Den salige Rita Amada Lopes de Almeida (1848-1913)

Den salige Rita Lopes de Almeida ble født den 5. mars 1848 i Ribafeita, en liten landsby i bispedømmet Viseu i Portugal. Hun var den fjerde av fem barn av Manuel Lopes og Josefa de Jesus Almeida. Noen dager senere ble hun døpt. Hun vokste opp i svært fromme omgivelser. Hennes familie ba rosenkransen og hadde åndelig lesning hver kveld.

Fra barndommen viste Rita stor andakt til Jesus i Det hellige Sakrament, Vår Frue, St. Josef og også en stor kjærlighet til paven. I 1830-årene styrte liberale frimurere Portugal, og de eksproprierte all kirkelig eiendom i landet og beordret at alle ordenshus skulle stenges. Religiøse institutter fikk forbud mot å ta opp nye medlemmer, slik at det med tiden kunne forsvinne helt. I tillegg ble noen prester og biskoper fra adelsfamilier angrepet på det groveste. Dermed kunne de ikke helhjertet konsentrere seg om sine prestelige plikter.

Ritas familie følte en sterk lengsel etter å leve et autentisk kristent liv, og Gud belønnet dem ved å gi Rita et misjonskall om å frigjøre ungdommen fra religiøs likegyldighet og umoral gjennom familieapostolatet. Til tross for den religiøse forfølgelsen begynte hun å gå fra sted til sted, fra sogn til sogn, for å be og lære bort hvordan å be rosenkransen; å invitere kristne til å imitere Jomfru Maria, og hun ble dermed Rosenkransens apostel. Gjennom dette apostolatet møtte hun mennesker som ikke levde eksemplariske liv. Hun gjorde hva hun kunne for å hjelpe dem og ba Gud om å gjøre dem i stand til å leve bedre liv og å veilede dem. Heldigvis forandret mange menn og kvinner sine liv og ba om å få motta sakramentene. Men på den andre siden var det mange andre som i stedet ble hennes fiender og som til og med truet henne på livet.

Mens Rita fremdeles bodde hjemme hos foreldrene viet hun mye tid til bønn og bot for å avgjøre hva Herren ønsket av henne, og å ha mot til å forstå det. Hun besøkte ofte benediktinersøstrene i Viseu, rundt femten kilometer fra hennes sogn. De utstyrte henne med ulike botsredskaper. Med sin skriftefars hjelp så hun at Herren kalte henne til ordenslivet, men på denne tiden var det forbudt å tre inn i et religiøst institutt.

Rita fortsatte sitt apostolat med det håp at hun en dag kunne offisielt konsekrere sitt liv til Gud. Hun avviste de unge mennene som var interesserte i henne, for hun følte at hun tilhørte Gud allerede. Hennes åndelige liv var karakterisert av eukaristisk reparasjon og andakt til Jesu Hellige Hjerte. Hun hadde en stor lengsel etter å redde mange sjeler. Hun involverte også hele familien i apostolatet. Ofte ble trengende kvinner innlosjert i huset deres så lenge det var nødvendig. Rita ble en autentisk misjonær og apostel for familien.

I en alder av tyve år vokste hennes lengsel etter å konsekrere seg til Gud enda sterkere, men hun kunne ikke oppfylle denne lengselen på grunn av den politiske situasjonen og ventet på Herrens tid. Hun betrodde alt til sine foreldre, som ikke var villige til å akseptere hennes avgjørelse, ettersom hun var deres favorittdatter. Men Rita var fast overbevist om at det var bedre å adlyde Gud enn mennesker, og til slutt ble hun 29 år gammel opptatt i det eneste religiøse instituttet som fungerte på den tiden. Det var et fransk institutt, Barmhjertige søstre, i byen Oporto. Alle de lokale instituttene var utvist fra Portugal.

Men hun ble skuffet over instituttets ånd og spiritualitet. Det kunne ikke møte hennes forventninger, og derfor ble hun ikke værende der. Etter avtale med sin åndelige veileder, p. Francisco Pereira SJ, aksepterte hun økonomisk hjelp fra en adelsfamilie. På denne tiden forberedte hun seg modig på å starte det som Gud ba henne om: å samle barn fra enslige mødre og utdanne dem. Hun ble tilbudt et hus til dette arbeidet av den samme adelsfamilien.

Gud ga Rita mange gaver, spesielt fromhetens gave. Hun lot seg veilede av sin åndelige veileder og 32 år gammel, etter å ha overvunnet alle hindre skapt av det politiske systemet, lyktes hun i å grunnlegge et nytt religiøst institutt den 24. september 1880, kjent som «Søstre av Jesus, Maria og Josef» (Instituto das Irmãs de Jesus Maria José – JMJ), med spiritualiteten til Den hellige Familie av Nasaret. Samtidig åpnet hun en skole for fattige barn i sitt sogn, og kort etter utvidet hun sine aktiviteter til andre bispedømmer i landet. Selv tok hun navnet Rita Amada De Jesus («Rita elsket av Jesus»). Hun åpnet det første novisiatet i Tourais under veiledning av jesuittene. Den pavelige approbasjonen av instituttet ble gitt den 10. mai 1902 av pave Leo XIII (1878-1903).

Alt dette var omgitt av mange problemer, skapt av de lokale myndighetene, som ofte krevde slike institusjoner stengt. Disse nådde sitt klimaks da republikanerne lyktes i å fjerne monarkiet og etablere en republikk i 1910. Uheldigvis brøt det samtidig ut en forfølgelse mot Kirken, og regjeringen eksproprierte all kirkelig eiendom. Alle de utenlandske instituttene forlot Portugal.

Moder Rita tok tilflukt sammen med noen av sine søstre og noen barn i foreldrenes hus. De unnslapp forkledd som sigøynere og fortsatte å kle seg slik så lenge det var nødvendig.

I en periode på tre år nøt de relativ fred. Rita kunne samle i foreldrehjemmet de søstrene som var blitt spredt. Samtidig ble hun i denne tiden inspirert til å sende søstre til Brasil, hvor de kunne fortsette å leve sitt ideal å utdanne fattige barn. Dette tiltaket gjorde at ikke instituttet gikk under. Den 8. desember 1912 åpnet et kollegium i Igarapava (Ribeiráo Preto).

Moder Rita kom ikke til Brasil, men Gud ga henne stor glede og fred da hun mottok gode nyheter fra søstrene som allerede arbeidet i Brasil. Hun så alt dette som Guds verk. I 1914 ble instituttets generalhus overflyttet til São Paulo i Brasil. I 1934 kom en gruppe søstre tilbake til Portugal og grunnla en provins av instituttet. I dag er søstrene til stede også i Angola, Bolivia, Paraguay og Mosambik.

Om kvelden den 6. januar 1913 døde hun. Hennes begravelse ble feiret av generalvikaren i bispedømmet Viseu, i hennes eget sogn.

Den 2. september 1991 ga Den hellige Stol tillatelse til at hennes saligkåringsprosess ble åpnet. Den 20. desember 2003 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2004 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.

Hun ble saligkåret søndag den 28. mai 2006 av pave Benedikt XVI i katedralen i Viseu i Portugal. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet, som selv er fra samme region som den nye salige.