Den salige Peter Cambiano av Ruffia (~1320-1365)

Den salige Peter Cambiano [Cambiani] (it: Pietro) ble født rundt 1320 i Ruffia i provinsen Cuneo i regionen Piemonte i Nord-Italia. Han kom fra den adelige familien Cambiani, hans far var byråd, og hans mor var av adelsslekt. De var fromme og omsorgsfulle foreldre, og de ga sin sønn en god utdannelse, særlig i troen. Peter ble en dyktig elev og en from og sympatisk gutt. Han ble trukket mot dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) via rosenkransandakten. Vår Frue av Rosenkransen var den spesielle skytshelgenen for Piemonte, og han hadde en personlig hengivenhet til henne. Da han var 16 år gammel, oppsøkte han dominikanerne i Piemonte og ba om å bli ikledd drakten.

Han fortsatte sine studier og sin bønn og ble en eksemplarisk ordensmann, og han ble svært lærd i Skriften, teologi og jus. Han praktiserte også fattigdomsløftet heroisk. Han ble presteviet 25 år gammel. Hans dyktighet som predikant var allerede åpenbar, og hans klare og sterke stemme var særlig nyttig på en tid da forkynnelsen ofte foregikk under åpen himmel. Peters aktive liv strakte seg over tyve år, for det meste blant kjetterne i Nord-Italia. Dominikanernes lombardiske provins hadde et edelt rykte å leve opp til, for de vandret i martyrers fotspor, og de gjorde et poeng av å forberede sine menn omhyggelig på kontroverser og en mulig martyrdød.

Peters første oppdrag ble å forkynne for valdenserne. Disse ivrige og villedede menneskene var tilhengere av læren til Peter Valdes, en rik kjøpmann fra Lyon som i 1173 ga bort alt han eide og begynte å forkynne idealet om fattigdom og inviterte andre legfolk å gjøre det samme. Bevegelsen, som ligner på katarene i Sør-Frankrike, hadde startet som en evangelisk kampanje for hellig fattigdom, men utviklet senere kjetterske overtoner. Opprinnelig så kirkelige myndigheter relativt positivt på dem, selv om de understreket at legfolk ikke hadde tillatelse til å preke uten offisiell sanksjon. Men deretter ble holdningene hardere, og de ble utvist fra Lyon og erklært som kjettere.

Etter en periode av sameksistens med en lignende bevegelse, Humiliati, splittet valdenserne seg i flere fraksjoner, og de fleste av dem søkte forsoning med Kirken og søkte offisiell anerkjennelse av sitt fellesliv. Deres ideer spredte seg raskt på 1200-tallet fra Frankrike til Nederlandene, og også til så til Lombardia via Sveits. Innen 1320 hadde de kommet til dalene i Piemonte og omvendt de fleste av innbyggerne. Der var det Peter skulle møte dem. Alt ved slutten av 1100-tallet hadde deres radikale, fredelige ideer utviklet seg til en forakt for Kirkens makt. De erklærte at prester ikke hadde noen autoritet, at kirkebygninger av ubrukelige, at helgenkult var fåfengt, at skjærsilden var et bedrag og at avlat var en skjensel. Det var etablert en inkvisisjon for å møte denne utfordringen allerede før Peter Martyr av Veronas død hundre år tidligere. De ble forfulgt av inkvisisjonen, men overlevde, og de ble protestanter etter reformasjonen.

Den unge Peter arbeidet så godt med sitt prekenarbeid blant valdenserne at ordenen sendte ham til Roma for høyere utdannelse. Paven var imponert både av hans talent og hans familienavn, og på grunn av hans lokalkunnskaper utnevnte pave Innocent VI (1352-62) ham i 1351 til generalinkvisitor i Piemonte og Lombardia. Det var en ettertraktet post, og for en dominikaner innebar den praktisk talt en sikker martyrdød og en fortsettelse av en stolt tradisjon.

Peter arbeidet i fjorten år i bispedømmet Torino. I januar 1365 forlot han dominikanerklosteret i Torino sammen med to ledsagere for å legge ut på en lang prekenreise som ville føre dem til fjellområdene mot den sveitsiske grensen, der kjetterne hadde gjort stor skade. Deres liv var hele tiden i fare. Fransiskanerne i Susa lot dem gjestfritt bruke sitt kloster der som base, og derfra dro de ut på korte, men svært aktive prekentokt mot valdenserne.

Peters forkynnelse førte til en rekke oppsiktsvekkende frafall fra valdensernes rekker, og det ble derfor bestemt at han måtte dø. Den 2. februar 1365 kom tre av kjetterne til fransiskanerklosteret og sa at de hadde en viktig beskjed til Peter av Ruffia. De ventet på ham i klostergangen nær porten, og da han kom, omringet de ham og drepte ham med dolkene sine. Peter døde nesten med det samme, før han fikk gitt noen beskrivelse av sine drapsmenn. Morderne flyktet inn i en dal hvor kjetterne ville beskytte dem. Hele Piemonte, Sveits og Savoia var i opprør over mordet på Peter, som de betraktet som «en helgen i live, en martyr i døden».

Fransiskanerne i Susa holdt på Peters legeme fordi de mente at det ikke ville være trygt å transportere det til nærmeste dominikanerkloster, så han ble gravlagt blant fransiskanerne. Der forble relikviene i 150 år, til klosteret i 1516 ble jevnet med jorden og vanhelliget av en invaderende hær. Dat ble relikviene brakt til Torino og skrinlagt hos dominikanerne der.

Peter ble saligkåret den 4. desember 1856 ved at hans kult som martyr ble stadfestet av den salige pave Pius IX (1846-78). Hans minnedag er dødsdagen 2. februar, mens dominikanerne minnes ham den 7. november.