Hennes eldste bror Josef ble presteviet i 1827, og de tre andre brødrene ble også prester. Josef ble utnevnt til sogneprest i Quinto al Mare, en av forstedene til Genova som lå ved havet. Som 20-åring fikk Paula pusteproblemer, og i 1830 sendte faren henne for å bo hos broren av helsemessige årsaker. Han skulle bli kalt «Italias Curé d'Ars» og skrev 86 teologiske og asketiske verker. Han grunnla kongregasjonen «Sønner av Den uplettede Maria» (Figli di Santa Maria Immaculata). Etter et par måneder i den friske sjøluften kom Paula seg fullstendig.
Noe av det mest bemerkelsesverdige i Kirkens historie på 1800-tallet var ekspansjonen i utdanningssystemet. Den skyldtes i en stor grad ordensfolks innsats, spesielt ordenssøstre i de nye kongregasjonene som var etablert spesielt for utdannelse av de unge. Paula gjorde fra begynnelsen en stor innsats i menighetens liv, men etter hvert fant hun sitt kall i undervisningen av fattige barn. Hun snakket med sin bror og andre prester om dette, og etter hvert bestemte hun seg for å opprette et selskap som var viet undervisning av barn i samarbeid med menigheten.
Hun etablerte selskapet formelt den 12. august 1834 i kirken San Martino i Albaro. Hun tenkte først å kalle selskapet «Døtre av Den hellige Tro», men i 1838 møtte hun Don Passi, grunnleggeren av Opera di Santa Dorotea som hadde samme formål som Paulas institutt. Derfor endret hun navnet på sin grunnleggelse for å bringe den på linje med hans til «Søstre av den hellige Dorothea» eller Suore di Santa Dorotea (Sorores Sanctae Dorotheae - SSD). Selskapet ble formelt en kongregasjon den 4. mars 1838 da Paula og noen av hennes ledsagere mottok nonnedrakten.
Nonnenes arbeid spredte seg raskt. I 1835 ble en liten skole åpnet i den genovesiske menigheten San Teodoro, og to år senere ble to nye hus grunnlagt. Hun fikk det rådet å flytte til Roma hvis hennes arbeid skulle fungere. Den 19. mai 1841 dro hun dit sammen med broren og to noviser og fant et beskjedent losji. Men hun vant raskt støtte hos pave Gregor XVI (1831-46) og senere den salige pave Pius IX (1846-78), så i 1842 fantes det allerede en kostskole for unge jenter, en dagskole og et novisiat, alle i nærheten av Santa Maria Maggiore. Hun etablerte kongregasjonens moderhus ved Sant'Onofrio på Janiculum. Paulas bror Josef skrev den første regelen som Dorotheasøstrene skulle følge.
Mellom 1850 og 1859 hersket det en revolusjonær ånd i Italia med omfattende politisk uro. Religiøse ordener ble oppløst og mange ordensfolk og klerikere fikk ordre om å ikle seg verdslige klær og forlate sine klostre, skoler og seminarer. Opptøyer og voldelige mobber ble vanlig. Lov og orden var ikke-eksisterende i Roma, og da kampene brøt ut der, havnet Dorotheasøstrenes hus i ildlinjen. Men selv om kulene haglet mot veggene, ble ingen skadet.
I 1863 ga pave Pius IX kongregasjonen sin endelige godkjennelse. Paula levde lenge nok til å se sin kongregasjon blomstre i Italia og Den nye verden. Deres berømmelse spredte seg, og i 1865 ba biskopen av Olinda i Brasil om at noen søstre skulle sendes til hans bispedømme. Kort etter spurte en jesuittprest om å få sendt noen av dem til Portugal. Begge steder kom de første misjonærene i 1866.
Det var mange hindre i Paulas vei og en periode var hun nesten uten ressurser, men hennes takt, selvoppofrelse og brennende hengivelse og bønneliv triumferte til slutt. Hun tilbrakte store deler av natten i bønn. Likevel hadde hun en sterkt utviklet praktisk sans. Hvis hennes nonner sa at de ville dø for å være hos Kristus, var hennes svar at Gud ikke hadde bedt dem om råd når det gjaldt deres fødselsdag, og ønsket det heller ikke når det gjaldt dødsdatoen. Hun ble også tilskrevet en mirakuløs innsikt i personers karakter og kunne lese deres hjerters hemmeligheter.
Ved en rekke anledninger uttrykte Paula ønske om å trekke seg tilbake på grunn av sin alder, men hver gang ble hun hindret av sin skriftefar og sine rådgivere, som mente at det var Guds vilje at hun skulle fortsette å lede ordenen. Hun fortsatte sitt arbeid inntil hun ble rammet av tre slag i 1876, 1879 og 1882, og det tredje etterlot henne fullstendig hjelpeløs. Under hennes siste sykdom fikk hun besøk av den hellige Johannes Don Bosco. Utslitt av det harde arbeidet døde Paula den 11. juni 1882 av lungebetennelse i kongregasjonens moderhus Sant'Onofrio Roma, 73 år gammel.
De mange besøkende til hennes båre var så overbevist om at hun var en helgen at de berørte hennes legeme med rosenkranser og medaljer. Den 13. juni ble hun gravlagt på kirkegården Campo Verano ved basilikaen San Lorenzo fuori le Mura i Roma. I 1906, etter mange års undersøkelser av Paulas liv, utstedte den hellige pave Pius X et dekret som tillot at en saligkåringsprosess ble åpnet. Samme år ble hennes grav åpnet og hennes legeme overført til en provisorisk grav i kapellet i ordenens moderhus. Hennes legeme ble funnet like friskt, og det samme ble hennes klær.
Hun ble saligkåret den 8. juni 1930 av pave Pius XI (1922-39). Deretter ble hennes bevarte legeme flyttet fra sin provisoriske grav til et skrin av sølv og krystall, en gave fra søstrene og elevene i den brasilianske provinsen. I dette skrinet i kapellet hviler hennes jordiske rester fremdeles. Hun ble helligkåret den 11. mars 1984 av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma, hans sjette helligkåring.
Saligkåringsprosessen for hennes bror (Paulus) Josef Frassinetti (1804-68) ble innledet i 1939, men er ennå ikke avsluttet. Hans «heroiske dyder» ble erklært den 14. mai 1991, noe som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». I dag har kongregasjonen mer enn 2.000 medlemmer i 90 hus i Italia, Spania, Portugal, Malta, England, Sveits, USA, Brasil, Peru, Angola, Mosambik og Taiwan.