Den salige Rafael Ludvig Rafiringa (1856-1919)

Den salige Rafael Ludvig Rafiringa (fr: Raphaël-Louis) ble født som Firinga den 1. mai (eller 3. november?) 1856 i bydelen Mahamasina i Antananarivo, hovedstaden på Madagaskar. Hans far Rainiantoandro var tjenestemann hos dronningen som kaptein (oppsynsmann) for de kongelige smedene. Hans familie praktiserte øyas tradisjonelle hedenske religion og sønnen fikk ingen form for utdannelse.

I 1866 møtte han tre franske brødre som nettopp var kommet til Antananarivo, de tilhørte kongregasjonen «Brødre av de kristne skoler» (Institutum Fratrum Scolarum Christianorum – FSC), som i USA kalles «Kristne brødre» mens de i resten av verden er kjent som «De la Salle-brødre».

I 1540 og igjen i 1585 hadde tre hvite dominikanerpatre forsøkt å grunnlegge en katolsk misjon på Madagaskar, men de ble drept. Heller ikke jesuittenes forsøk mellom 1613 og 1630 hadde noen suksess. Det var takket være grunnleggelsen i 1642 av det franske kolonifortet Fort Dauphin sør på øya at regulær misjonsaktivitet kunne begynne. De paulinske misjonærene kom i 1648. Til tross for de enorme ofrene (tyve prester og nitten legbrødre ble drept) var resultatene temmelig magre. Da det franske kolonifortet stengte i 1674, var misjonen over. Nye paulinske forsøk i 1724 og i 1784 mislyktes også.

Protestantene klarte imidlertid å få fotfeste på øya og deres arbeid hadde en viss suksess, men øya var fortsatt stengt for katolikkene. I 1829 ble den portugisiske presten Enrico Solages utnevnt til apostolisk prefekt for de sørlige øyene i Det indiske hav, nemlig Mauritius, Bourbon (Réunion) og Madagaskar. I 1832 bestemte han seg for å reise personlig til Madagaskar, men han døde underveis til Antananarivo. Hans etterfølger, spiritanerpresten François Dalmond CSSp, hadde mer hell med seg da han var i stand til å etablere en misjon på den lille øya Sainte-Marie øst for Madagaskar og på øyene Nossibia og Mayote i vest. Det ble et apostolisk prefektur i 1848.

Samme år ble Madagaskar et apostolisk vikariat, og i 1850 ble den betrodd til jesuittene, som gjorde et mislykket forsøk i 1856. Til slutt i 1861, da dronning Ranavalona Is (1828-61) sønn Radama II (1861-63) kom på tronen, klarte de å grunnlegge en stabil misjon i Antananarivo. Den nye kongen ga offisielt tillatelse til religionsundervisning i sitt rike, noe både katolikker og protestanter profiterte på. Protestantene hadde imidlertid fordelen av større økonomiske ressurser, så etter kong Radama IIs tragiske død kunne de vinne dronning Ranavalona IIs (1868-83) gunst.

Likevel betraktet ikke jesuittene seg som beseiret. De var overbevist om at grunnlaget for å vinne tilhengere til den katolske tro måtte bygges på undervisning, så de ba de la Salle-brødre fra naboøya Réunion om å komme for å hjelpe dem. De kom til øya i 1866, og i tråd med kongregasjonens prinsipper behersket de da allerede det lokale språket. Gutten Firinga var benådet med en skarp intelligens og sterk viljestyrke, og han satte seg mot familiens håp for ham og ba om å få slutte seg til de «merkelige» misjonærene, som ikke var prester, og han begynte på deres skole i Antananarivo. Hans lærer var broder Ladolien.

Den 24. oktober 1869 ble den trettenårige Firinga døpt, og siden det var festen for erkeengelen Rafael, fikk han dåpsnavnet Rafael. I tillegg ble forstavelsen «Ra» (monsieur) lagt til navnet slik at han ble hetende Rafael Rafiringa.

På dette tidspunkt hadde dronning Ranavalona II i 1868 tatt over tronen etter sin mann Radama II etter at ulike medlemmer av kongehuset hadde sittet på tronen mellom 1863 og 1868. Hun hadde sterk støtte fra de mektige protestantene i hovedstaden, som var engelske metodister, men hennes regime brakte også lettelser for det katolske samfunnet på øya. Dette fikk jesuittpresten i Antananarivo til å be om tillatelse til å bygge en katolsk katedral i byen, og da han fikk tillatelse, ga han de la Salle-brødrenes leder og direktør for skolen, broder Gonzalvien, i oppgave å tegne den. Resultatet var en vakker katedral i distinkt gotisk stil.

Men byggingen av katedralen førte til mye merarbeid for skolens direktør og hans medbrødre. Snart falt broder Yon, den tredje av brødrene, som offer for en tyfoidfeber og døde, og direktør Gonzalvien visste ikke hva han skulle gjøre. Det var ikke spørsmål om å be Frankrike om en erstatter, men direktøren fikk da en himmelsendt inspirasjon som betydde et vendepunkt i unge Rafaels liv. Han spurte Rafael i 1873 om han ville gå med på å begynne som assisterende lærer i brødrenes skole, og den syttenårige unggutten svarte: «Broder direktør, det skal bli som du ønsker».

Etter hvert vokste ønsket i Rafael om å slutte seg til brødrene i kongregasjonen. Med tungt hjerte snakket han om dette med sin far, som ikke kunne tro hva han hørte, at sønnen ville gi avkall på hustru og barn og sin farsarv og leve borte fra samfunnet som en spedalsk. Unge Rafael hadde mange søvnløse netter, men til slutt avgjorde hans vanlige besluttsomhet. Påskesøndag 1876 søkte den tyveårige Rafael offisielt og fikk tillatelse til å begynne forberedelsene til å slutte seg til kongregasjonen, og han begynte på sitt postulat.

Under veiledning av den kloke direktøren, broder Gonzalvien, gjorde den unge postulanten Rafael rask fremgang, og flere ganger ba han om å bli ikledd drakten. Men direktøren hadde ingen hast og lot ham vente den tiden som var nødvendig. Til slutt mottok han drakten den 11. mars 1877 og begynte dermed på novisiatet. Samtidig fikk han ordensnavnet Ludvig, og fra da av var han kjent som broder Rafael Ludvig (fr: Raphaël-Louis). Han fortsatte sin undervisning som før. Den 21. november 1879 avla han sine første løfter om fattigdom, kyskhet og lydighet, og disse løftene ble deretter fornyet hvert år. Han var den første innfødte de la Salle-broren på Madagaskar. Kort etter løfteavleggelsen døde hans første lærer, broder Ladolien.

Metodistene hadde ikke sett med blide øyne på byggingen av den katolske katedralen i Antananarivo. Da åpnet det seg en mulighet for dem da den franske konsulen døde. Det ble gjort forsøk på å overbevise de nye regjeringsmyndighetene, som hadde omfavnet den protestantiske religion, om at jesuittene på øya, som alle var franske, planla å ødelegge deres tradisjonelle skikker. De ville utgjøre en fare for nasjonen, og det gjorde det nødvendig å bli kvitt dem og konfiskere deres eiendom. Det første forsøket hadde ingen suksess, og det viste seg beleilig siden broder Gonzalvien da var midt i en byggeprosess for å erstatte den gamle skolebygningen med en ny.

Kampen mellom katolikkene og protestantene førte imidlertid til en dypere krise mellom den franske regjeringen og de madagassiske myndighetene. En forbindelse ble gjort mellom katolikkene og franskmennene som hadde viktige koloniale eiendommer på øya. Litt etter litt, under påskudd av motstand mot katolikkene, ble det lagt press på franskmennene. Den 17. mai 1883 fikk en fransk marineflåte ordre om å erobre Majunga, den viktigste havnen i Madagaskar, med væpnet vakt om nødvendig. Stilt overfor denne situasjonen handler den madagassiske regjeringen raskt: Fra 30. mai ville ingen franskmann få lov til å bli værende på øya. De hedenske innfødte og metodistene var henrykt. Siden broder Rafael og noen få andre medlemmer av religiøse kongregasjoner var madagassere, var de ikke omfattet av utvisningene fra øya. Til tross for frykt og forferdelse ble de værende hvor de var.

Den 29. mai 1883 knelte broder Rafael ved føttene til broder Gonzalvien, som forberedte seg på å reise med sin slunkne bagasje, og han fikk hans velsignelse. Samtidig ga en jesuittpater instrukser til den salige Victoria Rasoamanarivo (1848-94), datter av statsministeren og døpt mot foreldrenes vilje da hun var femten år gammel. Situasjonen startet en hellig allianse mellom Victoria og broder Rafael som skulle gi store og uventede resultater. Rafael foretok en «taktisk retrett» til sine foreldre og tok opp sin innfødte drakt igjen.

Katolikkene var enige om ikke å overgi seg. Derfor gikk de som vanlig til katedralen søndag den 3. juli. Der fant de at protestantene hadde satt ut vakter for å hindre dem i å komme inn. Da gikk Victoria, statsministerens datter, frem. Det var statsministeren selv som hadde gitt ordren: «Ingen kan gå inn uten etter ordre fra dronningen». Victoria svarte med kraft: «Hvis dere vil ha blod, skal dere få blod, og mitt vil bli det første. Ingen har rett til å hindre oss i å møtes til bønn». Uten frykt trådte hun inn i katedralen og ble fulgt av de andre. Kort etter kom også broder Rafael, kledd i sin ordensdrakt. Fulgt av elever fra skolen marsjerte han forbi de hjelpeløse vaktene med hodet hevet.

Spørsmålet var hva de nå skulle gjøre uten en prest til å feire eukaristien og administrere sakramentene. Broder Rafael merket at alle så på ham, så han gikk opp til alteret for å lede forsamlingen i bønn. Da han var ferdig, kom Victoria med et klart forslag: «Hvis det er noen som kan lede oss på troens vei, er det helt klart broder Rafael». Alle klappet entusiastisk, men Rafael ba om noe betenkningstid. De bestemte å komme sammen i kirken igjen om ettermiddagen, og den var fylt til trengsel. Victoria gjentok sitt forslag, og alle reiste seg og ropte broder Rafaels navn. Selv uttrykte han tvil og tryglet om å få slippe, men til slutt gikk han med på å bli president for Madagaskars katolske union.

Han stilte imidlertid to betingelser, nemlig at ingenting av det misjonsprestene hadde gjort, skulle endres, samt at han skulle få et råd han kunne konsultere. Begge betingelsene ble akseptert. En tid ble katolikkene latt i fred, og i tre år holdt de troens flamme levende og kunne til og med øke i antall. Rafael måtte tåle noe kritikk, og han gikk med på å bytte ut den svarte ordensdrakten med en tradisjonell hvit tunika. Protestantene økte presset, men Rafael sto imot, og ikke minst var Victoria klar til å gripe inn hvis det var fare på ferde.

Utvisningen av franskmennene ble fulgt av en bølge av patriotisme på Madagaskar, og myndighetene ga ordre om at alle menn som var i stand til å bære våpen, skulle trenes for militær tjeneste. Broder Rafael, som den gode borger han var, tilpasset seg situasjonen og ble til og med en slags militær instruktør for sine studenter. Han lærte også opp en gruppe omreisende kateketer, organiserte møter og retretter for ordenssøstre, skrev pamfletter og fortsatte å drive skolen, skrev til og med sanger og dikt og ledet paraliturgier over hele øya.

Til slutt ble det inngått en avtale mellom den franske og den madagassiske regjeringen, og fredsavtalen ble undertegnet om bord på admiralens flaggskip i desember 1885. Det ble bestemt at en fransk representant skulle slå seg ned i hovedstaden med en militær kontingent, og til gjengjeld ble den unge Ranavalona II anerkjent som dronning av Madagaskar. Som en konsekvens fikk de franske misjonærene lov til å vende tilbake i 1886. De ble positivt overrasket over at den kristne menigheten de hadde etterlatt seg, hadde forblitt sterk og til og med blitt styrket takket være Den katolske union med broder Rafael som president.

Den 14. november 1889, et år etter grunnleggeren Johannes Baptist de La Salles saligkåring, avla broder Rafael sine evige løfter. Den franske representanten ble oppmerksom på ham og ga ham i oppdrag å organisere et kurs i fransk for 120 unge, deretter et kurs i madagassisk kultur for en gruppe unge som nettopp var kommet fra ulike franske universiteter.

I tillegg til sitt vanlige arbeid fikk broder Rafael også tid til akademiske aktiviteter. Han begynte med en serie artikler i det katolske magasinet under tittelen Ny feon ' ny marina («Sannhetens røst»), beregnet på foreldre og lærere. Andre artikler var ment for utenlandske misjonærer. For alle sine aktiviteter var han en av de første som ble utnevnt til det nylig grunnlagte Madagaskars akademi, etablert i 1902 av general Joseph-Simon Galliéni, den franske guvernøren for øya. Den 2. mai 1903 ble han tildelt «Medaljen for sivil fortjeneste» av general Galliéni for hans suksessrike arbeid for å normalisere forbindelsene mellom Frankrike og Madagaskar.

Første Verdenskrig (1914-18) førte til et blodbad i hele Europa. Mange på Madagaskar ville dra fordel av omstendighetene og trodde at de kunne overvinne landets politiske problemer ved å styrte det pro-franske monarkiet og proklamere seg som republikk. For dette formål opprettet de et «hemmelig selskap», som var sterkt nasjonalistisk og for det meste besto av intellektuelle i hovedstaden. Politiet avslørte gruppen og satte i gang med å arrestere medlemmene.

Merkelig nok ble broder Rafael også fanget i denne fellen. Det var fordi lederne av selskapet visste hvor høyt han elsket sitt land, så de hadde uten hans vitende satt opp hans navn blant de første medlemmene som en måte å tiltrekke mange nye medlemmer. Til brødrenes forskrekkelse kom vaktene for å arrestere ham den 24. desember 1915. De ransaket hans rom og konfiskerte en eske med hans manuskripter, som de antok inneholdt alle slags politiske og militære hemmeligheter. Dessverre vet ingen hva som skjedde med dette materialet: det ble ødelagt og gikk tapt for alltid. Dette er hovedgrunnen til at det av broder Rafaels mange og ulike litterære publikasjoner er svært få som har overlevd. Det var også en av brødrene som ødela noen av hans skrifter man mente var «for patriotiske». I tillegg var det mange av hans skrifter som ikke bar forfatterens navn, i tråd med instituttets skikker og hans ydmykhet.

Etter sin arrestasjon ble broder Rafael kastet i en underjordisk celle, som var trang og skitten og bare inneholdt et ødelagt bord og et ullteppe. Han aksepterte behandlingen og klagde aldri. Da vokteren kom med litt mat, avslo han til og med fordi det var julaften og dermed katolsk fastedag. Etter mange avhør ble det ikke funnet noe kompromitterende, og i rettssaken den 18. februar 1916 ble han blankt frifunnet og løslatt. Dette ble feiret i mange dager, og biskopen selv kom for å møte sin «vikar i eksilårene». Han avslørte en hemmelighet for brødrene, nemlig at broder Rafael dagen etter sin frigivelse hadde kommet til ham og bedt om en ny rosenkrans, siden hans var blitt fullstendig utslitt under fengselsoppholdet.

Men fengselsoppholdet hadde også brutt ned hans helse, og alltid siden hadde han alvorlige feberanfall. Hans overordnede håpet at et klimaskifte kunne hjelpe, så de sendte ham til Fianarantsoa, den nest største byen på Madagaskar. Der hadde brødrene en vakker og fredfull eiendom, som imidlertid føltes som et eksil for broder Rafael, som elsket sin hjemby så høyt. Han levde sine siste to år i Fianarantsoa mens han prøvde å være så nyttig som hans krefter tillot.

Den 15. mai 1919 tok den utslitte broderen seg til byens viktigste kirke for å delta i feiringen av festen til ære for den hellige Johannes Baptist de La Salle, som hadde blitt helligkåret under Det hellige år 1900. Dette var siste gang han var utendørs. Den 19. mai, etter at han hadde mottatt sakramentene ved full bevissthet, døde han fredelig, 63 år gammel. Han ble gravlagt i Fianarantsoa.

Det store antallet mennesker som beundret broder Rafael, spesielt i Antananarivo, sørget over nyheten om hans død og at de ikke hadde fått vist ham den siste ære. Etter hvert som tiden gikk, økte misnøyen med at hans jordiske rester befant seg så langt unna senteret for hans aktiviteter. De bestemte seg derfor for å ta de nødvendige skritt for å hente levningene hjem, og de ville bygge et passende mausoleum i Antananarivo. Den etterlengtede translasjonen skjedde i 1933, og forbauselsen var stor da det viste seg at hans legeme var like friskt som om det nettopp var blitt gravlagt. Prosesjonen fra Fianarantsoa til Antananarivo var en triumf, og under legemets opphold i katedralen natten over skjedde mange nådebevis.

Et av dem var den helbredelsen som skulle bli anerkjent som et mirakel av Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet og som førte til hans saligkåring. Pierre Rafaralahy var 65 år gammel i 1927 da han ble klar over en lammelse i underkroppen. I flere år hadde han kjent en uforklarlig svakhet i beina, og i 1927 hadde den spredt seg til et punkt av total lammelse. Pierre Rafaralahy var født i 1862, bare seks år yngre enn den Firinga som senere ble broder Rafael. Hans forbindelse med misjonærene som besøkte landsbyen, førte til at han omvendte seg til katolisismen, og da misjonærene ble tvunget i eksil i 1883, var han blant broder Rafaels nidkjære disipler. Fra 1895 til 1927 tjente han som kateket i flere menigheter på øya.

I mellomtiden hadde han giftet seg og stiftet familie. To av hans døtres tidlige død var en stor sorg for ham, og en av hans adoptivdøtre mente at dette forårsaket hjerteproblemene som var årsaken til lammelsen. Han hadde ikke glemt broder Rafael, som både han og alle andre betraktet som en helgen. Da han fikk høre at broder Rafaels levninger på veien til Antananarivo skulle bli over natten i katedralen i Antisirabe, fikk han ordet det slik at han ble brakt dit for å vise sin tidligere lærer den siste ære samt be om hans forbønn.

Etter messen ble kisten satt i midtgangen i katedralen. Pierre kom seg bort til den ved hjelp av krykker, og da han plasserte hånden på kisten, merket han en skjelving i hele kroppen og følte at han kunne stå uten støtte. Han gjorde det uten vanskeligheter, og faktisk var han helbredet. Han gikk straks til presten i katedralen og etterlot de krykkene han hadde vært avhengig av i seks år, men som han ikke lenger trengte, som et minne om hendelsen. Deretter gikk han hjem, en strekning på halvannen mil. Han gjenopptok sine normale aktiviteter med fornyet energi i familien og samfunnet. Han døde i 1940, 78 år gammel, uten å ha hatt et eneste tilbakefall.

Den 17. desember 2007 ble broder Rafaels «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 17. januar 2009 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen av Pierre Rafaralahy som et mirakel på hans forbønn.

På Treenighetssøndagen, den 7. juni 2009, ble han saligkåret i en seremoni i Antsonjombe i hovedstaden Antananarivo på Madagaskar. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle erkebiskop Angelo Amato SDB, som har vært prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet siden 9. juli 2008. Messen ble feiret av erkebiskop Odon Marie Arsène Razanakolona av Antananarivo. Til stede var også representanter for regjeringen med fungerende president Andry Rajoelina i spissen.

Treenighetssøndag var en velvalgt dag for denne saligkåringen på grunn av dens betydning i ordensgrunnleggerens liv og fordi dette er den dagen brødrene fornyer sine løfter og sine forpliktelser som ordensbrødre. Den katolske kirke på Madagaskar har nå to helgener: de salige Victoria Rasoamanarivo og Rafael Rafiringa.