Den salige Peter Bonhomme (1803-1861)

Den salige Peter Bonhomme (fr: Pierre) ble født den 4. juli 1803 i Gramat i Frankrike. Som barn viste han gode evner, en dyp fromhet og stor sjenerøsitet overfor foreldrene og søsteren. Fra ung alder følte han seg kalt til å bli prest og ble tiltrukket av et liv av enkelhet og fattigdom.

Han begynte i november 1818 som 15-åring på gutteseminaret i Montfaucon og fullførte i 1824 sine studier ved det kongelige kollegiet i Cahors. Som 21-åring begynte han samme år på presteseminaret i Cahors, og den 23. desember 1927 ble han presteviet. Fra da av viste han en ekstraordinær evne til å hjelpe andre, både åndelig og materielt. Mens han fortsatt var diakon, åpnet han en grunn- og middelskole for gutter. I 1831 åpnet han en skole for å forberede studenter for presteseminaret. Han grunnla også en åndelig gruppe, «Marias barn», for unge jenter i Gramat, overbevist om behovet for å gi ungdommen både menneskelig og åndelig veiledning når det ikke var noe annet av det slag for dem i området.

Kort etter sin utnevnelse til sogneprest av Gramat kom Peter i kontakt med den elendighet og forsømmelse som så mange av de fattige, eldre og syke led under. Han lengtet etter å hjelpe dem og var uforferdet av mangelen på tilgjengelige midler. Han oppfordret «sine unge mennesker» til å besøke dem og gi dem materiell hjelp og åndelig trøst. Litt senere fikk p. Bonhomme tillatelse til å åpne et hjem for de trengende. Han forsto at for å drive denne veldedige institusjonen var en religiøs kongregasjon uunnværlig, og at medlemmene måtte være kvinner som måtte gi alt av seg selv til gode for de fattige og de lidende.

Han mente at de unge medlemmene av «Marias døtre», så sjenerøse i seg selv og i kjærlighet til Gud, kunne ha dette kallet. Det var dette som inspirerte p. Bonhomme til å grunnlegge kongregasjonen Soeurs de Notre-Dame du Calvaire de Gramat, «Søstre av Vår Frue av Golgata (Congregatio Sororum Dominae Nostrae a Calvario – NDC). De var viet til å utdanne barn og sørge for hjelp til de fattige, syke, eldre, døvstumme og de alvorlig mentalt og fysisk handikappede.

Hortense og Adèle Pradel og Cora og Mathilde Roussot, som alle bodde i Gramat, ble de første medlemmene. De følte seg kallet til å bli konsekrert til Gud i hans tjeneste, og de begynte sin formasjon under p. Bonhomme og i flere religiøse institutter i Cahors.

Peter fortsatte med sine aktiviteter i sognet og var kjent for de mange misjonene han prekte i nærliggende Lot og Tarn-et-Garonne. Han skaffet seg ry som en begavet predikant, konverterte mange og tiltrakk seg andre unge kvinner til sin nygrunnlagte kongregasjon. Verken lammende hete eller bitende kulde kunne forhindre ham i å preke med samme nidkjærhet for å redde sjeler. Han hadde en spesiell hengivenhet til Vår Frue av Rocamadour i Gramat, og gjennom henne søkte han den styrke og inspirasjon han trengte. Ved en anledning da han holdt en retrett, mistet han stemmen fullstendig. Det var gjennom bønn til Vår Frue av Rocamadour at han ble mirakuløst helbredet, fikk stemmen tilbake og var i stand til å fortsette å tale.

I 1836 gjennomførte Peter en kort retrett i trappistklosteret i Mortagne da han følte behov for å erkjenne Guds vilje for ham i dypere bønn og refleksjon. Han følte en voksende lengsel etter å bli karmelitt og å grunnlegge en karmelittisk kommunitet i Granat. Imidlertid aksepterte ikke biskopen av Cahors dette forslaget, men oppmuntret ham til å fortsette sine misjonsaktiviteter og å samarbeide med gruppen av nyetablerte bispedømmemisjonærer i Rocamadour. P. Bonhomme adlød og kastet seg ut i det nye prosjektet med all sin energi og entusiasme.

Under en misjon i Lot i 1848 ble Peter igjen ute av stand til å snakke, men denne gangen ble han tvunget til å gi opp prekingen, og en sykdom i strupehodet ble diagnostisert. Presten fortvilte ikke, han stolte på Guds forsyn og mente at dette ville gi ham mulighet til å vie seg til den blomstrende kongregasjonen som han hadde grunnlagt. Den hadde allerede 61 søstre i ulike kommuniteter i landlige sogn, og de var viet til utdannelse av barna og å ta seg av de syke. I 1844 sendte p. Bonhomme en kommunitet for å betjene et psykiatrisk sykehus i Leyme, og han avla hyppige besøk hos «sine døtre» der for å oppmuntre dem i deres vanskelige oppgave. I 1856 åpnet han en ny kommunitet i Paris, viet til å tjene «mentalt syke, rekonvalesente fattige» personer.

Hans eget handikap på grunn av sykdommen som fratok han stemmen, gjorde ham spesielt følsom for de handikappede, spesielt de døvstumme. I 1854 åpnet han en skole for døvstumme barn i Mayrinhac-Lentour i Lot, og i 1856 sendte han søstre til Paris for å grunnlegge et hjem for døvstumme. I sine siste år viet p. Bonhomme all sin tid og energi til formasjonen av søstre og til å skrive regelen for sitt institutt, som han satte under Vår Frue av Golgatas beskyttelse. Maria ved foten av Kristi kors ble kongregasjonens mor og modell.

Peter døde den 9. september 1861 i Gramat, nesten 68 år gammel. I dag består hans kongregasjon av 250 søstre som arbeider i Frankrike, Brasil, Argentina, Guinea, Elfenbenskysten og Filippinene.

Hans saligkåringsprosess ble formelt åpnet den 15. mars 1980. Den 23. oktober 1987 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 23. april 2002 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 23. mars 2003 på Petersplassen i Roma sammen med fire andre. Hans minnedag er dødsdagen 9. september.