Skytshelgen for bispedømmene Satu Mare og Oradea Mare i Romania
Den salige Johannes Scheffler (ung: János; ty: Johann) ble født den 29. oktober 1887 i landsbyen Kálmánd (ro: Cămin; ty: Kalmandi) ved Nagykároly (ro: Carei; ty: Großkarol) i Transilvania i kongeriket Ungarn, en del av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, i dag Cămin i kommunen av samme navn i fylket Satu Mare (ung: Szatmár) i Romania. Johannes kom fra beskjedne forhold i en katolsk ungarsk-transilvansk bondefamilie, men selv om hans foreldre var fattige, var de dypt religiøse, og utøvelsen av troen var deres daglige rutine. Han var den andre av foreldrenes ti barn. János Scheffler ble født i en familie på ti barn. I tillegg til ham viet to søsken seg til kirkelig tjeneste, Mária ble en barmhjertig søster og Ferenc Scheffler (1894-1956) ble katolsk prest.
Sognepresten i landsbyen spilte en avgjørende rolle i den fattige guttens utvikling og ga ham åndelig veiledning for livet. Johannes viste et sterkt kall til prestedømmet fra tiårsalderen (1897), takket være eksempelet til sin sogneprest. Etter grunnskolen i hjemlandsbyen ble han i 1898 innskrevet ved det kongelige katolske gymnaset i Szatmár (Satu Mare). Senere ble han tilbudt å bo i det biskoppelige internatet ved katedralens sakristi, som ble drevet av jesuittpatre. Med sitt åpenbare talent og store flid lå han snart langt foran sine medstudenter.
Etter å ha fullført gymnaset, ble han i 1905 tatt opp ved presteseminaret i Szatmár. Fra 1906 til 1910 studerte han ved det teologiske fakultet ved det vitenskapelige universitetet Péter Pázmány i Budapest med svært gode karakterer, og mottok de lavere vielser. Deretter ble han den 6. juli 1910 presteviet i sin hjemlige landsby Kálmánd, 22 år gammel. Han ble utnevnt til kapellan i Csomaköz (ro: Ciumeşti; ty: Schamagosch) av biskop Tibor Boromisza (1840-1928) av Szatmár (1906-28).
Men på grunn av hans store intellektuelle talenter, ble han allerede i oktober 1910 sendt til Roma for å studere kirkerett ved Det pavelige universitet Gregoriana. Der ble han den 19. juni 1912 uteksaminert med toppkarakteren Summa cum laude. Han reiste tilbake til hjemlandet, hvor han hadde forskjellige stillinger: Han var sekretær og kansler ved biskopens kanselli, kapellan i Ungvár (ukr: Ужгород, Uzjhorod), nå i Ukraina, og studieprefekt for seminaret. I juli 1914, rett før Første verdenskrig brøt ut, ble han utnevnt til professor i teologi i Satu Mare. Han fortsatte sine studier i kirkerett i Budapest, og i november 1915 ble han promovert til doktor i kirkerett. Deretter fulgte mange akademiske og pastorale oppgaver. Han var professor ved det katolske gymnaset i Satu Mare, predikant i katedralen, påtaleadvokat (promotor iustitiæ) ved bispedømmets tribunal, dosent i kirkerett, kirkehistorie og teologi.
Etter slutten av Første verdenskrig ble Trianon-traktaten, fredsavtalen mellom de seirende statene og det nylig uavhengige kongeriket Ungarn, den 4. juni 1920 undertegnet i slottet Grand Trianon i Versailles. Fordi dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn var en av taperne i krigen, ble også de nye statene Østerrike og Ungarn betraktet som tapere. En av konsekvensene var at Ungarn måtte avstå Transilvania til Romania. Den forandrede politiske situasjonen gjorde at p. Scheffler lærte seg det rumenske språket for å kunne preke og høre skriftemål, og han ble også rumensk statsborger.
I 1920 reorganiserte og ledet p. Scheffler det katolske hovedgymnas i Satu Mare. Kort tid etter utnevnte hans biskop ham til professor i teologi. I 1922 etablerte han et felles kollegium for bispedømmene Satu Mare og Oradea Mare, hvor han ble første dekan samt professor i kirkerett og kirkehistorie. Hans pastorale erfaring ble ytterligere utvidet da han i 1923 ble utnevnt til sogneprest av Moftinu Mare (ung: Nagymajtény) i fylket Satu Mare, et embete hvor han ga en sterk impuls til apostoliske verk, organiserte pilegrimsreiser, skrev katekesehåndbøker for elever på middelskolen og arbeidet på ulike måter for oppholdelse av den katolske skolen. Han kjempet hardt mot undertrykkelse av utdannelse på det ungarske språket fra den nye rumenske administrasjonens side, og han restaurerte kirken. I 1925 begynte han å undervise prestekandidater på seminaret i Satu Mare.
Fra 20. til 24. juni 1926 deltok p. Scheffler ved den XXVIII internasjonale eukaristiske kongress i Chicago, en stor kirkelig begivenhet som han skrev en bok om med tittelen «Fra Satu Mare til Chicago». Han fikk nye viktige oppgaver i Satu Mare, som åndelig veileder ved seminaret (1939) og i det latinske bispedømmet Oradea, hvor han fra 1926 underviste i kirkerett og kirkehistorie ved Det teologiske fakultet. Samtidig arbeidet han som kirkerettsjurist. Han studerte de legale aspektene ved Kirkens uavhengighet og om forholdet mellom Kirken og staten. Han skrev også flere bøker om religion for middelskoleelever og for grupper av mer utdannede katolikker. Han skrev et utkast til statutter for De barmhjertige søstre i Satu Mare og flere skrifter for retretter, hvor manuskriptene er bevart. Fra 1940 var han professor i kirkerett ved Franz Joseph-universitetet i Cluj (ung: Kolozsvár; ty: Klausenburg) (fra 1974 Cluj-Napoca), den uoffisielle hovedstaden i den historiske regionen Transilvania. Cluj lå i Ungarn fra 1940 til 1944.
I 1940 mottok kannik Scheffler Corvin-kronen (ung: Corvin-koszorú), en ungarsk pris opprettet i 1930 av regent og diktator Miklós Horthy (1868-1957) for å belønne fortreffelighet innen kunstnerisk og teknisk praksis. Utmerkelsen overlevde ikke slutten av Horthys regenttid. Den siste prisen ble tildelt i 1943.
Den 26. mars 1942 ble Johannes utnevnt til biskop av Satu Mare (ung: Szatmár; ty: Sathmar), som fra 1940 til 1944 (formelt 1947) lå i den delen av Transilvania som var tilkjent Ungarn ved Den andre Wien-voldgift. Han ble også utnevnt til apostolisk administrator av Oradea Mare (Nagyvárad). Den 17. mai 1942 ble han bispeviet i katedralen Kristi Himmelfart (ung: Urunk Mennybemenetele székesegyház; ro: Catedrala romano-catolică Înălţarea Domnului) i Satu Mare av den ungarske primas, kardinalerkebiskop Jusztinián Györg Serédi OSB (1884-1945) av Esztergom (1927-45), kardinal fra 1927, assistert av biskopene Gyula Glattfelder (1874-1943) av Csanád i Ungarn (1911-43) og István Madarász (1884-1948) av Košice i det nåværende Slovakia (1939-48). Den sørlige delen av Slovakia med Košice ble avstått til Ungarn ved Den første Wien-voldgift i 1938, noe som varte til tidlig i 1945.
De to nabobispedømmene Oradea Mare og Satu Mare var blitt slått sammen den 5. juni 1930, men de ble delt igjen den 28. juni 1941 etter at begge ble liggende i Ungarn. Biskop av det sammenslåtte bispedømmet var István Fiedler (1930-39). Han var ungarer og støttet en bevegelse mot den rumenske regjeringen og mot en rumenisering av den ungarske befolkningen, og han ble arrestert sammen med noen prester. Han ble satt fri på betingelse av at han gikk av som bispedømmets biskop, mens prestene ble sittende i fengsel og ble satt fri først etter at biskopen var gått av. Den 15. desember 1939 gikk han av som biskop av Satu Mare og Oradea Mare (Szatmár-Nagyvárad), og den ærverdige pave Pius XII (1939-58) utnevnte ham til titularbiskop av Mulia.
Den 23. juli 1940 utnevnte paven den ungarsk-transilvanske jesuittpateren Pál Napholcz SJ (1901-43) til ny biskop av Satu Mare-Oradea Mare. Men etter at området var blitt ungarsk gjennom Den andre Wien-voldgift av 30. august 1940, gikk han av fra bispesetet uten å være bispeviet, og han overlot til Den hellige stol spørsmålet om sin utnevnelse. I desember 1940 aksepterte pave Pius XII hans fratredelse, og de ble enige om ikke å bispevie ham. Det ble også vedtatt å skille de to bispedømmene igjen den 28. juni 1941. Johannes Scheffler ble utnevnt til biskop for det «nye» bispedømmet Satu Mare og apostolisk administrator av det andre nye bispedømmet Oradea Mare.
Johannes Scheffler viste seg som en klok, nidkjær og faderlig hyrde, utrettelig i utøvelsen av bispetjenesten gjennom å preke, administrere sakramentene, besøke sognene og ha omsorg for prester og seminarister. Kall ble hans fremste anliggende, så han grunnla Opus Vocationum Ecclesiasticum for å pleie og dyrke kirkelige kall, og han opprettet også gutteseminarer (seminaria minorum) i Satu Mare, Carei og Uzjhorod. Som biskop fremmet han andakten for Jesu Hjerte og innførte festen for Marias uplettede hjerte (22. august). Etter modell av Bønnens år i Ungarn proklamerte han i 1948 Vår Frues år i sitt bispedømme. Dette var midt under Andre verdenskrig, og dype politiske endringer truet i Øst-Europa. Så tidlig som i 1943 påpekte biskop Scheffler de mulige konsekvensene av krigen og av et eventuelt ateistisk kommunistiske styre, det vil si forfølgelse og lidelser, og han understreket behovet for ofre, soning og reparasjon. I september 1944 ble bispedømmet Satu Mare invadert av Den røde hær, og det nordlig Transilvania ble underlagt sovjeterne. Den 15. september 1944 nådde krigen Satu Mare. Biskopens palass ble rammet av et bombeangrep, så han ble tvunget til å flytte til De barmhjertige søstrene.
Den 2. april 1945 døde biskopen av Győr i Ungarn (1941-45), den salige Vilhelm Apor (ung: Vilmos) (1892-1945), etter å ha blitt skutt av en sovjetisk offiser noen dager tidligere. I november 1945 utnevnte pave Pius XII Johannes Scheffler til ny biskop av Győr etter martyren Apor. Scheffler uttalte at han ville underkaste seg pavens vilje, men ba om å la ham forbli i sitt elskede bispedømme av hensyn til den vanskelige situasjonen. Den hellige stol aksepterte hans anmodning, så han ble aldri installert i Győr, og i stedet ble Károly Kalman Papp (1886-1966) utnevnt til ny biskop av Győr (1946-66).
Mens Romania skiftet side sent under Andre verdenskrig og gikk over til de allierte, forble Ungarn alliert med Tyskland, ble Ungarn også etter denne krigen regnet blant taperne, mens Romania tilhørte seiersmaktene. Et var resultatene var at hele Transilvania i 1947 igjen ble tilbakeført til Romania. Under Andre verdenskrig forsvarte biskop Scheffler ofte de forfulgte. Etter krigen begynte biskop Scheffler å gi uttrykk for opposisjon mot regjeringens politikk. I januar 1945 gikk han personlig i forbønn hos den rumenske politisjefen og den sovjetiske kommandanten for å hindre deportasjonen av sine troende av tysk-schwabisk opprinnelse til Sovjetunionen, men han lyktes ikke. Gjennom hans inngripen kansellerte den ungarske regjeringen interneringen av den gresk-katolske biskopen av Maramureş, Alexandru Rusu, som var av rumensk nasjonalitet (det meste av Maramureş havnet i Ungarn i 1940). Han skydde ingen anstrengelser for å hjelpe mennesker som var satt i interneringsleirer, spesielt jødene. Han klarte å redde sine prester som hadde blitt fjernet av SS med makt.
Da krigen var slutt, ble forfølgelsen mot Kirken enda strengere. Den 1. oktober 1948 ble oppløsningen av Den gresk-katolske kirken proklamert. Den rumenske regjeringen ønsket å assimilere katolikkene i den ortodokse kirke og å skille den katolske kirken i Romania fra Roma. Både Ungarn og Romania havnet i Sovjetunionens interesseområde, og regjeringene ble snart overtatt av kommunistpartiet. I likhet med alle land som havnet under Moskva, var det kommunistiske styret i Romania ansvarlig for undertrykkelse av kirkelige institusjoner. I dette landet tok undertrykkelsen tre retninger, først martyriet til den gresk-katolske kirke, som ble dømt til utryddelse og utsatt for harde undertrykkende tiltak og forfølgelse. Den andre retningen var en kobling mellom ødeleggelse av lokale katolske kirker og Den hellige Stol. Den tredje gjaldt nasjonalisering av kirker, spesielt ved den ortodokse kirkens totale underordning under regimet. Den 18. mars 1948 skrev biskop Scheffler et memorandum til statsminister Petru Groza, hvor han kritiserte de artiklene i landets nye grunnlov som gikk ut over kirken.
I 1948 annullerte den rumenske regjeringen Konkordatet, det vil si avtalen med Vatikanet om ordningen av kirkelige spørsmål. Et av resultatene av den nye loven om kulturelle aktiviteter var at de to nå rumenske bispedømmene Satu Mare og Oradea Mare den 9. april 1948 igjen ble slått sammen til ett. Biskop Johannes Scheffler var biskop av Satu Mare og apostolisk administrator av Oradea Mare av Satu Mare, så han fortsatte som biskop av det sammenslåtte bispedømmet Satu Mare-Oradea Mare (Szatmár-Nagyvárad) med sete i Oradea. De to bispedømmene skulle bli delt igjen den 18. oktober 1982, men de fikk ikke nye biskoper før etter den rumenske revolusjonen i desember 1989. Men myndighetene tvangspensjonerte biskop Scheffler for å forhindre hans virksomhet, samtidig ble han fortalt at ingen lenger hadde rett til å representere bispedømmet. Han ble nektet å utføre sin tjeneste som biskop. I perioden som fulgte, ble han sammen med sine kolleger fulgt kontinuerlig av den rumenske kommunistiske sikkerhetstjenesten Securitate.
Ved sammenslåingen av bispedømmene den 9. april 1948, ble den salige kannik Szilárd Ignác Bogdánffy (1911-1953) biskop Schefflers sekretær. Som en følge av de pågående forfølgelsene ga Vatikanet tillatelse til å vigsle hemmelige biskoper. Den 14. februar 1949 ble den 38-årige dr. p. Bogdánffy utnevnt til hjelpebiskop i Satu Mare og Oradea Mare, og samme dag ble han bispeviet i kapellet i nuntiaturet i Bucureşti av regenten for nuntiaturet. Han ble ordinert til hjelpebiskop for å lede bispedømmet dersom biskop Johannes Scheffler av Satu Mare og Oradea ble arrestert. Men bare halvannen måned etter bispevielsen fikk myndighetene vite om at den hadde funnet sted, og det var biskop Bogdánffy som ble arrestert først den 4. april 1949. Fra da av og til sin død den 3. oktober 1953 var han politisk fange hos det kommunistiske regimet i Romania. Han ble saligkåret som martyr den 30. oktober 2010.
Den andre av biskop Schefflers nærmeste medarbeidere ved siden av Szilárd Bogdánffy, kannik Károly Pakocs (1892-1966), dikter, forfatter og romersk-katolsk prest, ble også arrestert i desember 1949 og satt ni måneder i det underjordiske fengselet Jilava. Ved hjelp av fysisk og psykologisk press brøt torturistene ham ned, og etter frigivelsen inngikk han en avtale med staten og støttet fredens bevarelse. Etter biskop Johannes Schefflers død ville han overta bispedømmet Satu Mare, men hans drøm ble aldri oppfylt. Han ble arrestert igjen sommeren 1966 og døde som følge av torturen den 22. oktober i Bucureşti.
I 1950 var alle biskoper i Romania blitt arrestert, og biskop Scheffler selv var en av de siste. Han ble bedt om å slutte seg til «Fredsbevegelsen for katolske prester uten pave», som de rumenske myndighetene hadde opprettet, men på denne forespørselen svarte han: Non possum! («Det kan jeg ikke»). Derfor ble han den 23. mai 1950 arrestert av det kommunistiske hemmelige politiet Securitate og satt i husarrest i fransiskanerklosteret i Baia de Criş (ung: Körösbánya; ty: Altenburg). Han klarte å holde kontakt med bispedømmet, og til prestene sendte han sine ord: «Vær trofaste til martyriet». I hele sitt liv strebet han etter å søke og oppfylle Guds motto. Han valgte som motto den hellige pave Pius Xs (1903-14) motto: Instaurare Omnia in Christo («Gjenopprette alle ting i Kristus»).
Han kunne ha blitt satt fri dersom han hadde akseptert den rollen som den rumenske regjeringen hadde planlagt for ham, som sikkerhetsoffiserer presenterte ham under forhør i innenriksdepartementet. Deres plan var at han skulle bli biskop av bispedømmet Alba Iulia (ung: Gyulafehérvár; ty: Karlsburg eller Weißenburg), det vil si det eneste romersk-katolske bispedømmet som var anerkjent av staten, og dermed samarbeide med de kommunistiske makthaverne. Han avslo et slikt kompromiss, derfor ble han fengslet og myndighetene startet en oppdiktet «prosess» mot ham, hvor han ble anklaget for spionasje for Vatikanet og forræderi, samt for å kommunisere med den ærverdige kardinal József Mindszenty (1892-1975), erkebiskop av Esztergom og ungarsk primas (1945-74). Men han levde ikke lenge nok til å oppleve rettssaken, som ville blitt en skueprosess.
I mars 1952 ble han flyttet til innenriksdepartementets fengsel i den rumenske hovedstaden Bucureşti. I september ble han flyttet til det hemmelige og beryktede underjordiske fengselet Jilava like ved Bucureşti. Der tilbrakte han de to siste månedene av sitt liv under umenneskelige forhold, som dypt påvirket hans allerede skjøre helsetilstand. En gang fikk han kokende vann helt over kroppen under en dusj, noe som førte til alvorlige brannskader. Han beholdt sin tro og sin menneskelighet gjennom de umenneskelige forholdene. Han ba aldri om spesialbehandling, men delte alle sine ledsageres kår.
Han døde om morgenen den 6. desember 1952 i fengselsanstalten Jilava i fylket Ilfov, som omgir Bucureşti. Han var 65 år gammel. Dødsårsaken var et slag som følge av mishandlingen. Nyheten om hans død nåde Satu Mare i 1953. Han ble gravlagt uten kiste i en anonym og umerket grav på kirkegården i fengselet, men stedet ble avslørt av den ortodokse fengselspresten til den katolske sognepresten Ferenc Galambos (1919-2017), som i hemmelighet gravde opp hans levninger i 1965. De ble brakt til Satu Mare og i hemmelighet gravlagt i krypten i katedralen ved siden av János Hám (1781-1857), romersk-katolsk biskop av Satu Mare (1828-57). Johannes Scheffler skrev i 1928 boken Hám János szatmári püspök és kinevezett prímás emlékiratai 1848/49-ből («Memoarer om János Hám, biskop av Szatmár og utnevnt primas fra 1848/49»). Den 17. juni 2011 ble Johannes’ relikvier lagt i et sidealter i katedralen før saligkåringen to uker senere.
Ifølge rumenske historikere førte den ateistiske ideologien som hersket under kommunistene, til en systematisk forfølgelse av kirken. Av de 3331 katolske prestene av begge rituser ble 1405 drept. Biskop Johannes Scheffler fikk ikke noen etterfølgere som biskoper av Satu Mare og Oradea Mare før etter den rumenske revolusjonen i desember 1989, selv om bispedømmet ble delt igjen i 1982. Den 14. mers 1990 ble den etnisk ungarske József Tempfli (1931-2016) utnevnt til biskop av Oradea Mare (Nagyvárad) (1990-2008). Den 19. mars 1990 ble Pál Reizer (1943-2002) utnevnt til biskop av Satu Mare (Szatmár) (1990-2002). Han begynte straks å arbeide for en saligkåring av sin forgjenger. For både prestene og legfolket hadde hele tiden betraktet Johannes Scheffler som en martyr, som led og døde i fengsel, under umenneskelige forhold, for Kristus.
Prosessen startet den 12. desember 1991 da Helligkåringskongregasjonen utstedte det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Informativprosessen på bispedømmenivå i bispedømmet Satu Mare åpnet den 8. desember 1994 og ble avsluttet den 5. desember 1996. Dagen etter, den 6. desember, ble hans sak presentert for Helligkåringskongregasjonen sammen med saken for Guds tjener Áron Márton (1896-1980), biskop av Alba Iulia (Gyulafehérvár) (1938-80)*. Kongregasjonen i Vatikanet utstedte den 13. mai 1998 dekretet som anerkjente gyldigheten av prosessen. Sakens Positio super martyrio ble oversendt til Vatikanet i 2002. Samme år døde biskop Pál Reizer og ble etterfulgt av Jenő Schönberger (f. 1959) som biskop av Satu Mare (2003- ).
Helligkåringskongregasjonens teologiske kommisjon ga sin tilslutning den 1. juli 2009, og det samme gjorde kardinalene og biskopene som var medlemmer av kongregasjonen den 20. april 2010. Den 1. juli 2010 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente Johannes Schefflers død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig», noe som åpnet for en saligkåring som martyr.
Han ble saligkåret den 3. juli 2011 i sitt gamle bispedømme Satu Mare i Romania. Messen ble feiret foran den romersk-katolske katedralen i byen. Som vanlig under dette pontifikatet ble selve saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet, som kledd i kordrakt leste opp pave Benedikts dekret. En kort presentasjon av martyrens liv i Satu Mare ble lest av den kanadiske pensjonerte presten Pál Lang. 15 000 troende var til stede fra hele bispedømmet Satu Mare og andre romersk-katolske og gresk-katolske bispedømmer i Romania samt fra Ungarn, Ukraina, Østerrike, Tyskland og Italia. Fra Cămin (ung: Kálmánd; ty: Kalmandi), den nye saliges fødested, kom en gruppe troende til fots til Satu Mare som pilegrimer.
Hovedcelebrant i messen var den ungarske primas, kardinal Péter Erdő, erkebiskop av Esztergom-Budapest, og 35 biskoper og rundt 150 prester koncelebrerte. Blant dem var stedets biskop Jenő Schönberger (2003- ), den apostoliske nuntius, erkebiskop Francisco-Javier Lozano Sebastián, erkebiskop Ioan Robu av Bucureşti, president for den rumenske bispekonferansen, erkebiskop Csaba Ternyák av Eger i Ungarn, den romersk-katolske erkebiskop György Jakubinyi av Alba Iulia og erkebiskop Lucian Mureşan av Făgăraş og Alba Iulia, leder av Den gresk-katolske kirke i Romania og kardinal fra 2012. Andre koncelebranter var biskoper fra de romersk-katolske og gresk-katolske bispedømmene i Romania og Ungarn samt biskoper fra Ukraina, Serbia og Slovakia. Som gjester deltok også representanter for andre trossamfunn, som den reformerte biskop István Csüri av Piatra Craiului, den unitariske biskop Ferenc Bálint Benczédi og den tidligere ortodokse dekan Alexandru Tincu.
Representer for myndighetene var også tilstede, blant dem var Romanias visestatsminister Marko Bela, Ungarns visestatsminister Samlyen Zsolt, den ungarske ambassadøren i Romania Fuzes Oszkár, Ungarns sjefskonsul i Cluj Matyas Szilagyi og den siste Habsburg-keiserens sønnesønn Georg Habsburg (György), som representant for det politiske og sosiale liv i Ungarn, lokale og fylkeskommunale myndigheter, og en rekke andre politiske og sosiale personligheter i fylket og i landet og fra Ungarn, Tyskland og Østerrike. I pave Benedikts saligkåringsdekret ble det bestemt at den nye saliges minnedag skulle være 17. mai, årsdagen for hans bispevielse i 1942.
* En liten anekdote som inkluderer Áron Márton: Den 22. februar 1969 mottok den hellige pave Paul VI (1963-78) i privat audiens Mgr Hieronymus Menges (1910-2002), en prelat av tysk opphav, født i Romania, som ble utnevnt, men ikke vigslet til biskop og satt i rumensk fengsel fra 1951 til 1964. Han ba paven om å gjøre noe som kunne oppmuntre de rumenske troende. Paven spurte ham om råd om hva han kunne gjøre. Menges anbefalte at paven skulle kreere både Guds tjener biskop Áron Márton (1896-1980), ungarsk romersk-katolsk biskop i Romania og politisk fange i landet, og den salige biskop Julian Hossu (1885-1970) til kardinaler og gi tittelen monsignore til flere prester.
Paven gikk med på dette og ga erkebiskop Agostino Casaroli (1914-98; kardinal fra 1979) i oppdrag å finne ut om dette var akseptabelt for den rumenske regjeringen. Casaroli sendte sin assistent for å møte kulturministeren i Bucureşti og spørre om denne doble utnevnelsen ville bli ønsket velkommen. Ministeren forsikret adjutanten om at utnevnelsen av biskop Márton ville være akseptabel for dem, men biskop Hossu var et uakseptabelt valg. Biskop Márton avslo å bli kardinal ettersom regjeringen hadde avslått purpur til Hossu. Paven valgte imidlertid å omgå regjeringen: han utnevnte biskop Hossu til kardinal, men aldri biskop Márton.
Ved pave Paul VIs tredje konsistorium den 28. april 1969 kreerte han 35 kardinaler, hvorav to in pectore (lat: «i brystet»), det vil si i hemmelighet. Ved pavens fjerde konsistorium den 5. mars 1973 ble de to hemmelige kardinalenes navn publisert, biskop Štěpán Trochta SDB (1905-74) av Litoměřice i Tsjekkoslovakia og biskop Julius Hossu, begge ofre for forfølgelse fra kommunistiske regimer. Men kardinal Hossu var da død. Han døde den 28. mai 1970 i Bucureşti, 85 år gammel. Biskop Alexandru Todea (senere erkebiskop og kardinal) satt ved hans side. Hans siste ord var: Lupta mea s-a sfârşit, a voastră continuă («Min kamp er over, din fortsetter»).
Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, it.wikipedia.org, hu.wikipedia.org, ro.wikipedia.org, nominis.cef.fr, catholic-hierarchy.org, mindszentyalapitvany.hu, szatmariegyhazmegye.ro, lexikon.katolikus.hu, mek.oszk.hu, adz.ro, arcanum.hu, cnewa.org, informatia-zilei.ro, magyarkurir.hu, Kathpress – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 3. juli 2011 – Oppdatert: 2. juli 2019