Den salige Otto Neururer (1882-1940)

Den salige Otto Neururer ble født den 25. mars 1882 i Piller i sognet Fliess i distriktet Landeck i Østerrike. Han var tolvte og yngste barn av mølleren Peter Neururer og hans hustru Hildegard. Piller er en liten landsby ovenfor Wennz i Pitztal. Livet hadde alltid vært hardt i dette området. Ottos far døde da gutten ennå var liten, og dermed fikk hans mor ansvaret for både barneoppdragelsen og driften av den lille gården og møllen. Hun var en from og god kvinne, men hun led i perioder av depresjoner. Dette var en tendens som Otto til en viss grad arvet. Hans intellektuelle evner var betydelige, men han var heller engstelig av vesen. Ingenting tydet på at man i ham hadde en fremtidig helt.

Otto ble oppdratt som mange andre som var født i de østerrikske fjellandsbyene og som hadde anledning til å studere videre. Han gikk på grunnskolen i Piller før han i 1895 begynte på gutteseminaret Vinzentinum i Brixen, som nå heter Bressanone fordi Sør-Tirol ble italiensk etter Første verdenskrig. Deretter fortsatte han i 1903 på bispedømmets presteseminar. Han ble presteviet den 29. juni 1907 i domkirken i Brixen av fyrstebiskop Altenweisel, og han feiret sin første messe i sin hjemlandsby.

Deretter var Otto Neururer kapellan og religionslærer mange steder, først i Uders i Zillertal, deretter til Götzens ved Innsbruck, så i Fiss i Oberinntal og i november 1911 til Kappl i Paznautal, som da var det fysisk mest strabasiøse sognet i hele bispedømmet Brixen. Deretter var han i Silz og i Oberhofen ved Telfs i Oberinntal. I 1918 kon han til St. Jakob i Innsbruck.

I 1919 var Otto kateket ved flere skoler i Innsbruck og åndelig rådgiver for en forening av katolske arbeiderkvinner. I begynnelsen av århundret hadde det oppstått sterke ideologiske og sosiale spenninger i Tyrol, både i politiske og kirkelige kretser. P. Neururer, som fullt ut hadde forstått budskapet i pave Leo XIIIs (1878-1903) sosialencyklika Rerum novarum, sluttet seg til den kristne sosialbevegelsen. Dette skapte problemer med hans kirkelige overordnede, som generelt hadde mer konservative synspunkter. Vanskelighetene påførte Otto store lidelser, men de hadde ingen innvirkning på hans prestelige nidkjærhet.

Den 1. oktober 1932 ble Otto utnevnt til sogneprest St. Peter und Paul i Götzens, en landsby nær Innsbruck, et sterkt arbeiderklasseområde hvor han var spesielt opptatt av å ta seg av ungdommer med sosiale problemer. Han gjorde seg bemerket for sin hjelp, ofte økonomisk, til fattige, tilbakestående og urolige barn og fattige studenter. Han beskrives som reservert, men likevel oppriktig, from og til og med mystisk.

På denne tiden begynte også nasjonalsosialismen (nazismen) å gjøre seg gjeldende, først i Tyskland og deretter i Østerrike. Mellom 1933 og 1945 ble tusener av tyske og østerrikske katolske prester og legfolk sendt til konsentrasjonsleirer og strenge fengsler for angivelige forbrytelser som umoral, smugling og monetær korrupsjon (hovedsakelig før krigen), men fremfor alt for deres motstand mot ulike aspekter av nazismen (hovedsakelig etter den tyske invasjonen av Polen). I Østerrike alene ble 274 prester fengslet, og flere døde i leirene.

Til tross for de østerrikske biskopenes åpne kritikk av den tyske nazismen i 1937 offentliggjorde de under kardinal Innitzers entusiastiske ledelse i 1938 en erklæring som sluttet med ordene «Heil Hitler!» og priste «nasjonalsosialismens ekstraordinære resultater innen den folkelig-nasjonale og økonomiske gjenoppbyggingen samt innen sosialpolitikken» og oppfordret det østerrikske folket til å stemme for en union med Tyskland. I mars 1938 marsjerte tyske tropper inn i Østerrike og dagen etter ble Østerrike innlemmer i Det tyske rike (Anschluss).

Deretter deltok østerrikerne i full grad i nazistenes aggresjonskrig og deres utallige forbrytelser, slik som utryddelsen av jødene. Maktovertakelsen utløste den første blodige forfølgelsen av Kirken i Østerrikes historie. Rundt 1.400 katolske utdannelsesinstitusjoner ble stengt. Religionsundervisning ble strengt begrenset til «rent religiøse spørsmål» og katolske foreninger ble oppløst. I Tyrol var forfølgelsene spesielt sterke fordi nazistene der merket en sterk ideologisk motstand fra de troende. Tusener av mennesker ble sjikanert, deres borgerlige rettigheter ble innskrenket, de ble forhørt av Gestapo og kastet i fengsler og konsentrasjonsleirer. Mange prester ble dømt til døden eller drept. Den nazistiske Gauleiter (regional administrator) i Tyrol var spesielt opptatt av å utrydde Kirken og dens innflytelse. Hitlers portrett kom opp i klasserommene i likhet med i andre tyske skoler, lærere ble oppmuntret til å fortelle sine elever om nazistiske ideer og Hitler-hilsenen ble allment akseptert.

Otto Neururer var ikke en fremragende teolog som den protestantiske presten Dietrich Bonhoeffer eller en tenker som jesuitten Alfred Delp SJ, som begge ble drept av nazistene, og så vidt vi vet, var han ikke som dem tilknyttet den organiserte, kristent inspirerte motstandsbevegelsen Kreisau-kretsen og bombekomplottet for å drepe Hitler i juli 1944. Han var ganske enkelt en vanlig kristen som forsatte å si at det som åpenbart var galt, ikke skulle behandles som rett bare for å unngå personlig ubehag, tortur eller død og forfølgelse av Kirken og dens institusjoner.

På denne tiden var Otto Neururer fortsatt sogneprest i Götzens. Han ble dypt sjokkert over de politiske endringene i landet. En av de nye tingene var borgerlig ekteskap for en dommerfullmektig, noe som til da hadde vært ukjent i Østerrike. Beveget av en sterk prestelig ansvarsfølelse frarådet han den 8. desember den unge kvinnen Elisabeth Eigentler i sin menighet å inngå borgerlig ekteskap med Georg Weirather, som hun var gravid med. Weirather var tretti år eldre enn henne, fraskilt og medlem av SA (Sturmabteilungen), en nazistisk paramilitær organisasjon av grusomme bøller som viet seg til gatekamper og tortur og mord av politiske motstandere, intellektuelle, jøder og alle som uttrykte den minste kritikk av regimet.

Otto hjalp Elisabeth med å skrive et avvisningsbrev til sin kommende ektemann. Men han viste seg å være en personlig venn av den lokale Gauleiter, den høyeste nazistiske embetsmannen i Tyrol, og denne innblandingen fra sognepresten utløste de nazistiske myndighetenes vrede. Otto hadde allerede mottatt en negativ rapport fra en skoleinspektør for å spørre barn om deres kirkebesøk.

Den sadistiske torturen som han ble utsatt for, forårsaket utrolige lidelser, men likevel fortsatte han å dele sine matrasjoner med fanger som var enda svakere enn ham selv. I begge leirene var Otto kjent for den åndelige hjelp og trøst han ga de andre fangene. I 1940 virket det som om Otto skulle løslates etter mange appeller fra Kirken. Men i april 1940 kom det en medfange til ham i Buchenwald med ønske om å bli døpt. Muligens dreide det seg om en provokatør. Neururer hadde mistanke om at det kunne være en felle, men hans pliktfølelse forbød ham å avslå.

Sammen med en annen fengslet katolske prest, p. Spanlang, begynte Otto å gi mannen dåpsundervisning, en aktivitet som var strengt forbudt. To dager etter, den 28. mai, ble begge prestene overført til den meget fryktede «bunkeren», hvor de mest ekstreme avstraffelsene fant sted i konsentrasjonsleirene og hvor få slapp ut i live. Ingen av de to prestene kom heller levende fra det. Otto Neururer ble hengt opp ned til han døde den 30. mai 1940. Offisielt het det at han døde av hjertesvikt, men andre fanger som med fare for eget liv hadde våget seg inn i bunkeren, visste hva som hadde skjedd.

Otto Neururers død ble annonsert den 3. juni. Han var den første presten som ble drept i en konsentrasjonsleir, og det forklarer hvorfor hans jordiske levninger ble brakt til et privat krematorium i Weimar. Urnen med hans aske ble den 20. juni sendt til kirkegården i Götzens, hvor hundrevis av mennesker gikk i stillhet bak kisten. Den 20. oktober 1946 ble Georg Weirather dømt til ti års straffarbeid for å ha satt i gang prosessen som førte til Otto Neururers død.

I 1983 ble det innledet en saligkåringsprosess for Otto Neururer. Den 12. januar 1996 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans martyrium og som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret som martyr av paven på Kristi Kongefest den 24. november 1996 i Peterskirken i Roma sammen med en annen østerriksk martyr under nazismen, den salige p. Jakob Gapp SM. Hans minnedag er dødsdagen 30. mai. Etter saligkåringen ble hans urne plassert i en gullinnfatning under alteret i sognekirken i Götzens.