Den salige Regina Maria (Rani Maria) ble født som Maria Vattalil den 29. januar 1954 i den lille landsbyen Pulluvazhy i distriktet Ernakulam i delstaten Kerala i India. Hun var andre barn av Paily og Eliswa Vattalil i en alminnelig bondefamilie. Familien tilhørte den syro-malabariske kirke, en indisk østkirke av syrisk ritus, som er blant de såkalte Thomas-kristne kirkene (Nasrani). Den syro-malabariske katolske kirke er en av de to katolske kirkene av orientalsk ritus («unerte») som er basert i Kerala (den andre er Den syro-malankariske kirke). Kerala er en relativt liten indisk stat med «bare» 32 millioner innbyggere (2001). Området skal ha blitt kristnet i det første århundret av den hellige apostelen Thomas, og i dag er 19 % av befolkningen kristne.
Hun ble døpt den 5. februar i kirken Saint Thomas i Pulluvazhy. Hun fikk navnet Mariam etter Guds Mor og ble kjent under kjælenavnet Marykunju («Lille Maria»). Hennes faddere var onkelen Varkey og bestemoren Mariamma. Hennes gudfryktige foreldre oppdro henne i kristen tro og nestekjærlighet sammen med deres seks andre barn, Stephen, Annie, Varghese, Thressiamma, Celine og Lusy. Celine skulle senere følge sin eldre søster Rani Maria og slutte seg til Den fransiskanske klarisse-kongregasjonen med navnet sr. Selmy Paul.
Hun mottok sin første hellige kommunion og fermingens sakrament (konfirmasjonen) den 30. april 1966, tolv år gammel. Fra hun var liten innpodet hennes foreldre og besteforeldre henne en forståelse av bønnens betydning. Selv i ung alder deltok hun i jevnlig i messen og i folkefromheten. Hun deltok i katekismeundervisning og praktiserte det hun lærte i sitt dagligliv. Hennes bror Stephen forteller at Mariam i barndommen var en jente av få ord som bare trengte svært enkle klær og viste ingen interesse for å pynte seg. Hennes mor sier at hun var forskjellig fra andre barn og var eksepsjonelt lydig.
Hennes skolegang startet med «Kalari», den tradisjonelle formen for førskoleutdannelse, hvor hun tilbrakte to år. Deretter ble hun sendt til den statlige småskolen (Lower Primary School) i Pulluvazhy, hvor hun ble innskrevet som V.P. Mary. Etter grunnskolen begynte hun på Jayakeralam ungdomsskole (High School) i Pulluvazhy. I tillegg til skolegangen fant hun også tid til å hjelpe sin far i arbeidet på markene og sin mor i husarbeidet. Ved avsluttende eksamen oppnådde hun så gode resultater at foreldrene sendte henne til pensjonatskolen St. Joseph’s High School i Tripunithura. Under tilsyn og veiledning av nonnene viste det seg at denne tiden hadde en avgjørende innflytelse på hennes åndelige og intellektuelle vekst. Hun fullførte sine studier med suksess.
I sitt siste studieår opplevde P.V. Mary et kall fra Herren til å vie seg til et konsekrert liv. Hun delte sin indre lengsel med sin kusine Cicily (Sr. Soni Maria FCC), som også hadde det samme ønsket. De hyppige besøkene til det nærliggende klosteret i den fransiskanske klarisse-kongregasjonen (Franciscan Clarist Congregation – FCC) og bekjentskapet med søstrene der gjorde at de bestemte seg for å slutte seg til kongregasjonen. Mariam var litt bekymret for hvordan foreldrene og slektninger ville reagere. En dag samlet hun nok mot til åpent å uttrykke sin lengsel etter å tre inn i klosteret. Hennes søsken var sterkt imot dette og ba sin far om ikke å gi henne tillatelse til å tre inn. Men han svarte: «Men hvis hun insisterer, hva skal jeg gjøre? Hvis Gud ønsker dette, hvordan kan vi gå mot det?» Hennes bestemor overhørte samtalen og ga sterk støtte til Marykunju, noe som stilnet motstanden.
Den 3. juli 1972 påbegynte Mariam og hennes kusine sitt aspirantat i det fransiskanske klarisseklosteret i Kidangoor i distriktet Kottayam. Etter de ulike formasjonsfasene i aspirantatet (3. juli til 30. oktober 1972), postulantatet (1. november 1972 til 29. april 1973) og novisiatet (30. april 1973 til 30. april 1974) avla den tyveårige Mariam sine første løfter i kongregasjonen den 1. mai 1974 under det nye navnet Rani Maria. Navnet Rani er det samme som det latinske Regina («dronning»).
Hennes mester under aspirantatet og postulantatet var sr. Gladys, som slo fast at Mariam oppførte seg eksemplarisk og hadde ingen klager. Hun trengte ikke noen korrekser. En mednovise, sr. Alze Maria, fortalte at de i formasjonstiden ble tildelt ulike oppgaver i grupper, som å vaske huset, fjøset, toalettene og badene, og alle ville ha Mariam i sin gruppe. Hennes favorittskuddbønn var: «Jesus», og hun beholdt vanen med å ytre det hellige navn helt til sitt siste øyeblikk. Hennes novisemester, sr. Infant Mary, skrev senere en biografi om sr. Rani Maria.
Det er for det meste hinduismen som har formet India, og rundt 82 % av innbyggerne tilhører denne religionen. Muslimene utgjør 12,5 %, kristne 2,2 %, sikher 2 % og buddhister 0,85 %. I de nordlige delene av India er hinduismen totalt dominerende, og de færreste har hørt om Jesus og hans evangelium. Derfor sendte FCC misjonærer til erkebispedømmet Agra i Nord-India i 1960, hvor de arbeidet som de første innfødte kvinnelige misjonærer. Kunnskapen om at det var millioner av mennesker i nord som aldri hadde hørt om Jesus Kristus, førte sr. Rani Maria til misjonen i nord. Hun var overbevist om sitt misjonskall, og hun forsto at for et effektivt misjonsarbeid måtte hun lære det lokale språket. Derfor forlot hun misjonsmarken den 9. juli 1975 og begynte på språkstudier i provinsialhuset til Søstrene av Notre Dame i Patna. Etter språkstudiene kom hun til klosteret St. Mary’s i bispedømmet Bijnor i delstaten Uttar Pradesh den 24. desember 1975.
På grunn av mangelen på kvalifiserte lokale lærere ble sr. Rani Maria utnevnt til lærer på skolen St. Mary’s i Bijnor, til tross for hennes ønske om å tjene de fattige i landsbyene. Hun tjente som lærer i to år fra 8. september 1976 til 7. august 1978. I denne perioden var hun engasjert i sosialt arbeid etter undervisningen. Etter de to årene som lærer ble hun engasjert i sosialt arbeid på heltid til 21. juli 1983. Den 22. mai 1980 avla hun sine høytidelige løfter i kirken St. Hormis i Ankamaly. For å kunne yte bedre tjeneste for de fattige i landsbyene, gjennomgikk hun høyere studier i sosiologi, samtidig som hun fortsatte med sin sosiale tjeneste.
Sr. Rani Maria ble i klosteret St. Mary’s i Bijnor inntil hun den 21. juli 1983 ble overført til Odagady i bispedømmet Satna i delstaten Madhya Pradesh. Dit kom hun den 25. juli 1983 og ble utnevnt til koordinator for de sosiale aktivitetene. Hun var fast overbevist om at intet offer ville være for stort for å sikre den totale frigjøringen som Kristus hadde forkynt. Hun organiserte utdanningsprogrammer for barna, de unge og de eldre. Hun bevisstgjorde de fattige på deres utnyttelse og gjorde dem i stand til å forstå sine rettigheter og plikter som borgere av India. Som et resultat ble hun gjenstand for deres undertrykkeres misnøye, og de så på hennes arbeid for å støtte de fattige som forsøk på å omvende dem til kristendommen. Det kom til tider trusler mot hennes liv. Men trusler gjorde henne bare enda mer entusiastisk og nidkjær.
Midt oppi alle sine plikter var hun fortsatt en bønnens kvinne, og fra 1. juni til 31. juli 1985 fant hun tid til to måneder tilbrakt i stillhet og tilbaketrukkethet i kongregasjonens generalat i Portiuncula Ashokapuram i Aluva (tidligere Alwaye) i distriktet Ernakulam i Kerala. Fra 30. mai 1989 til 15. mai 1992 tjente sr. Rani Maria som lokal superior. Samtidig tok hun mastergraden i sosiologi ved universitetet i Rewa. Fra 8. september 1991 til 15. desember 1994 tjente hun som provinsialråd for sosialtjenesten i FCC i provinsen Amala i Bhopal, hovedstaden i den indiske delstaten Madhya Pradesh. I løpet av sine ni års tjeneste i Odagady endret sr. Rani Maria stedet gjennom det utviklingsarbeidet som ble utført sammen med lokalbefolkningen. Mange fattige og kasteløse ble tiltrukket av kristendommen gjennom hennes oppriktige omsorg og kjærlighet for dem og hennes uselviske arbeid for folket.
Den 15. mai 1992 ble sr. Rani overført til Sneha Sadan i Udainagar i delstaten Madhya Pradesh, hvor hun ankom den 18. mai. Som en erfaren sosialarbeider foretok hun en grundig studie av landsbyboerne, og hun innså at de uten å vite det hadde gått i gjeldsfellen som svært utspekulert var blitt lagt av handelsmennene (baniyas) i Udainagar. Disse innbyggerne var havnet fullstendig i lommen på de skruppelløse pengeutlånerne som slukte deres magre inntekter og eiendom. De fattige var ikke klar over de tilskuddene som regjeringen hadde bevilget til deres sosioøkonomiske utvikling. Gjennom ulike bevisstgjøringsprogrammer gjorde sr. Rani Maria dem kjent med deres rettigheter og den urettferdigheten de var blitt utsatt for. Dermed ble de fattige i Udainagar aktive borgere og begynte å fri seg fra sine hjerteløse pengeutlåneres slaveri. Hun henvendte seg ofte til offentlige tjenestemenn på vegne av de fattige, men ofte ble hun møtt med avslag og avvisning. De lo til og med av hennes interesse for å løfte opp de kasteløse.
I en fransiskansk ånd viet sr. Rani Maria seg fullstendig til de undertrykte og marginaliserte uten noen gang å hate deres undertrykkere. Det var i bønnen hun fant styrke til å møte alle utfordringer og vanskeligheter. Hun pleide å stå opp hver morgen klokken fire for å tilbringe flere timer i personlig bønn. Deretter deltok hun i kommunitetens bønn på en svært aktiv måte. Hun var entusiastisk og kreativ i sin ledelse av fellesbønnen.
I 1994 ble sr. Rani Maria valgt til provinsialråd for avdelingen for sosialtjeneste, hvor hennes oppgave var å koordinere de sosiale aktivitetene i provinsen. Som et resultat av utviklingsarbeider i Udainagar ble sumpområder omgjort til jordbruksland. Mennene ble beskjeftiget i forretningsvirksomhet i liten skala, mens de som var i stand til å ta høyere utdannelse, ble gitt muligheter. Hun valgte ut noen få ungdommer og ga dem opplæring i å bli igangsettere. Hun lærte dem hvordan de skulle hjelpe d fattige og seg selv ved å få økonomisk hjelp fra myndighetene og private banker i Udainagar og Indore. På denne måten kunne hun til en viss grad utrydde fattigdommens onde fra Udainagar.
Men ettersom utviklingsprogrammene for de fattige innbyggerne var i strid med egeninteressen til de skruppelløse pengeutlånerne og sosiale utbyttere, ble sr. Rani Maria gjenstand for deres hat, som stadig vokste i takt med de fattiges fremgang. Så hennes fiender bestemte seg for å bli kvitt henne og ventet på en mulighet. De trengte ikke å vente lenge. Åtte dager før sin død var hun på sitt siste besøk i provinsialhuset i anledning den kanoniske visitasen av generalmor Henry Suso. Under dette besøket betrodde hun seg til sin gamle novisemester, sr. Infant Mary, om de uavbrutte dødstruslene hun mottok. Hun sa også: «Jeg ville ønske å dø som martyr av kjærlighet til Jesus og for mine fattige og undertrykte brødre».
Som vanlig sto sr. Rani Maria opp tidlig om morgenen den 25. februar 1995. Hun måtte ta første buss til Indore og derfra dra til provinsialhuset i Bhopal og deretter fortsette ned til Kerala. Etter frokost åpnet hun som vanlig Bibelen for å lese et Gudsord før hun forlot huset, og denne morgenen ble det fra profeten Jesaja: Se, jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer er alltid foran meg» (Jes 49,16).
Da sr. Rani og to andre søstre kom til bussholdeplassen, fikk de vite at bussen var innstilt. På veien tilbake til klosteret så de bussen som hun skulle reise med. Sr. Liza Rose ba konduktøren om å reservere et sete for sr. Rani Maria, og han svare at bussen skulle gå klokken 8.15 og at hun kunne gå på bussen utenfor klosteret. Da bussen kom, ba en ung mann henne om å sette seg i baksetet. Dette var uvanlig i Udainagar, for søstrene fikk alltid det fremste setet i bussen. Blant de rundt femti passasjerene var det tre som satt på ulike steder i bussen, men forent i en ting: besluttsomheten om å myrde sr. Rani. Gruppens leder, Jeevan Singh, satt i baksetet i bussen sammen med Dharmendra, hans livvakt. Den tredje mannen var den 28-årige Samundar Singh, som satte seg ved sr. Rani Maria. Jeevan Singh begynte å fornærme henne og sa: «Hvorfor har du kommet hit fra Kerala? Har du kommet for å omvende disse fattige landsbyboerne til kristendommen? Vi vil ikke tillate det».
Da bussen kom til en jungel rundt tyve kilometer fra Udainagar, reiste Samundar seg fra sitt sete og ba sjåføren om å stanse bussen. Han gikk ut og knuste en kokosnøtt mot en stor stein, dette var en hinduistisk pooja eller hellig offerritus til deres guder. Han gikk inn i bussen igjen og delte ut kokosbiter til passasjerene. Han tilbød et stykke til sr. Rani Maria, men trakk det plutselig tilbake som for å narre henne. Hun spurte ham: «Hvorfor er du så henrykt i dag?» Da trakk han frem en kniv og svarte: «Bare for denne» og stakk den i magen på henne. Deretter stakk han henne gjentatte ganger. Da stanset bussen, og døv for hennes skrik trakk han henne ut av bussen og knivstakk henne til døde. Obduksjonen registrerte førti store sår og fjorten skrammer. Inntil det siste fortsatte hun å si: «Jesus! Jesus!» Ingen av passasjerene turte å komme henne til hjelp, og de fleste av dem løp bort. En av dem beskrev senere udåden til sr. Liza Rose. Dette skjedde den 25. februar 1995 på Nachanbore Hill i Indore i delstaten Madhya Pradesh i India, og sr. Rani Maria var 41 år gammel.
Det hele var godt planlagt på forhånd. I begynnelsen av desember 1994 var det et sammenstøt mellom folket fra stammene Kannad og Semli, hvor Jeevan Singh ble såret. Blant dem som ble arrestert og fengslet av politiet, var det også mange uskyldige mennesker. Sr. Rani Maria grep inn til fordel for dem og fikk dem satt fri mot kausjon. Dette gjorde Jeevan Singh og hans tilhengere rasende, og pålitelige vitner fortalte at de hadde møttes kvelden før mordet for å planlegge det.
Rundt klokken 10.45 informerte politiet søstrene i klosteret i Udainagar: «Deres søster har blitt myrdet av noen, og hennes lik ligger ved veien. Dere kan dra og hente liket». Ettersom søstrene ikke hadde noen transport, informerte de biskopens hus i Indore og sitt eget provinsialhus i Bhopal. Sjokkert av nyheten kom biskop George Anathil SVD sammen med noen prester til stedet klokken 14 og fant de blodige levningene liggende ved siden av veien, like ved bussen. Han sørget for alle juridiske formaliteter og brakte sr. Rani Marias legeme til biskopens hus, hvor det ble lagt på lit de parade.
Nyheten om mordet spredte seg raskt og skapte sorg og forferdelse. Tusenvis av mennesker, inkludert ikke-katolikker, kom for å vise henne respekt. Dagen etter ble levningene brakt til katedralen i Indore, og biskop George Anathil feiret messe sammen med flere prester. Kirken var stappfull av mennesker. Etter messen ble det arrangert et protestmøte og et memorandum ble overbrakt myndighetene. Om morgenen den 27. februar feiret syv biskoper og nesten hundre prester messen. I en storslått begravelsesprosesjon med 125 kjøretøy ble Rani Marias legeme brakt fra Indore til Udainagar, en distanse på 102 kilometer. Hele Udainagar sørget, uansett kaste og religion. På et kondolansemøte på sognets gårdsplass talte mange fremtredende personligheter om hennes liv og arbeid i Udainagar og hyllet henne som en martyr. Betegnende nok ble dette utsagnet av Jesus gravert inn på hennes grav: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for sine venner» (Joh 15,13).
Ved hennes død skrev den latinske biskopen av Indore, George Anathil: «Sr. Rani Maria døde som en martyr og utgjøt sitt blod for the kvinners frigjøring og for løftingen av fattige og undertrykte mennesker. Hun vil forbli udødelig i hjertene til tusenvis av fattige i området. Hennes grav i Udainagar vil bli et tegn og symbol på kjærlighet, dedikert tjeneste og offer». Biskopens profetiske ord har gått i oppfyllelse. Det kommer et stadig voksende antall mennesker til hennes grav, spesielt ved feiringen av årsdagen for hennes død.
Snart etter hennes død besøkte Kanthilal Bhuria, minister for stammefolk i staten Madhya Pradesh, hennes grav og uttrykte solidaritet og lovte å bygge en bro over elven Loheri til hennes ære. Ettersom Rani Maria ga sitt liv for stammefolkene, betrakter de henne som et familiemedlem. Hvert år viser de henne sin respekt ved hennes grav på årsdagen for mordet. Mange har fortalt om tjenester og bønnesvar de har mottatt gjennom sr. Rani Marias forbønn. De første skjedde med noen som deltok i hennes begravelsesprosesjon. De fattige stammefolkene i Udainagar pleide å bruke et bilde av henne for å be henne om forbønn i deres nød. I oktober 1995 ble hun posthumt tildelt Fr. Tong minnepris av Voluntary Health Association of India.
Mange institusjoner bærer allerede hennes navn, som: Rani Nivas kloster i Semly, Rani Mariashram i Mirjapur, Rani Sadan i Faridabad (et senter for fysisk handicappede jenter), Rani Maria Vidyalaya i Udainagar, Rani Maria Museum i Pulluvazhy og til og med Rani Maria Computer Center i Pulluvazhy. Av disse ligger Rani Mariashram nær hennes grav og markerer oppfyllelsen av hennes ønske om å ha et bønnehus i landsbyen.
Samundar Singh ble kjent skyldig i mordet på sr. Rani Maria og dømt til døden, men dommen ble omgjort til livsvarig fengsel. Den hellige protomartyren Stefans bønn: «Herre, tilregn dem ikke denne synden!» er skrevet på monumentet som er bygd på det stedet hvor hun ble myrdet, noe som uttrykker hennes tilgivende kjærlighet. Et mektig uttrykk for denne tilgivende kjærligheten ble gitt av Rani Marias yngre søster, sr. Selmy Paul FCC, i det som ble en nasjonal nyhet. Den 21. august 2002 besøkte sr. Selmy søsterens morder Samundar Singh i sentralfengslet i Indore. Hun ble fulgt av sin religiøse superior samt den syro-malabariske karmelittpateren Swami Sadanand CMI (Congregatio Fratrum Carmelitarum Beatæ Virginis Mariæ Immaculatæ), som var engasjert i fengselsapostolatet. Den dagen var det Rakshabandhan («beskyttelsesknute»), en årlig fest blant hinduene for å konsolidere et hellig forhold mellom brødre og søstre. Søsteren pleide å binde en Rakhi, en dekorert tråd, rundt sin brors håndledd, og han påtar seg ansvaret med å beskytte henne. Overveldet av denne uventede gesten ba Samundar Singh sr. Selmy om tilgivelse og uttrykte sin anger.
På åtteårsdagen for sr. Rani Marias død den 25. februar 2003 besøkte hennes mor Eliswa fengselet og kysset hendene til sin datters morder. Superiorene for FCC, som fulgte henne, uttrykte også sin tilgivelse. Dette vakte stor oppsikt i massemediene. Den 13. august 2003, på Rakshabandhan, bandt sr. Selmy Rakhi for andre gang og fordypet dermed sitt forhold til Samundar Singh.
Swami Sadanand CMI gikk senere inn for at Singh skulle løslates fra fengselet, og tjenestemenn ved retten gikk med på det i 2006, etter at obligatoriske erklæringer var undertegnet av sr. Selmy, hennes foreldre og kirkelige tjenestemenn. Han hadde da sittet elleve år i fengsel. Da sr. Selmy forberedte seg til å reise hjem til det sørlige Kerala i januar 2007 for å besøke sin syke 82-årige far Paul Vattalil, uttrykte Singh et ønske om å møte hennes foreldre og be om tilgivelse til dem, og det endte med at han fulgte sr. Selmy hjem.
En saligkåringsprosess for sr. Rani Maria ble åpnet etter at Vatikanet den 26. september 2003 utstedte dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis), noe som ga henne tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei). Deretter ble informativprosessen på bispedømmenivå i Indore åpnet den 29. juni 2005 og avsluttet den 28. juni 2007. Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen, ble utstedt den 27. november 2009. Sakens Positio ble overlevert til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2014.
Den 23. mars 2017 undertegnet pave Frans dekretet som anerkjente hennes død som et martyrium «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga henne tittelen Venerabilis («ærverdig») og åpnet for en snarlig saligkåring. Hun ble saligkåret den 4. november 2017 i Saint Paul Institute of Professional Studies i Indore i India. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB (79). Hennes minnedag er dødsdagen 25. februar.
En 56 minutter lang dokumentarfilm med tittelen The Heart of a Murderer ble produsert av Catherine McGilvray i 2013. Dokumentaren handler om mordet og Samundar Singhs senere omvendelse. Den vant prisen på World Interfaith Harmony Film Festival i 2013. Den ble filmet på de originale stedene, inkludert stedet hvor sr. Rani Maria ble knivstukket, fengselet i Indore og nonnens hjem. Tidlig i 2014 ble Singh bedt om å skaffe seg pass slik at han kunne følge sr. Selmy og p. Sadanand til Roma premieren på filmen der i mars. Men han var ikke i stand til å skaffe de nødvendige dokumentene for å få utstedt et pass.
Historier om at Singh hadde gått over til kristendommen og om tilgivelsens kraft ble ikke vennlig mottatt av hindu-fundamentalister, som anklaget ham for å forråde religionen. Heller ikke biskop Chacko Thottumarickal av Indore var spesielt fornøyd. Han uttalte at «det er en sak av alvorlig betydning at den falske historien om Singhs ‘omvendelse’ har blitt spredt gjennom katolske medier. Den som er ansvarlig for å spre denne falske informasjonen, har gjort en bjørnetjeneste til Singh og Kirken. Slike nyheter skulle aldri ha gått ut i ansvarlige medier».
I andre halvdel av 1800-tallet spredte den fransiskanske ånd seg også til Kerala. I 1865 ble en sekular fransiskansk tredjeorden grunnlagt i erkebispedømmet Veropoly, og den nidkjære legmannen Puthenparampil Thommachan ble leder i bevegelsen. Han etterlignet den hellige Frans bokstavelig og levde i ytterste fattigdom, bønn og bot. Han startet ulike typer humanitære tjenester for alle slags uønskede mennesker i samfunnet, som foreldreløse og de fattigste, syke og spedalske. Mange nidkjære mennesker fulgte ham, og femti avdelinger ble grunnlagt under hans ledelse. I 1875 ble en avdeling startet i sognet Pala, og noen fromme kvinner i avdelingen begynte et fellesliv i kommunitet under veiledning av Puthenparampil Thommachan. De bodde i Pala før de i 1883 flyttet til Kannadiurumpu. De fikk en grunnleggende opplæring i fransiskansk liv.
I 1887 ble vikariatet Kottayam etablert, og biskop Charles Lavigne SJ fra Frankrike ble utnevnt til den første apostoliske vikaren. Under sine pastoralreiser i hele vikariatet ble han beveget av den vanskelige situasjonen for de uønskede, de syke og de lutfattige i vikariatet. Han bestemte seg for å grunnlegge en kvinnekongregasjon for å ta seg av de uønskede menneskene i vikariatet, og han utnevnte sin sekretær p. Louis Pazheparampil til direktør for denne kommende kongregasjonen samt for den allerede eksisterende «Kongregasjonen av Karmels Mor» (Congregation of the Mother of Carmel – CMC), en tredjeorden for de uskodde karmelittene (OCD), som var grunnlagt av den hellige Cyriacus Elias Chavara (1805-71). P. Louis Pazheparampil ble senere den første biskopen av bispedømmet Ernakulam.
Da biskop Charles Lavigne besøkte sognet Pala den 20. juni 1888, møtte de fromme kvinnene ham og uttrykte sitt langvarige ønske om en kongregasjon av St. Klara, og de ba ham om å etablere en for dem. Hans første spørsmål var om de var klare til å ta seg av foreldreløse og uønskede. Biskopen besøkte kvinnene den 4. juli 1888 i deres residens i Kannadiurumpu. Der gjentok han det samme spørsmålet, og de ga ham en fast bekreftelse. Det som skulle bli Den fransiskanske klarissekongregasjonen, ble deretter grunnlagt den 14. desember 1888 i Changanassery av biskop Charles Lavigne SJ og de åtte grunnleggermødrene, sr. Mariam Clara av Jesus, sr. Coletta av Jesus, sr. Agnes av Jesus, sr. Mariam Thresia av Jesus, sr. Mariam Magdaline av Jesus, sr. Margaretha av Jesus, sr. Mariam av Jesus og sr. Anna av Jesus. De var opprinnelig et brorskap av fransiskanske legtertiarer. Biskop Lavigne ga dem de grunnleggende reglene og direktivene for å følge en ny levemåte basert på den fransiskanske karisma.
I 1956 ble kongregasjonen tilknyttet kapusinerordenen. Kongregasjonen vokste hurtig og spredte seg raskt i de syro-malabariske bispedømmene og tiltrakk seg mange unge kvinner som ønsket å leve et hengivent liv, og gradvis sprang det opp uavhengige enheter i bispedømmene og ble til seks autonome kongregasjoner. Etter Andre Vatikankonsil var det fornyelse og tilpassing som sto i sentrum, og de ulike enhetene ble i 1970 slått sammen under én generalsuperior. Mor Maurus (superior i Changanassery) ble valgt til den første generalsuperioren for den forente fransiskanske klarissekongregasjonen den 10. oktober 1970. Generalkurien besto av superiorene for de andre enhetene som rådssøstre. De ulike bispedømmeenhetene ble provinser. På den tiden var det fem provinser: Changanassery, Thrissur, Ernakulam, Pala og Kothamangalam samt en region, Malabar. Kongregasjonen ble opphøyet til status av pavelig rett den 1. mars 1973. Den hellige stol ga den 1. april 1973 sin definitive approbering av de fransiskanske klarissenes konstitusjoner.
Kongregasjonen FCC har nå vokst til en internasjonal kongregasjon i Den syro-malabariske kirken med 24 provinser, to regioner i India og mange hus under ulike provinser i andre land. De tjenestegjør i gamlehjem, barnehjem, hospitaler, skoler og studenthus og vier seg til utdannelse, hjelp til syke og fattige samt til misjon. Det mest kjente medlemmet av kongregasjonen er den hellige sr. Alfonsa Muttathupandathu (1910-46), som ble helligkåret i 2008 av pave Benedikt XVI (2005-13). I tillegg til India finnes kongregasjonen i Europa (Østerrike, Tyskland, Italia, Sveits), i Afrika (Etiopia, Kenya, Sør-Afrika, Tanzania), i USA og i Papua-Ny Guinea. Generalatet ligger i Aluva (tidligere Alwaye) i distriktet Ernakulam i delstaten Kerala i India. I slutten av 2008 hadde kongregasjonen 7 094 søstre i 740 hus.
Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, catholicherald.co.uk (27. oktober 2014), fccongregation.org, ranimaria.jayesu.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 20. november 2017