Den hellige Rafael Guízar y Valencia (1878-1938)

Den hellige Rafael Guízar y Valencia ble født den 26. april 1878 i foreldrenes hus i Calle de Colón 4 i Cotija de la Paz i bispedømmet Zamora i delstaten Michoacán i Mexico. Han ble døpt dagen etter av p. Agustín J. Covarrubias. Hans var den fjerde av elleve barn av Prudencio Guízar González og Natividad Valencia de Guízar. De var en av områdets velstående familier og eide eiendommen San Diego i Michoacán. Deres katolske tro var sterk og de ga den videre til sine barn i tillegg til en god utdannelse. Rafaels bror Antonio ble i 1958 erkebiskop av Chihuahua, og hans to søstre María og María de Jesús ble begge karmelittsøstre (teresianere).

Rafael fikk sin første utdannelse på sogneskolen i hjembyen. Han mistet sin mor den 19. mars 1887, da han var ni år gammel. Han ble da oppdratt av sin eldre søster Dolores, en kvinne av solide kristne dyder og en ikke mindre nestekjærlighet. I 1890 begynte Rafael og broren Antonio på en skole som var grunnlagt av jesuittene på eiendommen San Simón i nærheten av Cotija. Men allerede året etter ble skolen stengt av myndighetene.

Rafael var sikker på at han hadde prestekall og begynte i 1891 på gutteseminaret i hjembyen Cotija, hvor han tok middelskoleeksamen. I 1894 opplevde han en kallskrise og reiste hjem, og deretter arbeidet han et år på gården før han atten år gammel høsten 1896 begynte på presteseminaret i hjembispedømmet Zamora. Kort etter døde hans far.

Rafael ble presteviet den 1. juni 1901 i katedralen San Francisco i Zamora. Den 6. juni, festen for Kristi legeme og blod, feiret han sin første messe i sitt hjemsogn. Familien leide et spesialtog som fraktet seminaristene og andre gjester fra Zamora. Kor etter prestevielsen begynte han å følge biskop José Maria Cázares av Zamora og hjelpebiskop José de Jesús Fernández på deres pastoralbesøk.

De første årene av sin prestevirksomhet viet Rafael til prekenvirksomhet, og snart ble han som svært ung utnevnt til apostolisk misjonær av pave Leo XIII (1878-1903). I 1905 ble han utnevnt til spiritual (åndelig veileder) for presteseminaret i Zamora og professor for askese og mystikk. Han ble også utnevn til kannik ved katedralen. Han propaganderte spesielt for Jesu Hjerte-fromheten. Han grunnla også for egne midler en skole for fattige jenter. Han etablerte to skoler for gutter og håpet at de ville tjene som rekruttering til kongregasjonen «Misjonærer av Vår Frue av Håpet», som han grunnla i 1903 og som ble ledet av hans bror Antonio. Men kongregasjonen ble oppløst allerede i 1910.

Hovedpunktet i hans virksomhet var hans landsbymisjoner, hvor han benyttet seg av en katekisme han selv hadde skrevet. Denne boken skulle bli en lærebok i troen for flere generasjoner meksikanere. Han hadde alltid med seg trekkspillet og spilte gamle folkeviser, og på den måten trakk han til seg folk. Deretter fortalte han dem om Kristus. Hans misjonsiver ble satt pris på av hans overordnede, men gjorde ham forhatt blant de antiklerikale.

Fra 1907 til 1909 var det et avbrudd i Rafaels apostoliske virksomhet, da han ble suspendert av sin biskop. Han demonstrerte i denne perioden sin lydighet og ydmykhet før han ble rehabilitert etter biskopens død i 1909. For å motvirke den revolusjonære pressens antikatolisisme grunnla p. Guízar i 1911 et trykkeri i Mexico By, og han ga ut det katolske tidsskriftet La Nación. I 1912 ble Rafael utnevnt til kannik i domkapitlet i Zamora.

I 1913 brøt forfølgelsene og undertrykkingen av Kirken ut med full styrke. Rafaels kongregasjon var allerede utslettet, og hans tittel som apostolisk misjonær ble offisielt fratatt ham. Religionsforfølgelser tvang ham til å flykte til Mexico By, hvor han forkledd som skraphandler var i stand til å ta seg av syke og sårede. Hans tidsskrift ble snart stanset av de revolusjonære. Flere ganger ble han dømt til døden, og da myndighetene ga ordre om at han skulle skytes ved pågripelse, klarte han å flykte utenlands. I slutten av 1915 slo han seg ned i USA, og året etter dro han til Guatemala. Der tilbrakte han et år med misjonsarbeid under falskt navn.

Fra 1917 til 1919 bodde han på Cuba, hvor han holdt i alt 153 sognemisjoner. Mens han prekte en misjon i Havanna i august 1919, fikk han vite at han den 1. august var utnevnt til den femte biskop av Vera Cruz i Mexico av pave Benedikt XV (1914-22). Først var han uvillig til å ta imot utnevnelsen, så han flyktet til Colombia for å preke en misjon der. Men til slutt lystret han og vendte tilbake til Havanna, hvor han ble bispeviet den 30. november 1919 i katedralen i byen av den apostoliske delegaten for Cuba og Antillene, Tito Trochi.

Han kom til Veracruz den 4. januar 1920 med skipet La Esperanza («Håpet»). Omtrent i samme øyeblikk inntraff et jordskjelv som ødela store deler av bispedømmet. Biskop Guízar engasjerte seg straks i forkynnelsen i sitt bispedømme, men samtidig var han spesielt opptatt å gjøre livet lettere for dem som var rammet av jordskjelvet. Han visiterte alle sogn i sitt omfattende bispedømme. Han skrev en katekisme om den kristne lære i evangeliseringsøyemed. Han bygde om seminaret i Jalapa (Xalapa), som lenge hadde vært stengt på grunn av den antikatolske lovgivningen. Han sa: «En biskop kan klare seg uten mitra, bispestav og til og med en katedral, men han klarer seg ikke uten et presteseminar, fordi bispedømmets fremtid avhenger av seminaret».

Senere ble seminaret konfiskert av regjeringen etter innføringen av ny antireligiøs lovgivning. Biskopen flyttet da seminaret til Mexico By, hvor det opererte i all hemmelighet i femten år. Det var det eneste seminaret i Mexico som overlevde forfølgelsene, og det hadde 300 studenter. Som et resultat hadde hans bispedømme flere prester da forfølgelsene stanset enn da de begynte. Biskopen praktiserte heroisk nestekjærlighet overfor de fattige, og han ga bort sitt biskoppelige brystkors, sin bispering, klær, sko, soutane, hatt og kappe for å få penger til å ta seg av dem. Han ble raskt kjent som «de fattiges biskop». Men han måtte tåle mye lidelse på grunn av diabetes, flebitt (årebetennelse), hjerteproblemer og ekstrem fedme. I 1923 ble han medlem av Columbus-ridderne (Knights of Columbus).

Siden 1924 hadde frimureren Plutarco Elias Calles (1924-28) vært president i Mexico. I 1927 brøt forfølgelsene ut på nytt, og han overgikk sine to forgjengere i brutalitet og forfølgelse av de kristne. Biskop Guízar ble igjen tvunget i eksil. Han arbeidet først i det sørlige USA, senere i Cuba, Colombia og Guatemala. Der hjalp han lokale biskoper med å organisere presteskapets åndelige liv. Gjennom brevveksling holdt han kontakten med sitt bispedømme i Mexico og med undergrunnsseminaret i hovedstaden. Da president Portes Gil den 7. mai 1929 erklærte sin gode vilje til dialog med biskopene, bestemte Rafael seg for å vende tilbake til hjemlandet. Da han kom tilbake til Veracruz, ga han katekismeundervisning, preket folkemisjoner og hjalp de syke og døende.

Den 18. juni 1931 erklærte guvernør Adalberto Tejada av Veracruz i Lov nr 197 at det fra da bare var tillatt med en prest pr 100.000 katolikker, noe som betydde tretten prester i bispedømmet Vera Cruz. Biskop Rafael svarte med en ikkevoldelig protest: han stengte alle kirkene i bispedømmet. Da ga Tejada ordre om at biskopen skulle skytes ved pågripelse. Da dro biskopen straks til guvernørens palass og gikk rett inn på hans kontor. Han sa at han respekterte guvernørens autoritet, men han ville spare hans medarbeidere for bryet med å skyte ham. Guvernøren hadde ikke mot nok til å henrette ham personlig, så han fikk gå.

Men han ble igjen tvunget i eksil, denne gang til Mexico By. Forfølgelsene varte til 1940, men biskopen kom hjem i 1937. Da var han fullstendig utkjørt. Han ble alvorlig syk i Cordoba, ble brakt til Mexico By og døde der den 6. juni 1938. Hans jordiske rester ble brakt til byen Jalapa i Veracruz og gravlagt til stor folkelig entusiasme. Den 28. mai 1950 ble hans legeme funnet intakt, og han ble gravlagt i katedralen i Jalapa.

Hans saligkåringsprosess ble innledet i 1952. Den 27. november 1981 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 2. juli 1994 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Dette miraklet besto i at familien Montiel Rivera på Rafaels forbønn fikk sønnen Sergio, til tross far at moren var klinisk steril.

Rafael ble saligkåret av pave Johannes Paul II den 29. januar 1995 i Peterskirken Roma. Da paven den 25. mars 1999 var på sitt fjerde pastoralbesøk i Mexico, feiret han messe i katedralen i Ecatepec i staten Mexico, hvor det under høyalteret ligger relikvier av Rafael Guízar y Valencia samt de hellige Josef Maria Robles Hurtado og Romanus Adame Rosales (to av De 25 hellige Mexico-martyrene) samt den salige Mikael Augustin Pro SJ.

Den 28. april 2006 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et nytt mirakel på hans forbønn. Dette skjedde i hans bispeby Vera Cruz. En ung gravid kvinne fikk etter en ultralydundersøkelse vite at barnet hun ventet var fysisk misdannet. De dypt troende foreldrene henvendte seg da i bønn til biskopen, som var kjent for sin menneskelighet. Noen uker senere ble Rafael de Jesús Barroso Hernandez født uten et eneste mén. Legene bekreftet at det dreide seg om en helbredelse som ikke kunne forklares på naturlig vis.

Han ble helligkåret den 15. oktober 2006 av pave Benedikt XVI på Petersplassen i Roma. Blant tilskuerne på Petersplassen var rundt 10.000 meksikanske pilegrimer. Hans minnedag er 24. oktober, men dødsdagen 6. juni nevnes også. Han er den første helligkårede biskop som er født i Latin-Amerika. Han er den syvende Kolumbus-ridderen som blir helligkåret, etter seks meksikanske martyrer som ble helligkåret i 2000. Han er imidlertid organisasjonens første helligkårede biskop.

Rafael Guízars niese ble mor til grunnleggeren av «Kristi legionærer», Marcial Maciel Degollado (f. 1920), som i 2006 ble disiplinert av Troslærekongregasjonen på grunn av anklager om seksuelt misbruk av seminarister og alvorlige uregelmessigheter i forbindelse med skriftemålets sakrament. Kristi Legionærer har ivrig fremmet både Rafael Guízars helligkåring og saligkåring av hans niese, grunnleggerens mor.