Den salige Richard Henkes ble født den 26. mai 1900 i landsbyen Ruppach nær Montabaur i Westerwald i Vest-Preussen i keiserriket Tyskland, siden 1949 i delstaten Rheinland-Pfalz og bispedømmet Limburg i Forbundsrepublikken Tyskland, fra 1969 Ruppach-Goldhausen. Han hadde åtte søsken (noen kilder skriver at han var en av åtte barn, kanskje var det et av barna som døde tidlig. Familiebildet fra 1910 viser ni barn). Han og hans søsken måtte tidlig delta i arbeidet i huset og på åkeren. Faren var steinhogger og arbeidet ofte utenlands, så den religiøse opplæringen av barna ble ivaretatt av moren. Hun pleide å sprinkle hver av barna med vievann hver kveld før de gikk til sengs. Richard gikk i syv år på folkeskolen i Ruppach, og hans lærer Hans ga ham gode karakterer.
Kirkelig hørte Ruppach den gangen til sognet Meudt, og pallottinerpatre fra nærliggende Limburg feiret om søndagene messen i Ruppach. Pallottinerne heter offisielt «Det katolske apostolats selskap» (Societas Apostolatus Catholici – SAC), men de kalles oftest pallottinere etter sin grunnlegger, den hellige Vincent Pallotti (1795-1850), som grunnla kongregasjonen i 1835 i Roma. Ved en anledning kom en pallottinerpater som var misjonær i Kamerun, til sognet for å fortelle om sitt arbeid. Denne paterens historie trollbandt Richard, som begynte å lengte etter selv å bli misjonær i Kamerun. Derfor flyttet han i 1912 fra folkeskolen til pallottinernes nybygde studiehjem, et gutteinternat i bydelen Schönstatt i Vallendar ved Koblenz i Rheinland-Pfalz. Forhandlingene mellom hans foreldre og pallottinerne om prisen på kost og losji førte til et godt kompromiss: Familien betalte i naturalia.
Samtidig ble Guds tjener p. Josef Kentenich SAC (1885-1968) utnevnt til åndelig veileder (spiritual) ved skolen. Han hadde som oppgave å støtte elevene og gi dem åndelig veiledning. Richard hadde hjemlengsel etter at han flyttet til Vallendar, men hans venner der ga ham nok støtte til at han fortsatte med sine studier. Under Første verdenskrig (1914-18) var hans beste venn Karl Kubisch, som kom fra Øvre Schlesien (Oberschlesien). I feriene tok Richard ham ofte med hjem til Ruppach. Sammen deltok de ivrig i livet til Den marianske kongregasjonen som var grunnlagt som en misjonsforening i juleferien 1912/13 av p. Kentenich, men som den 19. april 1914 ble videreutviklet til en mariansk kongregasjon med hovedvekt på eukaristien og misjonen. Richard ble formann for kongregasjonens misjonsavdeling. Denne kongregasjonen var starten på den internasjonale Schönstattbevegelsen, som regner p. Kentenich som sin grunnlegger.
I sluttfasen av Første verdenskrig (1914-18) ble Richard Henkes innkalt til krigstjeneste i Griesheim, en bydel i Frankfurt, og i Darmstadt i Hessen. Men først avla han ved gymnaset i Montabaur den ettårige eksamenen som gjorde at man kunne bli offiser. Han hadde også til en viss grad både ambisjoner og kosmopolitisme. I det militære fikk han personlig erfare at han ikke kunne virkeliggjøre alle sine høye idealer. Han vendte tilbake til Vallendar sent i 1918, etter at Tyskland hadde tapt krigen. I 1919 avsluttet han skolegangen med sin gymnaseksamen (Abitur) og trådte inn hos pallottinerne i Limburg an der Lahn i delstaten Hessen. I 1921 avla han sine første tidsavgrensede løfter.
Etter å ha gått gjennom og overvunnet en åndelig krise, ble han presteviet den 6. juni 1925 i Limburg av biskop Augustinus Kilian (1856-1930) av Limburg (1913-30). P. Henkes feiret sin første messe i Ruppach dagen etter ordinasjonen, den 7. juni 1925. På sitt primisskort undertegnet han som «P. Richard Henkes PSM», og det kom av at pallottinerne fra 1854 til 1947 var kjent som «Det fromme misjonsselskap» (Pia Societas Missionum – PSM). Deretter ble han fra 1926 en inspirerende lærer i tysk, historie og latin på pallottinernes juniorskole i Schönstatt.
Men etter knapt ett år som lærer begynte p. Henkes å vise tegn til utmattelse. Rektor sendte ham for å hvile og avklare situasjonen til sykehuset Maria-Hilf i kurbadbyen Ahrweiler i Rheinland-Pfalz, hvor den eldre pallottineren Max Kugelmann var sykehussjelesørger. Han fortalte til p. Richards provinsial at paterens helsetilstand var mer betenkelig enn antatt. Men pasienten føyde seg ikke etter legenes og sykepleiernes forskrifter. «Pateren hviler alt for lite, han gjør alt for mye, går ofte på lange spaserturer, ofte helt til sent på kvelden». Derfor hadde han protestert overfor p. Henkes, men han hørte ikke på ham. «Like lite som jeg kan forby en hund å bjeffe, like lite kan jeg kommandere P.H. til ro, hensyn og ensomhet». Dette irriterte hans leger, som mente at hans omfattende aktiviteter ville forverre hans tilstand.
Men da han til slutt fikk den alvorlige diagnosen tuberkulose i lungene, skjønte også den unge pateren den åpenbare faren. Uten å nøle gikk han med på å reise til et sanatorium i høyden i Schwarzwald, hvor han underkastet seg den strenge behandlingen med mye ro, lite fysiske anstrengelser og god mat. Han etterlot i sine brev ingen tvil om at han ikke fant oppholdet på sanatoriet lett. Til vanskelighetene hørte også hans provinsials ønsker om å sende ham til misjonen i Sør-Afrika, hvor det var et gunstig klima for lungesyke. Men den behandlende legen frarådet en slik forflytning på grunn av alvoret i hans tilstand.
Etter rundt et år var den lettsindige pasienten blitt frisk nok til å utskrives fra Ahrweiler. Med mange nye livserfaringer ble han sendt som lærer til pallottinernes juniorskole i Alpen ved Niederrhein i Rheinland-Pfalz, mellom Ruhr-området og grensen til Nederland. Men snart ble han sendt videre til sitt elskede studiehjem i Schönstatt.
I 1931 ble p. Henkes forflyttet til pallottinernes skole i Katscher i Øvre Schlesien (Oberschlesien), en tilbringersskole med de tre nederste klassene for skolen i Frankenstein. Øvre Schlesien var den sørøstre delen av den historiske regionen Schlesien. Øvre Schlesien tilfalt Preussen i 1742 etter Den første schlesiske krig (1740-42), en del av den østerrikske arvefølgekrig (1740-1748). Katscher (cs: Ketř; pl: Kietrz) lå i en moravisk enklave av samme navn, den eneste moraviske enklaven som havnet i prøyssisk Schlesien i 1742. Frem til 1945 lå byen i Landkreis Leobschütz i Regierungsbezirk Oppeln. Da grensene ble trukket på nytt i 1945, havnet byen i Polen (nå i powiat Głubczycki i det polske voivodskapet Opole), og de tyske innbyggerne ble fordrevet og erstattet av fordrevne polakker fra den østlige delen av førkrigstidens Polen, som ble overtatt av Sovjetunionen (nå Ukraina).
Henkes virket fra 1931 som fastepredikant i Øvre Schlesien og som retrettleder i Branitz (nå Branice i Polen). Samtidig som pallottinerne i Katscher bygde det første lille Schönstatt-kapellet i 1933, overtok nazistene makten i Tyskland og begynte virkeliggjøringen av sitt «Tusenårsrike». Dermed ble hans andre store virkefelt ved siden av sitt arbeid som lærer, de religiøse disputtene med nasjonalsosialistene. De representerte en ukristelig verdensanskuelse, bekjempet de kristne kirkene, drepte funksjonshemmede mennesker og forfulgte fremfor alt i stadig økende grad jødene, som de til slutt forsøkte brutalt å utrydde. I denne tiden presenterte p. Henkes modig og offentlig kristendommens verdier på skolen og i økende grad under retrettene for ungdom, samt i sine prekener i Schlesien, Oberschlesien og Sudetland.
Fra 1935 holdt pallottinere fra Katscher hvert år retter for kvinner og menn i St. Josef i Branitz, hvor p. Henkes var ansvarlig for de unge kvinnene. Han ble også kjent for sine fasteprekener, som den gangen var populære og i Øvre Schlesien godt besøkt. I 1937 ble han forflyttet til den høyere skolen i Frankenstein i Nedre Schlesien (Niederschlesien), nå Ząbkowice Śląskie i det polske voivodskapet Dolny Śląsk, for bedre å utnytte hans store dyktighet som lærer.
I sin kamp mot nasjonalsosialismen ble han flere ganger anmeldt til det hemmelige politiet Gestapo. Den 7. mars 1937 ble han arrestert av nazistene etter en preken i sin hjemby Ruppach, men det endte bare med en advarsel. På grunn av en angivelig nedrakking av Hitler (Der Führer) i Katscher, ble det i 1937/38 gjennomført en prosess mot ham ved en spesialdomstol (Sondergericht) i Breslau (nå Wrocław), men det ble aldri felt noen dom på grunn av amnestiloven etter innlemmelsen av Østerrike i Det tyske rike (Anschluss) den 12. mars 1938. Men amnestiet gjorde ikke at han slapp unna fremtidig mistanke eller overvåkning.
Hans overordnede i kongregasjonen var engstelig for skolenes skjebne, så i 1938 tok de sin utsatte medbror ut av skoletjenesten. Deretter arbeidet han fra Frankenstein som ungdomssjelesørger og retrettleder, fremfor alt i Branitz, hvor han bosatte seg i 1940/41 etter stengingen av pallottinernes skoler. Han prekte for tusener i de store kirkene i Oberschlesien og på Annaberg (pl: Góra Świętej Anny), det viktigste katolske valfartsstedet i Øvre Schlesien.
Henkes’ samarbeid med prelat (Mgr) Joseph Martin Nathan (1867-1947) i Branitz ble stadig tettere. Branitz med sine enorme kur- og pleieanstalter var sete for generalvikaren for den prøyssiske og sudettyske delen av erkebispedømmet Olomouc (ty: Olmütz). P. Henkes ble innkalt til sesjon, hvor han til tross for sin tidligere tuberkulose ble kategorisert som kv (kriegsdienstverwendungsfähig), det vil si «egnet for krigstjeneste». For å unngå at han ble innkalt til den tyske hæren (Wehrmacht), ble han i 1941 innsatt av generalvikar Nathan som sogneadministrator (1941-43) i Strandorf (cs: Strahovice) i Hultschiner Ländchen (cs: Hlučínsko), som etter Münchenavtalen i 1938 ble innlemmet i Tyskland, nå i Tsjekkia. Deres tsjekkiske sogneprest var utvist av nazistene i det såkalte protektorat Böhmen und Mähren.
I Strandorf utfoldet p. Henkes et rikt pastoralt program ved siden av den vanlige virksomheten til en sogneprest som dåp, skriftemål, førstekommunion og begravelser. Han besøkte alle hus og familier i sitt sogn, underviste med stor dyktighet barna om den hellige messe, skrev brev til soldatene i Wehrmacht for å opprettholde deres forbindelse til sine hjemsogn, han tok seg av besøkende, skrev postkort på festdagene til de unge kvinnene som var i arbeid, og han overtalte mødrene til å lære sine døtre et yrke, han satset på ministrantarbeid og fremmet bruken av musikkinstrumenter, holdt foredrag for de unge, men også for voksne, i det Schönstatt-kapellet han hadde opprettet, og han foretok kondolansebesøk hos de familiene hvor mannen eller en sønn hadde falt i krigen. Men gjennom sin virksomhet og sin åpne tale ble han en torn i øyet på de statlige makthaverne, og han ble flere ganger innkalt til Gestapo og advart. Likevel fordømte han fra prekestolen i Branitz nazistenes drap på funksjonshemmede: «Drap på uskyldige er mord!»
Den 12. mars 1943 sa p. Henkes i en preken i Branitz: «Man trenger i dag ingen intelligente mennesker lenger, bare flokkmennesker, sauer. Man ønsker å ha en uniform for dem. På 200-tallet kjempet folket for sin kristne tro, ga alt og satte sin eksistens på spill, sine barn, sin familie, sågar sine liv. Slik vil det også bli igjen. Vi har i dag ikke lenger noe å si over oppdragelsen av våre barn i skolene. Vi har ikke mer å si ute, og vi har snart heller ikke mer å si her hjemme. Når man ser utover mitt hjemsted ved Rhinen, ser man kirker som har navn etter romerske legionsledere. Disse mennene var så trofaste at man vigslet kirker i deres navn. Jeg skulle gjerne ha sett i dag den katolske offiseren som er så trofasts at man i hans navn kan bygge en kirke».
På grunn av denne regimekritiske prekenen hvor man følte at Wehrmacht ble angrepet, ble p. Richard Henkes til slutt den 8. april 1943 arrestert av Gestapo. Han ble først fengslet i Ratibor i Oberschlesien (nå Racibórz i Polen) og satt i enecelle i noen uker. Den 10. juli ble han brakt til konsentrasjonsleiren Dachau i Bayern for «misbruk av prekestolen». Han fikk fangenummeret 49642 og ble satt i prestebrakkene (Pfarrerblock). Han måtte som alle andre utføre tvangsarbeid under umenneskelige betingelser, først på SS’ plantasje. Senere arbeidet han i postkommandoen, sannsynligvis også i transportkommandoen. Han forble sterk i troen, delte sine matrasjoner med mange andre og satte mot i sine medfanger. I hans to år i Strandorf hadde det vokst et så tett bånd mellom sognepresten og de troende at de etter arrestasjonen regelmessig sendte ham matpakker i Dachau. Trolig spilte hans husholderske Paula Miketta en koordinerende rolle i dette arbeidet.
I Dachau tilhørte p. Henkes ikke kjernegruppen rundt Josef Kentenich, han ble i stedet kjent med den daværende professoren og seminarrektoren p. Josef Beran (1888-1969), senere erkebiskop av Praha (1946-69) og kardinal fra 1965, som han lærte å sette svært høyt. Til tross for sin manglende språkbegavelse lærte han av ham det grunnleggende i det tsjekkiske språket, ettersom han etter krigen ønsket å bli værende som sjelesørger i øst. Han hadde begynt språkstudiene allerede i tiden i Strandorf hos en tsjekkisk frisør i Chuchelna. Fra våren 1944 arbeidet han sammen med professor Beran i kantinen i brakke 17, hvor det hovedsakelig var tsjekkere, mens han bodde i prestebrakke 26.
Da slutten av krigen åpenbart nærmet seg, brøt den andre store tyfusepidemien ut i Dachau. Allerede før den 11. februar 1945, da det ved messen i leiren ble bedt om frivillige blant de tyske prestene for å delta i pleien av de syke og tyve meldte seg frivillig, ti polske og ti tyske, hadde Richard Henkes latt seg låse inn blant de tyfussyke i brakke 17 for å pleie dem, fullt klar over at han selv kunne bli smittet. Etter få uker med sjelesorg og pleie i nestekjærlighetens tjeneste fikk han selv flekktyfus. Etter fem dager døde han den 22. februar 1945, 44 år gammel. Sogneprest Richard Schneider og hans elleve pallottinske medbrødre i konsentrasjonsleiren klarte å oppnå at p. Henkes’ legeme ble brent for seg selv og asken berget og overlevert til dem. Urnen ble den 7. juni 1945 (tyveårsdagen for hans første messe) høytidelig satt ned på pallottinernes kirkegård i Limburg under stor deltakelse fra befolkningen. I 1990 ble hans urne høytidelig overført til bispekrypten på pallottinernes kirkegård i Limburg.
Pallottinerne ser i Richard Henkes en modig kjemper mot enhver form for menneskeforakt, et forbilledlig vitne for den kristne tro og en martyr for nestekjærligheten i en tid av grusom rasistisk fanatisme. Kongregasjonens generalkapittel i Roma i 1947 ga uttrykk for sitt ønske om å innlede en saligkåringsprosess for de polske og tyske martyrene fra naziperioden, og blant dem ble også p. Henkes navngitt. Men arbeidet med prosessen for saligkåring og helligkåring av kongregasjonens grunnlegger Vincent Pallotti gjorde at kongregasjonen nesten glemte p. Henkes’ potensielle sak. Pallotti ble saligkåret den 22. januar 1950 av den ærverdige pave Pius XII (1939-58) og helligkåret den 20. januar 1963 av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63).
I 1980 traff overlevende prester fra Dachau som kjente p. Henkes, den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) i Fulda under pavens apostoliske besøk i Tyskland, og de nevnte p. Henkes for ham. Den samme gruppen av prester appellerte i 1995 til biskop Franz Kamphaus (f. 1932) av Limburg (1982-2007) og ba om at det ble åpnet en saligkåringsprosess. Men pallottinernes selv hadde ikke fattet noen avgjørelse om saken, ettersom de hadde fem døde under nazistenes voldsregime, men de bestemte seg for å godkjenne den på grunn av senere utvikling og støtte.
Den 17. januar 2001 sendte biskop František Radkovský (f. 1939) av Plzeň i Tsjekkia (1993-2016) et brev til pallottinerne hvor han på vegne av den tsjekkiske bispekonferansen uttrykte sin støtte til saken hvis den skulle åpnes. Provinskapittelet i pallottinernes provins Limburg vedtok i januar 2001 å innlede en saligkåringsprosess for p. Henkes. Allerede i 2000 hadde den tsjekkiske bispekonferansen enstemmig vedtatt å støtte en saligkåring. De æret dermed p. Richard Henkes’ heroiske beslutning om å la seg frivillig stenge inne for å pleie tyfusrammede tsjekkere i Dachau. De så i ham en representant for det andre og bedre Tyskland. Mange sammenlignet p. Henkes med den hellige p. Maximilian Kolbe (1894-1941). Den katolske kirke tok ham inn som martyr i «Det tyske martyrologiet for det tyvende århundre» (Zeugen für Christus). Også vennskapet i Dachau mellom den tyske p. Richard Henkes og den tsjekkiske erkebiskop Beran ses på som et ledd i brobyggingen mellom de to nabofolkene.
Den formelle søknaden til bispedømmet Limburg ble innvilget, og det samme ble søknaden til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Den 4. september 2002 utstedte kongregasjonen det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Den 25. mai 2003 ble informativprosessen på bispedømmenivå åpnet i Limburg, hvor p. Henkes’ hjemsted ligger og hans levninger befinner seg. Det skjedde i pallottinernes Marienkirche i nærvær av biskop František Lobkowicz av Ostrava-Opava og et stort antall troende, blant dem femti menighetsmedlemmer og tre prester fra Strahovice/Strandorf. Også den sist gjenlevende av de tyske prestene fra Dachau, p. Hermann Scheipers, deltok i feiringen. Biskop Kamphaus feiret avslutningen av informativprosessen den 23. januar 2007 i pallottinerkirken St. Marien i en pontifikalmesse med stor deltakelse av befolkningen.
Den 31. januar 2007 ble de forseglede aktene overgitt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet og der offisielt mottatt som sak 2/2007. Dermed kunne den egentlige saligkåringsprosessen begynne. Kongregasjonen utstedte den 13. mars 2009 et dekret som anerkjente gyldigheten av informativprosessen. Sakens 680 sider lange Positio ble overgitt til kongregasjonen i 2013. Den var samlet under oppsyn av sakens relator Zdzislaw-Josef Kijas og oversatt til italiensk. Den 19. november 2013 ble saken prøvd og godkjent av kommisjonen av historikere. Senere ble saken også godkjent av den teologiske kommisjonen (2017) samt kardinalene og biskopene i kongregasjonen den 11. desember 2018.
Den 21. desember 2018 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente p. Richard Henkes’ død som et martyrium in odium fidei, uti fertur («formodentlig av hat til troen»). Dette åpnet veien for en snarlig saligkåring. Han ble saligkåret søndag den 15. september 2019 i katedralen St. Georg i Limburg. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven personlig, men av hans utsending, i dette tilfellet presidenten for Det pavelige råd for fremme av kristen enhet, den sveitsiske kardinalen Kurt Koch, som feiret messen på tysk. Dette var den første saligkåringen i bispedømmet Limburg. I saligkåringsdekretet ble det bestemt at Richard Henkes’ minnedag er 21. februar, for dødsdagen 22. februar er opptatt av festen for Apostelen Peters stol.
Kilder: Zeugen für Christus 2, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, pater-richard-henkes.de, pallottiner.org, raimund-schaefer.de, bistumlimburg.de, bistum-augsburg.de, catholicapostolatecenter.org, cirkev.cz, Kathpress 22. desember 2018 – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. oktober 2019