Simon ga opp sin privilegerte bakgrunn i svært tidlig alder og trådte inn i den unge fransiskanerordenen da han var fjorten år gammel. Etter fransiskansk skikk fikk han da ordensnavnet Simon av Collazzone etter sitt fødested. Han kjente personlig den hellige Frans av Assisi (1182-1226). Han var blant de brødrene som bror Elias sendte til Tyskland i 1221.
Hans misjonsopphold i Tyskland varte i tre år. Da han kom tilbake til Italia, ble han valgt til provinsial for Marche og senere for Umbria. Den fransiskanske krønikeren Salimbene de Adam, som tilbrakte en tid sammen med ham i Marseille i 1248, kaller ham en mann «som Gud gjorde berømt gjennom mirakler».
Simon tilhørte den tredje generasjonen av fransiskanere og sto i spissen for den fremvoksende kampen om hvem som var de «legitime sønner» av Frans og hvordan hans regel skulle tolkes. Ernesto Menestò, som har vært ledende i den moderne fransiskanerforskningen, kaller ham i sin bok Simone da Collazzone francescano e il processo per la sua canonizzazione 1252 (2007) en «pro-spiritual» fordi han delte og levde idealene til den opprinnelige fransiskanske kommuniteten, som observerte det evangeliske liv og Sequela Christi («Kristi etterfølgelse») ved å dele de fattiges sosiale vilkår, gi avkall på penger og makt og tjene de syke og de spedalske. Hans liv inkluderte perioder tilbrakt i eremittboliger, som også var en del av hans protest mot den konventual-sinnede kommunitetens gryende tilpasninger av regelen.
Simon av Collazzone døde i 1250 under et besøk til brødrene i klosteret Sant’Elia i Spoleto i provinsen Perugia, og han ble gravlagt i deres kirke. Som sognekirke er denne kirken først dokumentert i 1067. Dedikasjonen til profeten Elia er uvanlig. Biskop Benedetto av Spoleto (1199- ?) ga kirken til fransiskanerne i 1226 etter å ha overført kirkens sogneansvar til domkirken (Duomo). Kommuniteten i Sant’Elia vokste raskt og tiltrakk seg store folkemengder og donasjoner. Brødrene begynte derfor å bygge en ny og større kirke og kloster, Ss Simone e Giuda. Ingenting mer er kjent om den senere historien til kirken Sant’Elia, men den ble revet rundt 1359 for å gi plass til festningen Rocca (1359-70) på toppen av Colle di Sant’Elia.
I Spoleto hadde Simon av Collazzone ry for hellighet og som en undergjører, og mirakler ble snart tilskrevet hans forbønn. I 1252, to år etter Simons død, ga pave Innocent IV (1243-54), som da var i Perugia, biskop Bartolomeo Accorombani av Spoleto (1236-71) og to andre prelater (biskop Giacomo av Gubbio og abbeden av San Pietro in Valle) i oppgave å gjennomføre en helligkåringsprosess for Simon. Det lille vi vet om Simons liv er hentet fra aktene fra hans helligkåringssak i 1252, som aldri nådde en positiv konklusjon.
Helligkåringsprosessen var mislykket, men «St» Simons relikvier ble likevel overført med stor høytidelighet fra Sant’Elia til Ss Simone e Giuda i 1260. Dette markerte trolig slutten på brødrenes tilstedeværelse i Sant’Elia. Selv om kirken var vigslet til apostlene Simon og Judas, var det sikkert mange av kirkegjengerne som assosierte Simon av Collazzone med dedikasjonen.
Simon ble formelt anerkjent som helgen i Spoletos statutter senest i 1296. Til tross for den langvarige kulten i Spoleto, mislyktes også en andre helligkåringsprosess i 1747 under den store hagiografpaven Benedikt XIV (1740-58). Samme resultat fikk det tredje forsøket i 1827.
Simon er avbildet på en altertavle som forsøksvis tilskrives Jacopo di Vinciolo (d. ca 1495) (se bildet). Tavlen kom fra det alteret i kirken Ss Simone e Giuda som inneholdt relikviene av den salige Simon av Collazzone. Der avbildes Madonna og barnet sammen med fire fransiskanske helgener, de hellige Frans av Assisi, Bernardin av Siena og Antonius av Padova og den salige Simon (nummer to fra venstre). Han identifiseres av ordene «Sanctus Simon» innskrevet i hans glorie, til tross for det faktum at han aldri ble helligkåret.
Krypten i Sant’Ansano er fortsatt viet til Isak (Sant’Isacco), og dit ble sarkofagen med hans levninger brakt i 1502. Den originale sarkofagen ble solgt på 1800-tallet, mens relikviene ble flyttet til den nye som pave Pius IX hadde donert. Relikviene av Isak ble i 1999 lagt i en kopi av den opprinnelige sarkofagen, mens sarkofagen fra 1800-tallet i 2000 ble brukt til relikviene av Simon av Collazzone og står nå under høyalteret i Sant’Ansano. Isaks originale sarkofag ble berget av kommunen og er i dag i Museo Nazionale del Ducato di Spoleto.
Kilder: keytoumbria.com, muse.jhu.edu, data.bnf.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 5. oktober 2015