Martyrer fra Den spanske borgerkrig (d. 1934-39)

Etter at Spania i 1898 hadde mistet den siste av sine amerikanske og asiatiske kolonier, gikk landet inn i en tid med stor politisk og sosial uro. Det ble en stemning av en nasjonal leting etter sin sjel, ledet av forfattere og intellektuelle som var kollektivt kjent som «98-generasjonen», som generelt lette etter et sekulært og europeisk innhold. Deres motsats søkte en renessanse gjennom en restaurering av imperiets ånd og mente at den «ideelle» katolisismen var den nasjonale katolisismen fra den tiden landet erobret Latin-Amerika

En av hovedårsakene til at Spania var generelt tilbakestående sammenlignet med andre europeiske land, var mangelen på utdanningsinstitusjoner, og en av venstresidens største klagepunkter var at utdannelsen for det meste var i hendene på religiøse ordener. Uten dem ville systemet ha kollapset, men de skapte motstand, spesielt blant de urbane fattige. Dette var delvis på grunn av den fromheten de prøvde å påtvinge elevene, men mest fordi de konkurrerte om arbeidsplasser. For kongregasjonene som drev skolene, ville gi elevene i det minste noen kunnskaper innen et håndverk som tømrer- eller snekkerfag eller metallarbeid. Siden deres prinsipper krevde undervisning uten skolepenger, var å selge produktene som var fremstilt på skolenes verksteder, den eneste måten å få det til å gå rundt økonomisk. Men elevenes billige arbeidskraft utkonkurrerte de lokale kvinnene som tok på seg vask og søm og de lokale mennene som lagde møbler og foretok huslige reparasjoner.

I Spania var denne perioden preget av økonomisk, politisk og sosial ustabilitet som også påvirket Den katolske Kirke innenfra. Kravet om reformer fra bønder og en voksende arbeiderklasse møtte døve ører fra Kirkens folk. Slutten av 1800-tallet var preget av en sterk antiklerikalisme blant de intellektuelle, og den spredte seg deretter til vanlige folk. Denne antiklerikalismen var preget av militante handlinger, som til tider ble voldelige mot Kirken. Størstedelen av hierarkiet var svært defensive og lånte sin støtte til et diktatorisk og nasjonalistisk regime.

Republikken ble proklamert den 14. april 1931 og kalles Den andre spanske republikk (1931-39) (Den første spanske republikk varte fra 1873 til 1874). Den skulle vare til den 1. april 1939. Niceto Alcalá Zamora overtok som president og førsteminister i den provisoriske regjeringen (14. april-14. oktober 1936). Antikirkelige demonstrasjoner fant sted flere steder, og kirker, klostre og religiøse institusjoner med deres kostbare kunstskatter ble plyndret og brent. Den 28. juni 1931 ble det avholdt valg, hvor venstrepartiene fikk et stort flertall og fikk kontrollen over Cortes Generales. Den 14. oktober 1931 overtok Manuel Azaña som president og statsminister, og den 9. desember 1931 vedtok den nye nasjonalforsamlingen en ny forfatning som proklamerte Spania som en sekulær stat. Ifølge grunnloven skulle Spania være «en demokratisk republikk av arbeidere av alle klasser». Den 11. desember 1931 overtok Alcalá Zamora den nye rollen som president og dermed i praksis statsoverhode (1931-36), mens Azaña fortsatte som statsminister og leder for regjeringen inntil den 12. september 1933.

Den 17. mai 1933 ble det vedtatt en Ley de Confesiones y Congregaciones religiosas («Lov om konfesjoner og religiøse kongregasjoner»), noe som begrenser utøvelsen av den katolske religion ved å underlegge den de sivile myndighetenes kontroll. Den republikanske og sosialistiske regjeringen gjennomførte radikale og dyptgripende konstitusjonelle endringer, de konfiskerte betydelige deler av storgodsene og reduserte Kirkens makt over økonomi og utdanning. Alt dette gjorde at Kirken ble en sterk motstander av den sittende regjeringen.

Fra desember 1931 til november 1933 ledet Manuel Azaña en regjeringskoalisjon av sosialister og venstre-republikanere. Da den demokratiske republikken ble etablert i 1931, var optimismen og forventningen i befolkningen enorm. Separatistiske tendenser skapte problemer for regjeringen, men jordspørsmålet var likevel dens vanskeligste oppgave. I september 1932 ble det vedtatt en lov som konfiskerte rundt 200 millioner dekar jord av de kongelige eiendommer, og dessuten ble en stor del av aristokratenes jord inndratt og gjort til statseiendom, for det meste uten erstatning til eierne. Andre forsøk på å forbedre de økonomiske kår ble også gjort, men krisen i verdens økonomi fra rundt 1930 motvirket alle slike forsøk. Spania hadde på den tiden rundt en million arbeidsløse av en befolkning på 23 millioner. Den katolske opposisjon mot regjeringen vokste.

Regjeringens reformer ble møtt av en massiv motstand fra jordeierne samt mange innen militæret og finans- og industrimiljøene. Forsøkene på jordreformer strandet fordi regjeringen manglet økonomiske ressurser til å kjøpe landeiendommer fra de store jordeierne og samtidig manglet legitimitet og maktmidler til å beslaglegge dem uten å risikere borgerkrig. Håpløshet og små muligheter til endringer gjennom reformer, nærmest tvang landarbeiderne til åpen konfrontasjon. Situasjonen for landarbeiderne ble ytterligere forverret på grunn av naturkatastrofer som ødela avlingene. De reagerte voldsomt mot jordeierne og deres maktmisbruk. Det gjensidige hatet tiltok i styrke samtidig som begge sider så på regjeringen og republikken som en fiende som måtte bekjempes. Det førte igjen til en radikalisering av fagbevegelsen.

Landarbeidere gikk til spontane og ukoordinerte aksjoner, og enkelte steder ble maskiner og bygninger ødelagt. Det utløste mobilisering av sivilgarden som var under jordeiernes kontroll. På begge sider ble folk drept. Arbeiderbevegelsen var splittet i en sosialdemokratisk (UGT) og en syndikalistisk (CNT) fagbevegelse. Syndikalistene sto i spissen for aksjonene, men jordeiernes massive voldsbruk bidro til radikalisering også blant sosialdemokratene og dermed til en ytterligere svekkelse av republikkens autoritet.

Innen storindustrien hersket tilsvarende motsetningsforhold og høye konfliktnivåer. Syndikalister og anarkister sto sterkt, spesielt i Barcelona hvor de var dominerende i arbeiderbevegelsen. Der kom det nærmest til borgerkrigslignende tilstander. Av frykt for å miste kontrollen i konkurranse med syndikalistene, fikk venstresiden blant sosialdemokratene partiet til å trekke seg fra regjeringen. Den ønsket økt handlefrihet. Igjen ble det politiske systemet svekket samtidig som arbeiderbevegelsen fullstendig feilvurderte arbeiderklassens muligheter for å vinne fram på egen hånd.

I november 1933 ble de første valgene holdt til Cortes etter den nye forfatningen. Venstrepartiene gikk kraftig tilbake, og de konservative under Gil Robles vant og satt ved makten i de neste fjorten månedene, med katolikkene (Acción Popular) som det sterkeste enkeltpartiet. Den nye regjeringen satte til side mange av Cortes’ tidligere grunnlovsvedtak. Jordreformene ble utsatt, de religiøse ordenene fikk undervise i skolene igjen, og jesuittene vendte tilbake. Men den høyreorienterte regjeringen viste seg like lite effektive som sine forgjengere i å innføre de nødvendige reformene for å løse de mange problemene Spania sto overfor. Regjeringen var under press fra ytterste høyre, og arbeiderbevegelsen fryktet at den ville oppløse republikken og gjeninnføre diktatur. Jordeierne og arbeidsgiverne benyttet anledningen til nye frontalangrep mot arbeiderne. CNT reagerte med oppstander, og i oktober 1934 gikk også UGT til aksjon. Meningen var at en lenge planlagt generalstreik skulle lede over i en revolusjon, men verken syndikalistene eller sosialdemokratene hadde noen strategi for hvordan dette skulle gjøres.

Gruve- og industriområdene i Asturias i Nord-Spania var blitt svært politisert, og det var de som mest sannsynlig ville motstå alle forsøk på å forandre republikkens politiske farge. Høsten 1934 så den konservative regjeringen ut til å ville gjøre nettopp det. I oktober ble grupperingen CEDA (Confederación Española de Derechas Autónomas) tatt inn i regjeringen i et av mange forsøk på å stabilisere den politiske situasjonen og danne en effektiv regjering. CEDA var en generelt høyreorientert konføderasjon av partier, selv om den hadde sin egen «venstrefløy» som bygde på Kirkens sosiallære. Men CEDAs inntreden i regjeringen fremprovoserte væpnede opprør fra sosialistene, som så på CEDA som «klerikale fascister» og var overbevist om at deres katolske konservative innflytelse i regjeringen kunne føre til fascisme.

En første eksplosjon av revolusjonær terror skjedde i oktober 1934, og i Barcelona ble Catalonia proklamert som en selvstendig og føderal stat. Dette opprøret holdt ut lengst i Asturias, og den 4. oktober 1934 brøt det ut revolusjon der. Dette var en «prøveballong» etter sovjetisk oppskrift. Oppstanden varte i femten dager og ble slått ned først etter bruk av massiv militærmakt. Over tusen mennesker ble drept og mange tusen ble såret. I denne «Oktoberrevolusjonen» i Asturias ble til sammen 33 prester, ordensfolk og seminarister henrettet. Revolusjonen var også ledsaget av ødeleggelse av kirker og religiøse symboler, bombingen av katedralen i Oviedo og brenning av bispepalasset og seminaret. Regjeringen og kapitalistene iverksatte en hevn for opprøret med terror og arrestasjoner. Hatspiralen og motsetningene i samfunnet økte ytterligere, og arbeiderne begynte raskt å forberede seg på å gå til nye væpnede aksjoner. I ettertid kan vi si at revolusjonsforsøket var dødsstøtet for republikken og borgerkrigens første slag.

Sosialistene protesterte mot regjeringens forsøk på å gjeninnføre den gamle samfunnsorden og kalte det et skritt mot fascismen. Omfattende uro fulgte, og den 5. oktober 1935 erklærte sosialistene generalstreik. Regjeringen slo ned streiken med hard hånd og arresterte mer enn 25 000. President Alcalá oppløste Cortes og skrev ut nyvalg den 16. februar 1936. Den tidligere statsministeren Azaña, som hadde vært arrestert en tid, klarte å samle venstregruppene i en folkefront bestående av republikanere, sosialister, syndikalister, kommunister og trotskister, som sto mot høyregrupperingene, det vil si tilhengerne av det gamle regime (klerikale, monarkister, offiserer og andre). Folkefronten fikk flertall i Cortes med 256 mandater mot sentrumspartienes 52 og høyrepartienes 165. Venstrefløyen dannet regjering støttet av anarkistene, som hadde boikottet det forrige valget, mens sosialistene ikke gikk inn i regjeringen. Men demokratiet hadde svake tradisjoner i Spania og regjeringen hadde små muligheter til å få kontroll over situasjonen.

Den nye regjeringen tolererte og støttet den voldsomme forfølgelsen av Kirken og presteskapet, og mange av dem var blant de første som ble drept da borgerkrigen brøt ut. På begge sider ble denne krigen ført ikke for å bekjempe fienden, men for å utslette den, og som sådan var den en eksplosjon av antiklerikalisme som hadde bygd seg opp de siste hundre år og som førte til en systematisk forfølgelse og henrettelse av prester, seminarister, ordensfolk og legfolk i tillegg til ødeleggelsen av mange kirker.

Historikeren Giacomo Martini SJ søker å finne en forklaring på utbruddet av vold mot Kirken som et sammenfall av tre faktorer: spansk antiklerikalisme, den bakstreverske spanske Kirken og de radikale tendensene som finnes i spansk historie. Denne antiklerikalismen hadde nådd et så febrilsk punkt at den søkte å eliminere alle tegn på kristendom fra offentlig og privat liv, og det i en slik grad at spanske kommunister i denne perioden syntes de gjorde en bedre jobb med å ødelegge religionen enn sine russiske kolleger.

Hundrevis av kirker ble brent og plyndret, mange ble stengt og ransaket ulovlig. Prestene ble ofte truet og tvunget til å forlate sognene, husene til presteskapet og de religiøse kommunitetene ble brent og plyndret, eller okkupert av lokale myndigheter. Trosfriheten ble undertrykt eller begrenset, kirkegårder og graver ble skjendet og de eukaristiske elementene stjålet eller gjort til gjenstand for helligbrøde. Sytten prester ble drept mellom januar og juli 1936, mange flere fengslet, ordensfolk forfulgt og drevet bort.

Myndighetene observerte tilsynelatende disse hendelsene med tilfredshet, for de hindrer forsvaret av katolikkene og lot de kriminelle gå ustraffet. Kirken var målet for den revolusjonære terroren, som vokste gjennom spredning av falske anklager: Den 14. mai hørte man for eksempel i Madrid det bli fortalt at de salesianske brødrene distribuerte forgiftet godteri til barn, og dette provoserte frem angrep på kollegiet, som ble brent ned.

Høyresiden, som fortsatt representerte nesten halvparten av befolkningen, støttet i økende grad tanken om et militærkupp. Den 13. juli ble Calvo Sotelo myrdet, han var leder for det autoritære høyre, som hele tiden hadde appellert til hæren om å «redde» Spania. Dette mordet fjernet i praksis de militæres forbehold, selv om det fremfor alt var de revolusjonære angrepene på Kirken som forente de konservative kreftene til et «katolsk korstog». Å se Den spanske borgerkrigen som «den siste av de europeiske religionskrigene» blir likevel for enkelt, siden det var politiske spørsmål som dominerte.

Folkefronten satt ved makten i fem måneder inntil den 18. juli 1936, da de militære gjorde opprør under general Francisco Franco Bahamonde (1892-1975) med hensikt å styrte den folkevalgte regjeringen. I et samordnet og lenge forberedt militærkupp slo offiserer over hele landet til mot den republikanske folkefrontregjeringen. Ved slutten av juli hadde opprørerne kontrollen over en tredjedel av Spania, men fikk ikke fotfeste i hovedstaden Madrid eller i den dominerende industribyen Barcelona. De fleste høyere offiserer forble lojale mot republikken, men også i de delene av landet hvor regjeringen beholdt makten, var det vanskelig å sikre et militært forsvar. Det var først og fremst arbeiderne og arbeiderbevegelsen som mobiliserte motstand mot kuppmakerne. Regjeringen var imidlertid tilbakeholden med å bevæpne befolkningen slik at forsvaret kunne bli effektivt. Folkefronten var preget av dype motsetninger og en gjensidig mistillit mellom regjeringen og dens velgere. Regjeringen manglet autoritet og mistet ved krigsutbruddet muligheten for å opprettholde lov og orden. Deler av arbeiderbevegelsen benyttet anledningen som kuppet innebar, til selv å gå til revolusjonær aksjon. Med borgerkrigens utbrudd ble de gamle sosiale konfliktene enda mer blodige. På begge sider fikk nå hevnen fritt utløp.

Det som kuppmakerne hadde planlagt som en kortvarig aksjon, ble både en langvarig krig om regjeringsmakten og en bitter og blodig klassekamp. For den spanske borgerkrigen var ikke bare en, men mange kriger samtidig. Den var en blodig militær borgerkrig, en internasjonal konflikt, en internasjonal kamp mellom demokrati og fascisme, lokale revolusjoner innen områdene som formelt var kontrollert av regjeringen samt et blodig oppgjør mellom ulike deler av arbeiderbevegelsen.

Den lange og blodige borgerkrigen som fulgte, skulle ikke slutte før den 1. april 1939 med seier for høyresiden. I historiene fra den spanske borgerkrigen hører vi oftest om Franco-tilhengerne som fascister og forbrytere, mens regjeringsstyrkene omtales som helter og frihetskjempere. Dette er på ingen måter uriktig, for det var utvilsomt snakk om et forfatningsstridig kupp mot en lovlig valgt regjering, men et slikt bilde er alt for unyansert. Vi må ikke glemme de grusomme forbrytelsene som elementer på den republikanske siden utførte i sitt voldsomme hat mot religionen.

Frankrikes ambassadør i Madrid fra oktober 1937 til november 1938, Eirik Pierre Labonne (1888-1971), forklarte det slik: «Det republikanske Spania kaller seg demokratisk. Dets regjering ønsker ærlig å utvikle demokratiske prinsipper i Spania. Den erklærer at den respekterer frihet for tanke, samvittighet og ytringer. Den har akseptert jødisk og protestantisk gudsdyrkelse. Imidlertid tolererer den overhodet ikke katolisismen, som ikke har noen samvittighetsfrihet, og enda mindre fri gudsdyrkelse. […] Etter den massive massakren av medlemmer av presteskaper er det ingen som ønsker å gå nær katolske kirker. Kirkene er lagt øde – gatene er fulle av folk, men religiøse bygninger ser ut som om de er rammet av pesten».

For det var sterke antiklerikale strømninger på republikansk side. Mellom februar og juni 1936 ble 160 kirker totalt ødelagt og 251 lå delvis i ruiner. Når så den folkevalgte regjeringens svarte på det militære kuppet med å dele ut våpen til folket, fikk de mest glødende kirkemotstanderne dermed også mulighet til å omsette sitt hat i handling. Utbruddet av borgerkrigen ble fulgt av en revolusjon, som i de første månedene eskalerte i en antiklerikal terror. Ettersom borgerkrigens natur gjør at vanlige normer settes ut av kraft, førte det til en voldelig forfølgelse mot Kirken og dens institusjoner.

Den 20. juli 1936 kom den republikanske regjeringens forordning om å besette alle ordenshus. Nå fikk de revolusjonæres hat mot Kirken og dens tjenere fritt utløp, og det skjedde en rekke massakre. Republikansk milits ødela utallige kirker og uerstattelige kunstverker, og de drepte tusenvis av prester og ordensfolk, som oftest aldri hadde blandet seg inn i politikken og ikke var skyldige i annet enn sin tro.

Sommeren 1936, samtidig med det militære opprøret, nådde den religiøs forfølgelsen sitt høydepunkt. Mens det fra 1. januar til 18. juli 1936 var sytten ofre blant presteskapet, var det bare mellom 18. og 31. juli 839 religiøse som ble drept. Massakren nådde sin kulminasjon i august 1936 med 2077 drepte, det vil si et gjennomsnitt på sytti per dag. I denne perioden ble ti biskoper drept av de tretten biskopene som ble myrdet under borgerkrigen. Dette viser hvor lite de militære hendelsene var årsaken til forfølgelsen, i stedet ble det spirende og anti-kristne hatet rasende utløst da det oppsto gunstige omstendigheter. Denne volden var ikke bare rettet mot Kirken, men mot alle dem som identifiserte seg med Francos opprør eller som ganske enkelt ble identifisert som «klassefiender».

Massakrene var generelt mest omfattende der hvor anarkistene grep makten: I distriktet Barbastro i Aragón, som ble invadert av katalanske anarkister, ble 88 % av presteskapet drept, inkludert biskopen, den salige Florentinus Asensio Barroso. I Barcelona, hvor de sivile myndighetene hadde mer suksess i å tøyle anarkistene, ble 22 % av sekularprestene drept. Men i territoriene som var kontrollert av sosialistene heller enn anarkistene, var terroren ikke særlig mindre. Sør for Madrid ble 48 % av prestene drept i provinsen Toledo og 40 % i den landlige provinsen Ciudad Real.

Med Italias og Tysklands støtte til kuppmakerne og Sovjetunionens støtte til regjeringen, fikk borgerkrigen internasjonal betydning. Den ble en arena for arbeiderbevegelsens kamp mot fascismen og nazismen. Det var først og fremst dette som mobiliserte tusenvis av frivillige, også fra Norge. Borgerkrigen var alt i samtiden både en blodig realitet og et symbol i kampen mellom demokrati og fascisme. Fra en rekke land, deriblant Norge, kom det økonomisk og materiell hjelp og støtte.

Borgerkrigen innebar en tilspissing av motsetningene innen arbeiderbevegelsen og en brutal kamp om makten innad i republikken. Etter kuppet dannet Largo Caballero en samarbeidsregjering som også omfattet kommunistpartiet og syndikalistene i CGT. Gjennom regjeringsdeltagelsen styrket kommunistene sin stilling. De ble en betydelig maktfaktor, ikke minst som et bindeledd mellom Sovjetunionen og regjeringen. De var de varmeste forsvarerne av den ordinære hæren hvor de etter hvert fikk avgjørende innflytelse. Under kommunistenes kontroll rettet regjeringen den 1. mai 1937 en væpnet offensiv mot Barcelona for å knekke anarkistene og trotskistenes styring av byen. Dette lyktes, men samtidig forsvant også mye av den folkelige mobiliseringen i borgerkrigen.

Den eneste regionen hvor Kirken, eller en betydelig del av den, stilte seg på republikanernes side under borgerkrigen, var i Baskerland, hvor mange av prestene var blant talsmennene for selvstyre. Fjorten slike prester ble skutt av nasjonalistene, anklaget for samfunnsomveltende politiske aktiviteter, mens over seksti andre ble fengslet. Den pavelige nuntius intervenerte på deres vegne, og de ble holdt under væpnet bevoktning i et kloster.

Den voldsomme forfølgelsen under den spanske revolusjonen var trolig den mest intense enkeltprøvelsen som den spanske katolisismen har lidd i dens lange og begivenhetsrike historie. Den ekstreme volden fra den republikanske siden førte til enkelte forbrytelser som det ikke finnes noen historisk parallell til. Noen steder ble likene av tidligere avdøde nonner skjendet og vist frem.

Da pave Pius XI (1922-39) den 19. mars 1937 publiserte encyklikaen Divini Redemptoris om den ateistiske kommunismen, erklærte han at grusomhetene som ble begått av kommunistene i Spania, stammet fra et system som river selve ideen om Gud ut av menneskenes hjerter. I august 1937 publiserte de spanske biskopene et felles hyrdebrev – datert den 1. juli – hvor de fordømte forbrytelser begått av det republikanske regimet. Da var allerede de fleste prester og ordensfolk blitt myrdet. Klagene fra de kirkelige myndigheter kom som et resultat av de forbrytelsene som var begått, for at verdensopinionen skulle kjenne fakta og stanse drapene, noe som ikke ble tilfelle.

I juli 1986, femti år etter borgerkrigens utbrudd, ga de spanske biskopene ut dokumentet «Fredsbyggere». Der heter det: «Selv om Kirken ikke påstår at den er fri for alle feil, må de som anklager den for å ha stilt seg på den ene av de kjempende partenes side, huske bitterheten i den religiøse forfølgelsen i Spania fra 1931. Ingenting av dette, på noen av sidene, må aldri mer gjentas. Måtte tilgivelse og storsinnethet prege klimaet i vår tid. Vi aksepterer hele arven fra den som døde for sin tro, samtidig som vil tilgir dem som drepte dem, og så mange som ofret sine liv for en fremtid i fred og rettferdighet i Spania».

I følge de siste studiene til den forrige erkebiskopen av Mérida-Badajoz, Antonio Montero Moreno (1994-2004), var det 6 832 kirkelige personer som led martyrdøden i den mørke perioden i Spanias historie mellom 18. juli 1936 og 1. april 1939. 4 184 var sekularprester (inkludert seminarister) og tolv av dem var biskoper og én apostolisk administrator. 2 365 var ordensprester og -brødre og 283 var ordenssøstre. Antallet katolske legfolk som ble myrdet, forblir ukjent, men det snakkes om rundt 3 500. Til sammen snakker man altså om over 10 000 ofre.

Det anslås at rundt 5 300 utenlandske soldater døde i kamp for nasjonalistene (4 000 italienere, 300 tyskere og 1 000 andre). De internasjonale brigadene på republikansk side led også store tap, rundt 4 900 soldater døde (2 000 tyske, 1 000 franske, 900 amerikanske, 500 britiske og 500 andre, inkludert rundt femti norske). Etter krigens slutt fortsatte nasjonalistenes undertrykkelse av sine motstandere med nesten uforminsket styrke, titusenvis ble henrettet eller fengslet og 200-300 000 dro i landflyktighet. Etter at det fascistiske diktaturet var etablert, ble en rekke motstandere fengslet og henrettet. Fortsatt er mange av massegravene ikke funnet.

Blant de biskopene som ble myrdet, har ni allerede blitt saligkåret:

1) Cruz Laplana y Laguna (Cuenca), drept den 8. august 1936

2) Florentinus Asensio Barroso (Barbastro), drept den 9. august 1936

3) Narcissus de Esténaga y Echevarría (Ciudad Real), drept den 22. august 1936

4) Manuel Medina Olmos (Guadix), drept den 30. august 1936

5) Diégo Ventaja Milán (Almería), drept den 30. august 1936

6) Anselm Polanco Fontecha (Teruel), drept den den 7. februar 1939

7) Salvio Huix Miralpeix (Lleida), drept den 5. august 1936

8) Manuel Basulto Jiménez (Jaén), drept den 12. august 1936

9) Manuel Borràs i Ferré (hjelpebiskop i Tarragona), drept den 12. august 1936

Tre øvrige venter fortsatt på at deres prosesser skal avsluttes:

10) Eustaquio Nieto Martín (Sigüenza), drept den 27. juli 1936

11) Diego Miguel Serra Sucarrats (Segovia), drept den 9. august 1936

12) Manuel Irurita Almándoz (Barcelona), drept den 4. desember 1936

Men man snakker alltid om tretten martyrbiskoper ved å inkludere:

13) Juan de Dios Ponce y Pozo, apostolisk administrator av bispedømmet Orihuela, drept den 30. november 1936. Han var fungerende biskop og utførte en biskops funksjoner uten å være bispeviet.

En borgerkrig er alltid en stor tragedie, når halvparten av befolkningen hater den andre halvparten og ingen forsoning synes mulig. Derfor har det vært store betenkeligheter i Spania når det gjaldt å saligkåre martyrer fra borgerkrigen, og pave Paul VI (1963-78) la alle sakene døde ved å suspendere dem i 1964. Selv om Francos død i 1975 ble fulgt av en demokratisering i landet og det ble startet en forsoningsprosess mellom «de to Spanier», er det i slike saker lett for at gamle sår blir revet opp igjen. Men prosessene ble gjenopptatt i 1982 på initiativ fra den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005). Etter grundige prøvingsprosesser saligkåret han fra 1987 flere grupper av disse martyrene fra den spanske borgerkrigen, og pavene Benedikt XVI (2005-13) og Frans har fortsatt saligkåringene. I alt har det mellom 1987 og 2013 blitt saligkåret 1 523 martyrer.

Totalt har altså pavene Johannes Paul II, Benedikt XVI og Frans mellom 1987 og 2013 saligkåret 1584 martyrer fra Den spanske borgerkrig. Av disse er 9 biskoper, 190 sekularprester (inkludert diakoner og seminarister), 1148 ordensbrødre (prester, klerikere og legbrødre), 171 ordenssøstre, 40 legmenn og 27 legkvinner. Av de 1584 var 1561 født i Spania, åtte i Colombia, seks i Frankrike, to på Cuba, to i Mexico, to i Uruguay, en i Argentina, en på Filippinene og en i Portugal.

På Kristi Kongefest den 21. november 1999 helligkåret pave Johannes Paul II de ti første martyrene fra Den spanske borgerkrig i Roma. Det var den hellige Kyrill Bertrand Sanz Tejedor og hans 7 ledsagere FSC, Innocent Canoura Arnau CP og Jakob Hilarius Barbal Cosan FSC. Under sitt besøk i Spania den 4. mai 2003 helligkåret han den ellevte, nemlig den hellige Peter Poveda Castroverde.

I kanonisk språkbruk finnes det ikke noen «martyrer fra borgerkriger». Kristne martyrer er de som ble drept på grunn av sin troskap til sin religiøse tro, og offisielt kalles de spanske martyrene Mártires del siglo XX en España («Martyrer fra det tyvende århundre i Spania»).

Faktisk begynte den religiøse forfølgelsen i Spania kort etter proklameringen av Den andre republikk i 1931, da et stort antall kirkebygninger ble angrepet og satt i brann, inkludert De la Salle-brødrenes viktigste skole, Las Maravillas i Madrid. I tillegg ble noen av de helligkårede ofrene drept i Turón i Asturias i 1934. Deretter fulgte borgerkrigen fra 1936 til 1939, da drapene fortsatte i enda større grad, men den anti-religiøse forfølgelsen varte altså lenger enn de tre årene med borgerkrig.

Kilder: Butler (VII), Aschehougs Verdenshistorie, arbark.no, de enkelte biografiene, midwestaugustinians.org, religionenlibertad.com, intereconomia.com, alleanzacattolica.org, Zenit, nyhetsmeldinger i forbindelse med helligkåringen i 1999 og saligkåringene i mars 2001, oktober 2007 og oktober 2013 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 28. mai 2004 - Oppdatert: 8. oktober 2016