Den hellige Palmatius levde på begynnelsen av 200-tallet og bærer tittelen «konsul». Men ettersom hans navn ikke finnes på de offisielle listene over konsuler, antar den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, som reviderte Martyrologium Romanum på slutten av 1500-tallet, i sine anmerkninger til martyrologiet at han på et tidspunkt var blitt opphøyet til denne verdighet av keiseren på usedvanlig vis.
Under keiser Alexander Severus (Marcus Aurelius Severus Alexander) (222-35) brant en del av Capitol i Roma ned, og i Jupitertempelet smeltet gudebildets venstre arm av gull. De hedenske prestene og sannsigerne oppfordret folket til å forsone seg med gudene gjennom vellukt og offer. Mens dette skjedde, slo lynet ned i fire avgudsprester og satte fyr på Jupiters alter, noe som skremte folket slik at de flyktet over Tiberen. Der hørte man i et hus de kristne synge salmer, og hos dem befant deres biskop, den hellige pave Callistus I (217-222), og hans presteskap seg.
Straks skjønte folket årsaken til deres ulykke. Blant dem som derfor vendte seg til keiseren for å klage på de statsfiendtlige kristne, var også Palmatius. Så lenge staten ikke ble renset for disse ryggesløse personene, sto riket i stadig fare. Kort etter klarte de igjen gjennom sine sanger å nedkalle et skrekkelig uvær over Roma og byens guder. Keiseren forordnet at det «fra nå av ikke skal finnes noen ryggesløse» og ga konsul Palmatius fullmakt til å tvinge alle kristne han kunne finne, til å ofre for å forsone gudene, eller ilegge dem de mest utsøkte straffer.
Men Gud sørget for at forfølgeren Palmatius ble til en venn av de kristne som etter hvert også delte deres tro. Han ba pave Callistus om dåpen og mottok den. Da han steg opp av dåpsbassenget, utbrøt han: «Sannelig, jeg så Herren Jesus Kristus, som har opplyst meg». Fra den tid delte Palmatius ut hele sin formue blant de fattige kristne, som han oppsøkte i deres gjemmesteder og ga dem mat og klær.
Men snart ble han arrestert, legenden snakker om 32 dager, og brakt for keiseren i lenker. Keiseren sørget for at lenkene ble fjernet og sa til ham: «Har du blitt vanvittig, Palmatius, når du fornekter gudene og tilber et dødt menneske?» Da Palmatius var taus, sa keiseren: «Snakk åpent og vær ikke redd». Da svarte Palmatius: «Min fyrste, det du kaller guder, er ingen guder, men et verk av dødelige mennesker. Hvis de er guder, så kan de snakke og svare når jeg spør dem om noe». Keiseren sa da: «Men hvorfor har du da helt fra barndommen tilbedt dem, men fornekter dem nå?» Palmatius svarte: «Ja, jeg ulykkelige har gjort dette, men nå bønnfaller jeg Herren Jesus Kristus om at han må tilgi det jeg uvitende har syndet».
Etter dette forhøret forteller legenden at Palmatius ble ført til huset til en viss Simplicius, som kalles senator, for at han skulle få konsulen på bedre tanker. Men det motsatte skjedde Etter kort tid mottok han og hele hans hus dåpen, etter at den hellige bekjenneren Palmatius i Jesu navn plutselig hadde helbredet en giktbrudden kvinne. Pave Callistus døpte på én dag 68 sjeler, og samtlige nydøpte skulle dø som martyrer. Sannsynligvis døde Palmatius sammen med dem, ettersom legenden ikke nevner ham mer. Andre kilder sier at Palmatius ble martyrdrept i år 222 sammen med hustru og sønner og 42 medlemmer av begge kjønn av sitt hushold.
De aktene som bollandistene gjengir, er kanskje uekte, men de har uten tvil et godt, historisk grunnlag. Hans minnedag er 10. mai. I Martyrologium Romanum står han sammen med andre martyrer som døde mellom årene 222 og 232, de hellige Calepodius og Simplicius samt ekteparet Felix og Blanda. Alle falt som offer for utbrudd av raseri fra den hedenske pøbelens side. Martyrologium Romanum forteller at deres legemer og avhogde hoder på keiserens befaling som et avskrekkende eksempel ble hengt opp på byportene.
Hodet til martyren Palmatius æres i kirken Santa Maria in Trastevere. Keiser Karl IV av Luxembourg (1347-78) fikk av Triers biskop Boëmund II av Saarbrücken (1354-62) en del av levningene av den hellige martyren Palmatius av Trier og brakte en arm og en del av hodet i år 1356 til katedralen i Praha, mens han brakte andre knokler til sitt slott Karlstein (cz: Karlštejn). Senere brakte den samme keiseren også relikviene av den romerske martyren Palmatius til Karlstein, hvor han fikk bygd en sognekirke med dette navnet. Der befinner det seg ifølge bollandistene et relikvieskrin med innskriften «Ben og aske av den hellige konsulen og martyren Palmatius», slik at en forveksling med den romerske martyren Palmatius utelukket. Også Coimbra i Portugal ærer den 6. oktober en hellig Palmatius, som de besitter hodet av. Også de holder den for å være den romerske martyren Palmatius, men relikviene kom ifølge dokumentene i år 1588 fra Trier til Portugal og tilhører også martyren fra Trier.
Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, santiebeati.it, zeno.org, breviary.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 20. januar 1999