Skytshelgen for Rita-søstrene; i desperate situasjoner og ulykkelige ekteskap; mot eksamensnerver og barnløshet
Den hellige Rita (Margarita) ble født rundt 1381 i Roccaporena i Appenninene ved Cascia og Spoleto i regionen Umbria i Italia. Hun ble døpt to dager senere i kirken Santa Maria della Plebe i Cascia. Hun kom fra en bondefamilie og foreldrene Antonio og Amata Lotti var kjente for sin nestekjærlighet, noe som ga dem tilnavnet «Jesu Kristi fredsmakere». Datteren ble født da de allerede var langt oppe i årene, og hun ble muligens overbeskyttet. Fra tidlig barndom viste hun en ekstraordinær fromhet og kjærlighet til bønn, og i kapellet på toppen av hjembyen viser man frem to groper etter hennes knær i klippegulvet. Hun ønsket å bli augustinernonne, men hennes gamle foreldre krevde at hun inngikk ekteskap, engstelige for at deres død ville etterlate henne alene i verden.
Lydig giftet hun seg i en alder av tolv år med Paolo di Ferdinando [en kilde kaller ham Ferdinand Mancini; en annen Paolo Mancini]. I atten år levde hun med eksemplarisk tålmodighet sammen med sin mann, som var grov og førte et utsvevende liv med drukkenskap, vold og utroskap. Allerede få dager etter bryllupet mishandlet han sin unge hustru for første gang. De fikk to sønner (muligens tvillinger), som begge arvet farens hissige temperament. Paolo var byens vekter, og han ble trukket inn i de politiske disputtene mellom guelfer og ghibellinere.
Rita ble holdt oppe av bønn og forble en kjærlig hustru og mor, og en versjon av historien forteller at Paolo kort før sin død angret det han hadde gjort mot henne. Men han ble drept i en blodhevnfeide, og da sverget begge sønnene hevn. Da ba Rita til Gud om at han heller måtte ta sønnene til seg enn at de gjorde seg til mordere. Like etter ble begge syke i en epidemi før de hadde fått gjennomført hevnen. Rita pleide dem kjærlig og klarte å få dem til å skifte mening, slik at da de døde med sin mor ved siden av seg, både tilga de og var tilgitt.
Nå da Rita var alene, sto ingenting i veien for hennes barndoms ønske om å bli nonne. Hun søkte om opptak i klosteret for augustinereremittnonner (Ordo Sororum Eremitarum Sancti Augustini – OESA; siden 1969 Ordo Sancti Augustini – OSA) i Cascia i Umbria. Men hun fikk ikke motta drakten. Tre ganger avslo abbedissen dette, for klosteret hadde som regel å bare oppta jomfruer, og hun anså ikke den unge enken for å være verdig et klosterliv. En annen versjon sier at en eller flere av søstrene var slektninger av mannens mordere, så derfor ble hun nektet adgang av frykt for at hun skulle skape splittelse.
Legenden forteller at da så Rita i et nattlig syn de hellige Johannes Døperen, Augustin og Nikolas av Tolentino som førte henne til klosterporten, og denne åpnet seg av seg selv. Da nonnene morgenen etter fant henne inne i klosteret, skjønte de at det var Guds vilje og ga opp sin motstand. En annen versjon sier at hun klarte å forsone mannens familie med mordernes familie, ikke fullstendig, men nok til at det ble fred. Klosteret mildnet sine regler for Ritas skyld, og rundt år 1413 mottok hun drakten. De neste 44 årene tilbrakte hun i klosteret Santa Maria Maddalena, som heter i dag Sant'Agostiniane di Santa Rita.
Hun viet resten av livet til soning og bot. Hun fastet og sov rett på gulvet, og hver dag pisket hun seg selv for å sone for verdens synder. Gjennom konstant bønn og meditasjon over Kristi lidelse ble hun mystiker, og i 1441 fikk hun et sår i pannen som etter en tornekrone. Det skjedde etter at hun hadde hørt en imponerende preken om tornekronen av den hellige Jakob av Marche. Dette fortsatte i 15 år, og såret avga en så frastøtende lukt at hun måtte bo helt isolert. Såret kunne ikke leges, bortsett fra en periode slik at hun kunne bli med de andre nonnene på en valfart til Roma i Det hellige år 1450, men det åpnet seg igjen da hun kom tilbake. På slutten av livet pleide hun syke nonner.
Men de siste fire årene av sitt liv var Rita lenket til sengen. Den 22. mai 1457 døde hun i Cascia av tuberkulose. Noen oppgir at hun levde mellom 1360 og 1434 eller mellom 1377 og 1447. Ved hennes grav ble det nesten omgående meldt om mirakler. Den lokale biskopen godkjente hennes kult ti år etter hennes død, og dette dokumentet er bevart. Samtidig ble hennes bevarte legeme overført til en praktfull grav som også fortsatt er bevart. Mange hevder at dette skjedde i 1457, som altså likevel ikke er hennes dødsår (det skulle da være 1447). Codex Miraculorum forteller om undre ved hennes grav i årene 1457-62.
Hun ble saligkåret den 1. oktober 1627 av pave Urban VIII (1623-44), som i 1637 ga tillatelse til hennes messe og officium. Ved saligkåringen ble hennes legeme undersøkt og funnet fullstendig bevart. Det skal i årenes løp ha beveget seg ved flere anledninger. Hun ble helligkåret den 24. mai 1900 av pave Leo XIII (1878-1903). Hennes minnedag er 22. mai og hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hennes bevarte legeme ligger i dag i et glasskrin i et rikt utsmykket kapell til venstre for hovedskipet i en kirke som ble bygd i 1946 sammen med et hospital, en skole og et barnehjem. Kirken fikk i 1955 rang av basilika.
Hennes emblem i kunsten er en rose. Historien forteller at da hun lå på dødsleiet, fikk hun besøk av en kvinne fra hjembyen som spurte om hun ønsket seg noe. Hennes eneste ønske var en rose fra familiegården. Kvinnen dro hjem, men hadde ikke noe håp om å finne noen rose, siden dette var i januar. Men i hagen i hennes barndomshjem var det en rosenbusk som blomstret utenfor sesongen med en eneste blomst på den ellers bare busken for å gi henne en blomst på dødsleiet. I Italia velsignes på hennes minnedag 22. mai de såkalte Rita-rosene til minne om dette underet.
Rita er Italias mest populære helgen i dag, og hennes kult har spredt seg langt ut over landets grenser, spesielt til Spania, Frankrike, Sør-Amerika, Filippinene, USA og Irland. Tusener valfarter til hennes grav. I 1904 ble det i Roma grunnlagt et brorskap som bærer Ritas navn. Også den karitative institusjonen «Talleres de Santa Rita», som driver arbeidsstuer, er oppkalt etter henne.
Det fortelles om en rekke overnaturlige hendelser fra hennes liv. Den tidligst kjente biografi om Rita ble likevel ikke skrevet før nesten 150 år etter hennes død, og det må innrømmes at enkelthetene i hennes historie ikke er særlig godt underbygget. I forbindelse med saligkåringen i 1627 skrev augustineren Jakob Carelicci en biografi basert på to eldre biografier.
For eksempel forteller legenden at Rita som nonne tok seg av klosterets bier. De andre søstrene klagde over at de ble stukket, og da ba Rita til Gud og ble hørt igjen: Fortsatt i dag er alle bier i Cascia uten brodd.
«Her i kirken og St. Ritas kloster møter du sterke og stimulerende krefter (...) Livet selv åpner veien for oss til lykken i Gud. Gid du må ha St. Ritas øyne, håpets vidtskuende blikk. Hun var ung, en pike i et samfunn fullt av feller. Hun ble hustru, men ikke alltid glad; mor, men ikke uten bekymringer; enke og alene etter sine barns død. Som nonne led hun av dårlig helse, men i lidelsen så hun et kjærlig forsyn som ønsket å bruke henne som et redskap til menneskehetens befrielse, i nær kontakt med Jesus. Hennes livs midtpunkt var ikke henne selv, men andre. Livet er skjønt, men ikke fordi det er lett (...) Det er skjønt hvis du lever det i godhet, og det er alltid mulig. Det er St. Ritas store nådegave. Hjelp henne til å gi den videre til deg. Ditt hus vil bli et lykkens hjem.»
Se en side med bilder av Rita.