Hun ble lammet på venstre side, i foten, armen og munnen, og ble innlagt på sykehuset Sainte Martine i Jbeil. Etter mange undersøkelser og røntgenbilder slo spesialisten dr. Antoine Nachanakian og familielegen Majid Chami fast at hun ikke kunne helbredes. De ba henne komme tilbake tre måneder senere til hospitalet Hotel Dieu for å ta nye røntgenbilder.

Nohad forteller at hennes eldste sønn Saad dro til Annaya og brakte hennes konsekrert olje og sand fra Sharbels grav, og da hennes datter dekket henne med denne blandingen, kjente hun nålestikk i armen og foten. Hun forlot sykehuset ni dager senere, og hjemme måtte hun ligge i sengen. Hennes mann måtte hjelpe henne på badet og barna måtte mate henne gjennom et sugerør. Slik tilbrakte hun de neste tre dagene, og i drømme så hun seg selv gå ned trappene til eneboerklosteret i Annaya, hvor hun var til stede i messen sammen med munkene, og Sharbel ga henne kommunionen.

Hun forteller at hun om natten fra torsdag den 22. januar 1993 hadde en fryktelig hodepine og en smerte på høyre side, og hun begynte å be til Jomfru Maria og Sharbel Makhlouf om enten å bli helbredet eller få lov til å dø. Hun sovnet, og klokken elleve så hun i en drøm to maronittiske munker som sto ved siden av sengen. En av dem la hånden på nakken hennes og opererte henne så hennes smerter ble borte, mens den andre holdt en pute bak ryggen hennes og ga henne et glass vann å drikke. Da Nohad våknet, oppdaget hun to sår i nakken, ett på hver side. Hun var fullstendig helbredet og hadde fått tilbake evnen til å gå igjen. Den munken som hadde helbredet henne, hadde sagt at han var p. Sharbel, men hun kjente ikke igjen den andre munken.

Dagen etter dro hun til Annaya sammen med mannen og sønnen for å takke Sharbel, og nyheten spredte seg raskt. Besøkende strømmet til fra Libanon og fra utlandet, og etter en uke ba dr. Majid Chami og presten p. Abdo Yaacoub i Halat henne om å reise bort for å hvile noen dager. Neste natt så hun igjen Sharbel i drømme. Han sa til henne: «Ikke trekk deg unna menneskene. Jeg helbredet deg for at folk skulle se og vende tilbake til troen. Jeg ber deg om å besøke eneboercellen den 22. hver måned og å gå til messe regelmessig resten av livet». Siden da har mennesker samlet seg den 22. i hver måned for å be og feire messe i Sharbels eneboerkloster i Annaya. Den 2. juli åpenbarte den hellige Rita seg for Nohad og fortalte henne at den andre munken var den hellige Maro. Nohad El Shami bort fortsatt i distriktet Jbeil og er kjent av alle.