Den salige Rosario Angelo Livatino ble født den 3. oktober 1952 i Canicattì i provinsen Agrigento i regionen Sicilia i Sør-Italia. Hans var eneste sønn av advokaten Vincenzo Livatino, som selv var sønn av advokater, ansatt ved det kommunale skattekontoret, og hans hustru Rosalia Corbo. Lille Rosario var et saktmodig, stille og søtt barn med store, mørke og fløyelsaktige øyne. Hans favorittleker var lekebiler og leketøysoldater, men han hadde også en tidlig lidenskap for lesing. Hans barndom var fredelig, og han levde i enkelhet i en borgerlig familie som fulgte ham med oppmerksomhet og øm hengivenhet. Han var tilbaketrukket og sjenert, men også preget av foreldrenes folkelige fromhet.
Han begynte på barneskolen De Amicis, fortsatte på middelskolen Verga og endte på det klassiske gymnaset Ugo Foscolo i Canicattì, alltid med gode karakterer og vurderinger, inkludert en smigrende «tier» i matematikk. I årene på skolen var Rosario den gutten som sjelden gikk ut i friminuttene, men ble i klasserommet for å hjelpe noen klassekamerater i vanskeligheter. Han var åpen for andres behov, men tilbaketrukket om seg selv. Han studerte intenst, men var også som ungdom engasjert i Katolsk Aksjon (Azione Cattolica).
Rosario var en fremragende student i hele sitt liv og fikk alltid toppkarakterer. For gymnasiasten som var fascinert av Gud, kom til slutt den skjebnesvangre valgdagen: hva ville han gjøre når han ble voksen? Og han var ikke i tvil: han ville bli dommer. Etter eksamen ved Ugo Foscolo klassiske gymnas begynte han i 1971 på juridisk fakultet ved universitetet i Palermo, hvor han den 9. juli 1975 tok eksamen med beste karakter (summa cum laude), bare 22 år gammel. Umiddelbart etter tok han også eksamen i statsvitenskap.
Han kom inn i arbeidslivet i en svært ung alder ved å vinne konkurransen om stillingen som prøvetidssekretær ved folkeregisteret i Agrigento. Der ble han fra 1. desember 1977 til 17. juli 1978. I mellomtiden deltok han imidlertid i 1978 i en konkurranse om å komme inn i det italienske rettsvesenet, og han ble en av de høyest rangerte i konkurransen. Dette gjorde at han fikk en praksisplass som forhørsdommer ved domstolen i Caltanissetta i provinsen ved samme navn på Sicilia. Han var da 25 år gammel og kunne oppfylle sin drøm. I sin dagbok den dagen skrev han med rød penn, godt synlig: «Jeg avla en ed; fra i dag er jeg i rettsvesenet». Med blyant la han til: «Måtte Gud følge meg og hjelpe meg med å respektere eden og å oppføre meg slik den oppdragelsen mine foreldre ga meg krever».
Etter stillingen i Caltanissetta begynte Livatino den 29. september 1979 i Procura della Repubblica («Republikkens påtalemyndighet») i Agrigento som visestatsadvokat, sostituto procuratore («viseaktor»). Der arbeidet han i et tiår, fra 29. september 1979 til 20. august 1989. Etter den første læretiden kom de første viktige etterforskningene. Han håndterte vanlig kriminalitet samt de mest delikate etterforskningene av mafiaen. Han var dyktig, intelligent og profesjonell, og han begynte å bli et referansepunkt for kolleger ved påtalemyndigheten. I 1981 fikk han ansvaret for etterforskningen av mafiaen. Han visste at dette arbeidet var livsfarlig, og han undertegnet sine dokumenter med tillegget STD, sub tutela Dei («under Guds vern»). Han sa nei til personlig beskyttelse fordi han ikke ville sette sine livvakters liv i fare.
I 1985 arbeidet han med det som på 1990-tallet skulle eksplodere som «den sicilianske Tangentopoli» («bestikkelsesbyen»). Det var Rosario Livatino, sammen med andre kolleger, som var den første som avhørte en statsråd i republikken. Tangentopoli var et begrep som ble brukt om det korrupsjonssystemet som preget Italia, inntil den etterforskningen som ble kalt mani pulite («rene hender»). Det var en landsomfattende juridisk etterforskning som søkte å avdekke denne korrupsjonen. Dette fant sted i første halvdel av 1990-tallet og førte til slutten på den såkalte første republikk og mange av de partiene som hadde dominert denne perioden, i første rekke Kristeligdemokratene. Dette førte til radikale endringer i det italienske partisystemet.
Stillingen som visestatsadvokat hadde Rosario Livatino til den 21. august 1989, da han ble utnevnt til giudice a latere («assisterende dommer»), fortsatt i Agrigento. Han arbeidet i avdelingen for spesielle forebyggende tiltak. Arkivene fra perioden, ikke bare for Agrigentos domstol, men også for de andre hierarkisk overordnede kontorene, er fulle av Rosario Livatinos profesjonelle aktivitet.
Rosario var personlig en from mann, men han ønsket aldri å slutte seg til noen klubber eller foreninger, verken kirkelige eller sekulære, og han giftet seg aldri. Han var ubøyelig og konsekvent, absolutt lite innflytelsesrik, han kom ikke med uttalelser og hans offentlige inngripen var svært sjelden. Han konsentrerte seg om sitt arbeid, og han tok det også med hjem for å studere sakene ved sitt eget skrivebord, hvor et krusifiks og en evangeliebok skilte seg ut. Han må ha konsultert evangeliet ofte, for mye tekst var understreket og det var mange notater i margen. Han skrev: «Rettferdighet er nødvendig, men ikke tilstrekkelig, og den kan og må være underlagt loven om nestekjærlighet».
Fra Canicattì, hvor han bodde sammen med sine foreldre, kjørte han hver morgen i sin lille bil til rettsbygningen i Agrigento, som var bare en håndfull kilometer unna. Før han gikk til kontoret, avla han hver dag et besøk i kirken San Giuseppe nær Justispalasset, en noe bortgjemt liten kirke hvor han kunne be inkognito foran tabernaklet. Også for søndagsmessen valgte han en kirke hvor han kunne være ubemerket, for hans tro var konkret og ikke en fasade. Dommer Livatinos tid var også sammenvevd med bønn. Deretter var det utrettelig arbeid i rettsbygningen til sent på kvelden. I publikumssalen hadde han ønsket seg et krusifiks, som en påminnelse om nestekjærlighet og rettferdighet. Han hadde også et krusifiks på skrivebordet, sammen med en kopi av evangeliet,
«Dommeren må vise seg som en seriøs, balansert og ansvarlig person. Bildet av et menneske som er i stand til å fordømme, men også vise forståelse», skrev han, og dette var akkurat det han prøvde å gjøre for å «gi loven en sjel». I den kontinuerlige innsatsen for å være rettferdig i fordømmelsen må dommeren være forsiktig med ikke å blande personen med forbrytelsen. Han må alltid velge rettferdighet, selv om, som han skriver, «å velge er noe av det vanskeligste et menneske er kalt til å gjøre». Hans oppriktige pliktfølelse i rettferdighetens tjeneste gjorde ham til en slags misjonær: lovens «misjonær».
I sin karriere arbeidet Livatino mot korrupsjon og hadde suksess i en rekke saker. Gjennom sin omhyggelige etterforskning oppdaget han raskt lokale mafiastrukturer. Han klarte å beslaglegge store pengesummer og eiendommer og han oppnådde arrestasjoner av ledende skikkelser innen den organiserte kriminaliteten. Som assisterende dommer klarte han å bevise narkotikahandel til Canada. Livatino hadde etterforsket en rekke saker som involverte korrupsjon ved den lokale havnen og forfalskede offentlige kontrakter. Alt dette brakte ham i mafiaen Cosa Nostras søkelys, og det skjedde på en tid da de sicilianske klanene var involvert i en full krig mot hverandre.
Offentlige intervensjoner så vel som bilder av Livatino er svært sjeldne. De eneste offentlige inngrepene utenfor rettssalene, som utgjør et slags testament, finnes i dokumentene «Dommerens rolle i et samfunn i endring» av 7. april 1984 og «Tro og lov» av 30. april 1986. De fullstendige dokumentene finnes i boken «Den lille dommeren. Tro og rettferdighet i Rosario Livatino» av Ida Abate for Editrice Ave, samt i boken «Ikke noen få, men mange. Refleksjoner om rettferdighet» av Salvatore Sciascia Editore.
På grunn av den dype kunnskapen han hadde om fenomenet mafia og evnen til å gjenskape hendelsesforløp og å etablere viktige lenker i den komplekse etterforskningen, fikk han tildelt svært delikate etterforskninger. Og han signerte, utrettelig og bestemt, dom etter dom. Han ba om at han ble betrodd en vanskelig mafiaetterforskning fordi han var den eneste assisterende anklageren i Agrigento som var ugift og ikke hadde familie. Det var også hans eget valg å være en del av det kollegiet som skulle avgjøre konfiskering av eiendelene til fire påståtte mafiosi i Agrigento, mektige og «urørbare» familieoverhoder i Canicattì og så videre, til tross for velmente forslag om å «la det ligge». Med total tillit overlot han seg i Guds hender, Sub Tutela Dei, bemerket han i sin dagbok. Men Rosario var ikke en helt: han gjorde bare sin plikt. Og han gjorde det ved å kombinere rettens fornuft med en urokkelig og svært dyp kristen tro.
La Stidda («stjerne» på siciliansk) er en mafialignende kriminell organisasjon i den sentrale sørlige delen av Sicilia med senter i Agrigento. Den var dannet av tidligere medlemmer av mafiaen Cosa Nostra, som hadde sitt område rundt Palermo, og var delvis en rival til dem. Bossene i La Stidda ga ordre om Livatinos død fordi han ikke ville bøye seg for gangsterne og fortsatte å etterforske deres affærer. Som utallige vitner fortalte i rettssaken som fulgte, ble Livatino også spottet av mafiaen, som betraktet ham som en «bigott» fordi han var en regulær kirkegjenger og en entusiastisk troende.
Den 21. september 1990 (minnedagen for evangelisten Matteus) var en varm, men ikke lummer dag, typisk for den milde sicilianske høsten. Klokken 8.30 om morgenen kjørte Livatino som vanlig til sitt arbeid ved retten i Agrigento i sin gamle, lille, purpurrøde Ford Fiesta på SS 640 (superstrada) mellom Canicattì og Agrigento, som alltid uten kortesje eller livvakter. Der falt han i et bakhold på viadukten Gasena. Hans bil ble påkjørt av en Fiat Punto og presset til å stanse, samtidig som han ble beskutt av to andre på motorsykkel. En skuddveksling knuste vinduene på bilen, og dommer Livatino fikk et skudd i skulderen. Han kom seg ut av bilen og prøvde å flykte ned veifyllingen til fots, men han var allerede skadet, så de fire morderne tok ham igjen etter noen titalls meter. Han ble truffet av syv skudd, det siste i ansiktet som for å si: «Nå blir du stille for alltid». Rosario var 37 år gammel med 38-årsdagen bare to uker unna. Hans drapsmenn var blitt betalt av La Stidda i Agrigento.
Takket være forklaringen fra et øyenvitne ble attentatets anstiftere og eksekutører på svært kort tid identifisert, arrestert og dømt til livsvarig fengsel i tre forskjellige rettssaker i ulike instanser for «medarbeiderne». Øyenvitnet var den norditaliensk forretningsmannen Pietro Ivano Nava som tilfeldigvis kjørte forbi og ble vitne til attentatet. Han var fra Bergamo og representant for pansrede dører som så hele scenen fra bakspeilet på bilen og varslet politiet fra en offentlig telefon i Villaseta. Etter sin forklaring til politiet ble han nødt til å endre navn, endre liv og forlate familien og Italia. Men han uttalte: «Jeg ville gjort det igjen». De som utførte mordet og deres oppdragsgivere ble dømt til livsvarig fengsel. De var Paolo Amico, Domenico Pace, Gaetano Puzzangaro, Salvatore Calafato, Gianmarco Avarello og anstifterne Antonio Gallea og Salvatore Parla. Croce Benvenuto og Giovanni Calafato, medskyldige som begge arbeidet i rettsbygningen, fikk tretten års fengsel.
Under straffesaken kom det frem at provinssjefen for Cosa Nostra, Giuseppe Di Caro, som bodde i samme bygning som Livatino, kalte ham hånlig Santocchio («trangsynt») for hans besøk i kirken. Hans forfølgere anså ham som utilnærmelig for forsøk på korrupsjon nettopp på grunn av at han var praktiserende katolikk». Og opprinnelig ønsket de å drepe ham rett foran kirken der han gikk for å be.
Dessverre var Rosario Livatino bare det tredje uskyldige og berømte offeret fra Canicattì. Før ham, den 25. september 1988, led presidenten for første seksjon i Appelldomstolen i Palermo, Antonino Saetta, den samme skjebnen. Han og hans funksjonshemmede sønn Stefano ble drept i et mafia-bakhold, også på SS 640 mellom Agrigento og Caltanissetta på viadukten Giulfo, da han plutselig, uten eskorte og i sin bil, kom tilbake til Palermo hvor han bodde og arbeidet. Nesten ti år etter dette dobbeltmordet, ble de påståtte overlevende bakmennene og gjerningsmennene identifisert og dømt i en enkelt rettssak.
I Rosario Livatinos begravelse deltok den italienske presidenten og de fremste antimafiadommerne i landet, blant dem Giovanni Falcone og Paolo Borsellino, som selv skulle falle som ofre i 1992 i et bombeangrep fra Cosa Nostra i Palermo. Rosarios historie inspirerte romanen Il giudice ragazzino («Guttedommeren»), skrevet av Nando Dalla Chiesa i 1992 og filmatisert i 1994 med samme tittel av regissøren Alessandro di Robilant. Tilnavnet «guttedommeren» hadde han fått fordi han så enda yngre ut enn sine 37 år. Under etterforskningen merket statsadvokatene seg at Livatino i alle sine avtalebøker skrev den mystisk forkortelsen «S.T.D.». Først senere forsto de at det var det latinske akronymet for sub tutela dei.
Da den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) var i Agrigento den 9. mai 1993, besøkte han Rosarios foreldre i deres hjem i Viale Regina Margherita 168 i Canicattì. Kort etter feiret han en utendørs messe i den gamle Valle dei Templi («Tempeldalen») i Agrigento. På slutten av messen holdt han spontant en emosjonell tale inspirert av møtet med Rosarios foreldre. Paven tordnet mot gangsterne i mafiaen: «I Kristi navn, henvender jeg meg til de ansvarlige: Omvend dere, for Herrens dom kommer» (se video) (video med franske tekster). Dermed ble Johannes Paul II den første paven som offentlig fordømte mafiaen.
Mafiaens mord på dommer Livatino var ikke tilfeldig, snarere en logisk konsekvens av hans forpliktelse til lovlighet, som fikk pave Johannes Paul II til å definere ham og de andre som var drept av mafiaen som «martyrer for rettferdighet og indirekte av tro». I 1993 ba biskop Carmelo Ferraro (f. 1932) av Agrigento (1988-2008) Rosario Livatinos tidligere latin- og gresklærer ved det klassiske gymnaset, Ida Abate, om å samle alle tilgjengelige vitnesbyrd om Livatino med sikte på hans saligkåring. Ida Abate var en autentisk oppkomme av minner og dokumenter som gjorde det mulig å rekonstruere Rosario Livatinos liv. Biskop Ferraro ba henne om å samle rykter, historier og erklæringer fra dem som kjente Rosario i løpet av livet, for å kunne begynne den lange og komplekse prosessen som førte til hans saligkåring.
Mange opplysninger om Rosario ble først kjent etter hans død. Om hans nestekjærlighet, om hans kjærlighet til de minste, til de fattige. Vaktmesteren på likhuset husket med tårer i øynene alle de gangene han hadde sett ham be ved siden av likene av enkeltpersoner hvis kriminelle fortid han kjente godt, straffedømte han hadde kommet over mens han utførte sitt arbeid som assisterende aktor i Agrigento, og som han også hadde brukt loven på, men som ikke sluttet å være hans brødre i Kristus i deres ulykke.
Åtte måneder etter dommerens død sa den daværende italienske presidenten Francesco Cossiga til en gruppe ferske magistrater som var involvert i kampen mot mafiaen: «Kan vi fortsette med dette tabuet, som da betyr at enhver gutt som har vunnet konkurransen, mener at han må straffeforfølge rett og galt, som han vil, uten å svare for noen? Det er ikke mulig å tro at en liten gutt, bare fordi han har vunnet konkurransen i romersk lov, er i stand til å gjennomføre komplekse etterforskninger mot mafiaen og narkotikahandel. Dette er fullstendig tull! Jeg ville ikke engang betro denne lille gutten administrasjonen av et jordisk hus, som de sier på Sardinia, et enetasjes hus med bare ett vindu, som også er døren». Tolv år etter drapet, i et åpent brev publisert av Giornale di Sicilia og adressert til dommer Livatinos foreldre, nektet Cossiga for at disse nedsettende uttalelsene henviste til Rosario, som han i stedet definerte som en «helt» og en «helgen».
Rosario skrev en gang: «Ved slutten av livet vil du ikke bli spurt om du har vært troende, men om du har vært troverdig». I en saligkåringsprosess undersøkte Kirken hans «troverdighet» som dommer og som kristen. Den første fasen av prosessen foregikk i bispedømmet Agrigento, hvor Rosario døde. Dette kalles en informativprosess hvor man intervjuer alle som kjente ham. Den 11. mai 2011 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Den 19. juli 2011 ble dekretet om oppstart av bispedømmets prosess for saligkåring undertegnet av erkebiskopen i Agrigento, Francesco Montenegro, og informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet den 21. september 2011 i kirken San Domenico di Canicattì. I denne bispedømmefasen vitnet 45 mennesker om Rosario Livatinos liv og hellighet. En av dem var Gaetano Puzzangaro, en av dommer Livatinos fire drapsmenn fra mafiaen.
Den 6. september 2018 ble det kunngjort at bispedømmeprosessen nærmet seg ferdigstillelse, og den ble avsluttet den 3. oktober 2018 med en høytidelig messe i kirken Sant’Alfonso i Agrigento, ledet av byens erkebiskop, kardinal Francesco Montenegro. På slutten av feiringen ble hele samlingen av dokumenter og vitnesbyrd som besto av rundt 4000 sider, sendt til Roma og vil bli undersøkt i Helligkåringskongregasjonen. Den 21. desember 2020 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente Rosario Livatinos død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Dermed var alt klart for en saligkåring, ettersom det ikke kreves noe mirakler i martyrsaker. Et mirakel er derimot nødvendig for en helligkåring.
Rosario Livatino ble saligkåret den 9. mai 2021 i katedralen San Gerlando i Agrigento. Katedralen var dekorert med palmer, et symbol på martyrium. På grunn av begrensningene som var pålagt av den pågående koronapandemien, var det bare i overkant av 200 mennesker til stede ved seremonien. Disse var biskoper, prester, ordensfolk, troende, familiemedlemmer og myndighetspersoner. 21 sicilianske biskoper var tilstede, inkludert erkebiskop emeritus Carmelo Ferraro (f. 1932) av Agrigento (1988-2008), som i 1993 ga Ida Abate, professor i latin og gresk fra Livatino, i oppdrag å samle vitnesbyrd for en saligkåringssak. Til stede var også biskoper som stammet fra Agrigento, biskop emeritus Ignazio Zambito (f. 1942) av Patti på Sicilia (1989-2017) og biskop Salvatore Muratore (f. 1946) av Nicosia på Sicilia (fra 2009). Tilstede var også 32 prester, som representerte de 9 dekanatene i erkebispedømmet Agrigento, blant dem sognepresten i San Domenico di Canicattì (Rosarios sogn), Don Salvatore Casà, Don Giuseppe Livatino, første postulator og Don Luigi Ciotti, president for Libera.
De sivile og militære myndighetene var representert av omtrent femti mennesker fra politiske og nasjonale, regionale og lokale institusjoner, blant dem presidenten for den sicilianske regionen, Nello Musumeci, visepresidenten for det øverste råd for rettsvesenet, David Ermini, undergruppen ved innenriksdepartementet, Nicola Molteni, anti-mafia-justisministeren Federico Cafiero De Raho. Tilstede som representerer for alle ordførerne, var også borgermesteren i byen Agrigento, Francesco Micciché, og Ettore Di Ventura fra Canicattì. Tilstede i messen var også en gruppe medlemmer av familien til den salige Rosario Angelo Livatino, inkludert hans fetter Salvatore Insenga.
Som vanlig ved saligkåringer ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Marcello Semeraro. Han presiderte i messen med saligkåringsritualet. Blant koncelebrantene var kardinal Francesco Montenegro, erkebiskop av Agrigento, kardinal Paolo Romeo, erkebiskop emeritus av Palermo, koadjutor-erkebiskop Alessandro Damiano av Agrigento, Salvatore Gristina, erkebiskop av Catania og president for den sicilianske bispekonferansen, og erkebiskop Vincenzo Bertolone av Catanzaro-Squillace, sakens postulator.
I begynnelsen av seremonien presenterte saligkåringssakens postulator, Mgr. Vincenzo Bertolone, Rosario Livatinos biografi. Kardinal Semeraro leste opp pavens apostoliske brev med saligkåringsformularet, og dermed var Rosario Livatino formelt saligkåret. Deretter ble bildet av den nye salige avslørt, og hans fetter Salvatore Insenga bar frem relikvaret med relikvien av den nye salige til kardinal Marcello Semeraro. Til saligkåringen var Livatinos blodige skjorte som han hadde på seg drapsdagen, blitt hentet fra etterforskernes bevislagre og satt inn i et relikvar av sølv og glass. Det inneholdt nå en relikvie av første klasse (martyrens blod), og det vil bli utstilt for de troendes ærbødighet i sølvrelikvaret hvor ordene «straffeloven – evangeliet» er tydelige. Sølvrelikvaret er lagd av hamret og meislet sølv. Palmegrenene støtter den øvre delen av relikvaret. Sidene og skriftene er forgylte.
Bildet av den salige Rosario Angelo Livatino, avduket under saligkåringsritualet, ble bestilt av erkebispedømmet og laget av kunstneren Maria Cardella (f. 1975) fra Agrigento, med utgangspunkt i de få eksisterende bildene av Rosario. Det forteller om mannen, dommeren og den troende. Hans venstre hånd, på hjertets side, hviler på evangeliet og straffeloven for å vise hvordan han som dommer lot seg lede av visse referansepunkter. Dagboken i hånden, som han aldri skiltes fra, og som han skrev ned sine refleksjoner og gjentatte ganger STD. Palmen, symbol på martyrium, er plassert i bakgrunnen, som et tegn på Guds plan. Originalen oppbevares i erkebiskopens palass.
Rosario Livatino ble med dette den andre saligkårete mafiabekjemperen etter den salige Josef Puglisi (1937-1993), som ble saligkåret den 25. mai 2013. Saligkåringsmessen ble sendt direkte på Rai Uno og Tv2000. Før avslutningen tok kardinal Francesco Montenegro ordet og takket paven for at han skrev inn denne sønnen av Sicilia i fortegnelsen over martyrer: «Han er den første dommeren som har blitt utropt til martyr på grunn av troen han bekjente helt til utgytelsen av sitt eget blod».
Datoen for saligkåringen av Rosario var ikke tilfeldig; den skjedde på 28-årsdagen for pave Johannes Paul IIs berømte tale den 9. mai 1993 i Agrigento, hvor han fordømte gjerningsmennene fra mafiaen og ropte ut: «Vend om, for Guds dom kommer». Ved saligkåringen ble det opplyst at Rosario Livatinos minnedag blir 29. oktober.
Om ettermiddagen den 9. mai dro kardinalene Marcello Semeraro og Francesco Montenegro sammen med koadjutor-erkebiskop Alessandro Damiano på pilegrimsreise til kirkegården i Canicattì med graven til den salige Rosario Angelo Livatino og graven til dommer Antonino Saetta og hans sønn Stefano. De besøkte også Casa del Giudice og stanset i bønn foran minnestelen ved SS640 på stedet for bakholdet den 21. september 1990. En stele (gr: στήλη; pl: στῆλαι) er en «stående stein, pilar eller søyle», en stående (minne)stenplate med innskrift eller relieff.
I forbindelse med saligkåringen av Rosario Livatino ønsket kardinal Francesco Montenegro, erkebiskop av Agrigento, at den nye saliges levninger skulle overføres til katedralbasilikaen i Agrigento, erkebispedømmets moderkirke. Men de troende i Canicattì, byen hvor Rosario ble født og bodde i, motsatte seg dette på det sterkeste. Denne diskusjonen er ennå ikke avsluttet.
En klassekamerat på gymnaset forteller at Rosario ikke var den klassiske «nerden» i klassen, han elsket bare å gjøre ting riktig. Han elsket å utdype emnene som ble behandlet i klassen, og han var alltid svært godt forberedt. Da filosofiprofessoren forklarte Kant for oss i timene, spurte Rosario om det ikke hadde vært bedre å begynne å studere Kierkegaard først. Både vi og læreren var helt forbløffet! På spørsmål fra professoren i religion om hva Bibelen var, svarte Rosario med disse ordene: «Bibelen er en kiste, en skatt full av verdier». Om forkortelsen S.T.D. (Sub Tutela Dei, «Under Guds vern») som Rosario skrev på tittelsiden til sine dagbøker, fant jeg denne forkortelsen i noen gymnasbøker. Dette betyr at Rosario brukte dette uttrykket allerede i skoleårene, for ham var det svært dyrebart.
Rosario fremstilles i Alessandro Di Robilants film Il giudice ragazzino, «Guttedommeren» fra 1994. Den bygger på boken med samme tittel, skrevet av Nando dalla Chiesa fra 1992, og dette førte til en feilaktig tilskrivning av kallenavnet til den drepte dommeren. I 2007 kom dokumentaren Luce verticale. Rosario Livatino. Il Martirio («Vertikalt lys. Rosario Livatino. Martyriet»), regissert av Salvatore Presti. Den ble laget for å fremme saligkåringssaken. I 2016 kom filmen Il Giudice di Canicattì. Rosario Livatino, il coraggio e la tenacia («Dommeren fra Canicattì. Rosario Livatino, motet og utholdenheten»), regissert av Davide Lorenzano. Denne dokumentaren utforsket magistratens personlighet og avslørte upubliserte bilder og nye episoder fra hans liv. Den ble vist den 12. desember 2017 på Rai Storia. Senere kom filmene Un Giudice Ragazzino («En guttedommer»), regissert av Pier Glionna (2019), og Il Giovane Giudice («Den unge dommeren»), regissert av Angelo Sferrazza (2020).
Til minne om martyren ble det på drapsstedet satt opp en stele med påskriften «Til Rosario Livatino, martyr for rettferdigheten», slik pave Johannes Paul II definerte ham den 9. mai 1993 etter et rørende møte med dommerens foreldre. Men den fikk ikke stå i fred. Minneplaten ble ødelagt, trolig av mafiaen, noe som skapte sterke reaksjoner. Den ble umiddelbart restaurert. Dette skjedde i 2017, en uke etter halshoggingen av bysten av Giovanni Falcone i Palermo. Vatikanet har satt ned en arbeidsgruppe for å studere temaet «Ekskommunikasjon for mafiosi», et initiativ som vil involvere biskoper over hele verden.
Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, livatino.it, diocesiag.it, vocecontrocorrente.it, antimafiaduemila.com, agensir.it, acistampa.com, avvenire.it, today.it, bbc.com, theguardian.com, cbsnews.com – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 19. mai 2021