Den hellige Paternus (Padarn; i Wales: Badarn) ble født en gang på 400-tallet, trolig i Sørøst-Wales. Der fikk han også sin utdannelse. Han er særlig kjent for at han sammen med andre walisiske munker og med hjelp fra greven av Cardigan grunnla et kloster ved Aberystwyth i det historiske grevskapet Cardiganshire i Wales (nå distriktet Ceredigion i det nye grevskapet Dyfed, som også består av de historiske grevskapene Pembrokeshire og Carmarthenshire). Dette klosteret fikk senere navnet Lhan-Paderne-Vaur (nå Llanbadarn Fawr) («den store Paternus' kirke»), hvor Paternus var både abbed og biskop i tyve år. Derfra evangeliserte han landsbygda omkring, og 120 munker sluttet seg til ham.
Hans navn er et vanlig romersk navn fra perioden og han synes å ha vært nærmere forbundet med romersk sivilisasjon enn noen andre tidlige walisiske helgener. Hans dedikasjoner i vest, Llanbadarn Fach (=Trefeglwys), Llanbadarn Odwyn og Pencarreg, er nært knyttet til en romersk vei, og hans østlige dedikasjoner i det tidligere grevskapet Radnorshire, Llanbadarn Fawr, Llanbadarn Fynydd og Llanbadarn Garreg, til en annen.
Paternus ble tidligere høyt æret i Wales og var svært populær i middelalderen. The Book of Llandaff (Llan Dav) fra 1100-tallet vitner om betydningen av hans kloster i Cardiganshire, og der ble det rundt 1120 skrevet en biografi om Paternus, Vita Paterni. Dette er den eneste biografien vi kjenner, og den er fullstendig upålitelig. Den fyller alle hullene i våre faktiske kunnskaper om Paternus med fantasifulle, men sympatiske hagiografiske romanser. Biografien smelter to helgener sammen til en; denne walisiske helgenen og den bretonske helgenen Paternus av Vannes, som var biskop av Vannes. Det er ikke umulig at de to helgenene egentlig er en og samme person når man tenker på de nære kulturelle båndene mellom det sørlige Wales, Bretagne og Sørvest-England, og det fantes helgener som arbeidet på begge sider av kanalen, men det sannsynlige er at det er snakk om to forskjellige personer.
Denne legendariske biografien forteller at Paternus ble født i Bretagne av de fromme foreldrene Patran (Petruan) og Gwen (Guean). Hans far ba om Gwens tillatelse til å dra og leve som eremitt i Britannia, og han forlot hustruen og sønnen like etter fødselen. Derfra dro han til Irland for opplæring. Moren oppdro deres sønn til å bli from og gudfryktig. Da han vokste opp, undret han seg på om han hadde noen far, så han spurte sin mor. Hun svarte: «Ja, min sønn, men han lever for Gud og ikke for verden». Gutten bestemte seg for at når han var gammel nok, skulle han dra og finne ham.Rundt 516 seilte han sted mot Britannia sammen med en gruppe som inkluderte hans fettere. Han reiste motsatt vei av det som vanlig den gangen og gikk i land i Wales, hvor han møtte de store walisiske helgenene og lærte ydmykt av dem. Noen sier at han tilbrakte en tid hos den hellige Illtud på hans berømte skole, men til slutt endte hele gruppen opp i nærheten av Mauretana, kystområdet nær Aberystwyth, og der bygde Paternus sin første kirke.
Da han hadde sørget for sine ledsagere, dro han over til Irland for å lete etter sin far. Han fant ham da også, men han klarte ikke å overtale ham til å vende hjem til sin hustru i Bretagne. Etter en kort tid i Irland, hvor han forsonte to irske høvdinger, vendte han tilbake til sin kommunitet i Wales, som han fant vital og blomstrende. Han grunnla klosteret i Llanbadarn Fawr, som sammen med Menevia og Llandaff var et av de viktigste religiøse sentrene i Britannia. Han grunnla også en rekke kirker i området.
Som de fleste helgenene på den tiden, hadde Paternus problemer med den hedenske kong Maelgwn (Maelgun) av Gwynedd, og han ble aldri trett av å preke i håp om å oppnå kongens omvendelse. En gang beskyldte den onde kong Maelgwn ham for å ha stjålet mye kongelig eiendom, og da skal Paternus ha bevist sin uskyld ved å holde sin hånd i kokende vann og trekke den opp helt uskadd.
Det fortelles om et møte mellom Paternus og den hellige Samson, og det kan godt ha funnet sted her før Samson dro til Bretagne og ble biskop av Dol. Historien forteller at Paternus fikk høre at hans fetter Samson kom mens han drev og tok på seg en støvel, og han ventet ikke lenge nok til å ta på seg den andre før han styrtet av sted for å møte ham.
Paternus opptrer i biografiene til de hellige David og Teilo, hvor det finnes en legendarisk fortelling om de tre helgenenes besøk i Jerusalem etter at David hadde hatt besøk av en engel. De tre kalles også «De tre hellige besøkende» (The Three Holy Visitors). Det sies også at de kom hjem, delte de det vestre Britannia inn i tre bispedømmer, men dette samsvarer egentlig ikke med keltisk skikk på den tiden. Bispedømmet Llanbardan ble slått sammen med St David's tidlig på 700-tallet.
Det er lite trolig at Paternus noen gang dro tilbake til Bretagne. Han tilbrakte i alle fall 21 år i Wales, og det var den korniske herskeren Caradoc som til slutt overtalte ham til å dra. Caradoc hersket over et fyrstedømme i Cornwall, mellom Tamar og Lynher, og han ga trolig sitt navn til Callington i dette området. North and South Pethwyn er i denne regionen og er viet til St. Paternus.
Den walisiske tradisjonen sier at Paternus ble gravlagt sammen med helgenene på Bardsey Island. Den bretonske historien sier at han ble biskop av Guenon og endte sine dager blant frankerne, men hans relikvier ble senere brakt tilbake og skrinlagt i Guenon.
Paternus' minnedag er 15. april. Mange av legendene om ham refererer trolig til den hellige biskop Paternus av Avranches i Frankrike, som også har minnedag den 15. april. Det samme har noen ganger den hellige Paternus av Vannes, noe som har skapt en viss forvirring.