2. Olav viking

Da Olav var 12 år gammel, gikk han ombord i hærskip for første gang. Hærmennene ga Olav kongsnavn. Lenge var det nok en erfaren viking med navn Rane som ledet ferden. 1)

Vikingtiden varer fra ca 790 - ca 1050. Hva var årsakene til vikingtoktene? De fleste heller idag til den teori at de skyldtes mangel på dyrkbar jord. Det var særlig fra Vestlandet de drog ut på sine vågale ferder. Geografien tilsier at her måtte mangel på jord være størst. Det begynte med at dristige nordmenn dro på handelsferder til fremmede land. Senere gikk denne virksomheten over til piratferder. Det var gjerne storbønder og høvdinger - mest fra Vestlandet - som ledet disse toktene. Hjemme i Norge ville de gjerne leve på storkarsvis - med overdådige gjestebud og blotgilder, hvor tallrike gjester kunne ta rikelig til seg av mat og drikke. Men ressursene ble for knappe i de overbefolkede sjøbygdene. Eget forråd strakk ikke til. Så spedde man på husholdningen ved å plyndre i fremmed land. De kunne ligge i viking om sommeren og leve raust på sine gårder høst, vinter og vår. En høvdingsønn som ikke var odelsbåren, så vikingyrket som et brukbart alternativ til gårdsdrift. Herjinger i fremmede land skaffet ham gratis løsøre. Mange vikinger ble styggrike på røvet gods. Dessuten kunne han gjennom dristige kamper mot andre vikinger eller landets stående hær vinne stor heder hjemme i Norge. Det siste telte like mye som gods og gull. For andre, som la ut på det åpne hav, var landnåm den egentlige og viktigste hensikt for utferden. 2)

I siste halvpart av 800-årene organiserte vikinger fra de nordiske land det historien kaller «den store hæren». Den herjet i Frankrike, Irland og England. Når enorme mengder av norske, danske og svenske vikinger gjorde strandhogg, lot de det ikke bli med det. De erobret nytt land og grunnla byer. Nordiske kjøpmenn og jordhungrige bønder fulgte i deres kjølvann. Slik la norske vikinger Island, Vesterhavsøyene, deler av England og Irland under seg.

Når islandske ættesagaer og Snorre i sin Heimskringla beretter om strandhogg i fremmede land, sier de fint lite om all den hedenske råskap som fant sted når de fór med ild og sverd over fredelige bygder. Det er heltens mot og kraft i kamp mot andre vikinger som skildres i svulstige ordelag. Vil man vite litt om vikingenes råskap, skal man pløye gjennom utenlandske litterære kilder. Noe det kristne Europa særlig tok anstøt av, var overfallet på kirker og klostre. Da klostrene Lindisfarne, Jarrow og Wearmouth på Englands østkyst ble plyndret av norske vikinger, lød et ramaskrik over hele Europa. Den engelske lærde Alkuin skrev da et brev til den engelske konge Ethelred om overfallet. «Nå har vi og våre forfedre bodd i dette hellige land i nærmere tre hundre år, og aldri før har slik redsel vist seg i Britannia som den som nå er kommet over oss fra hedenske folk, og aldri hadde noen tenkt at et slikt overfall kunne komme over havet. Tenk St. Cuthberts kirke tilsølt med Guds presters blod, plyndret for sine prydelser. Et sted mer hellig enn noe annet i Britannia er blitt bytte for hedninger». På 1000-tallet - det var da Olav Haraldsson levde - gir en forfatter følgende rystende beretning om nordiske vikingers blodige overfall i England: «I samme året kom hedninger fra nordlige land med hærmakt over havet som stikkende vepser, og spredte seg til alle kanter som ville ulver, røvet og slo ned, ikke bare trekkdyr, sauer og okser, men endog prester og diakoner og flokker av munker og nonner. Og de kom til kirken i Lindisfarne og la alt øde med sine grusomme plyndringer, trampet på de hellige stedene med sine urene føtter, grov opp altere, og røvet alle skatter i den hellige kirke. Noen av brødrene drepte de, andre tok de med seg i lenker, og mange jaget de bort med spott og hån, og noen druknet de i sjøen.» En irsk krønikeskriver feller en knusende dom over fremferden til norske vikinger: «Før havets sand eller markens strå eller himmelens stjerner er tellet, vil det ikke være lett å få skildret... hva irene har måtte

Norske historikere har i senere tid prøvd å lappe litt på vikingenes dårlige rykte: Lignende krigføring finner vi også hos andre europeere på den tid, sier de. For egen regning vil jeg tilføye at en ikke kan la være å beundre vikingenes enorme fysiske og psykiske styrke, deres ukuelige pågangsmot, deres vilje til seier, deres tekniske begavelse, deres evne til å organisere overalt hvor de slo seg ned. Men medaljen hadde en bakside, Det fløt strømmer av blod der de fór frem. Blodrusen grep dem når de hoppet i land fra skipene med de djevelske dragehodene i stavnen. Vi har et mangfold av beretninger som forteller om deres blodige fremferd og suverene menneskeforakt - straks det dreide seg om personer utenfor deres egen ætt.

Vi har nå dvelt lenge ved vikingtiden for lettere å forstå de omgivelser som den hedenske Olav Haraldsson vokste opp i som ungdom. Jeg har tidligere kommet inn på de negative egenskaper Olav tok i arv fra Hårfagreætten, som villskap, grusomhet, grisk­het, erotisk tøylesløshet. Vi vet fra moderne psykologi at dårlige arveegenskaper kan holdes i sjakk ved en god oppdragelse, ved oppvekstmiljøet. Det var nettopp dette som ikke skjedde med Olav. Alle hans onde tilbøyeligheter fikk utfolde seg fritt i de årene han lå som viking. Sting av dårlig samvittighet over blodig fremferd har han aldri følt i denne ungdomstiden fra 12–19 år. Når han røvet gods fra småkårsfolk, når han drepte dem som satte seg til motverge, når han tok folk til fange og solgte dem som treller, når han krenket kvinner og brente bygder, har det ikke falt ham inn at han handlet galt. Her hadde han hele bygde-Norge på sin side, ihvertfall overklassen. Han ble oppmuntret av sin egen mor til slik fremferd. Mannskapet ombord på skipene roste «tøffingen». Det skulle så være! Moralbegrepene var annerledes dengang enn nå. Jeg nevner alt dette for at vi – senere i denne beretningen om Olav Haraldsson – lettere kan forstå hvor enormt vanskelig det skulle bli for den nyomvendte ungdommen å rette seg etter den kristne moral­loven. Ja, det er når vi grundig gjennom­tenker hva han har opplevd og trodd på som ung, hedensk viking, at vi lettere fatter de tilbakefall i hedensk adferd som måtte komme etter at han tok ved kristentroen. Hans vikingsinn kunne ikke i løpet av noen år bøyes helt under Hvitekrists vilje.

Men nå foregriper vi begivenhetens gang. Tenåringen Olav dro i viking i Austerveg. Han herjet først noen år i Østersjølandene. I Danmark traff han en jomsviking som het Torkjell Høye. De to slo seg i lag og herjet vestpå. I tre år gjorde de Sørøst-England utrygg. Vikinghæren gjorde et forgjeves forsøk på å innta London. Senere herjet de langs Themsen til Oxford og beseiret det engelske landvernet i Norfolk. I 1011 tok vikingene Canterbury. Her ble erkebiskop Elphege tatt som gissel for at kong Ethelred skulle utbetale danegjelden til dem. Da utbetalingen trakk i langdrag, slo noen vikinger erkebispen ihjel i fylla. Senere fikk de allikevel overrakt 48000 pund i gull.

Søkkrik på hærfangst satte Olav kursen sørover. Han gikk i hærtjeneste hos hertugen av Normandie. Senere dro han på røverferd sørover langs spanskekysten og tenkte seg inn i Middelhavet. Da fikk han en merkelig drøm: «Det kom en mann til ham, en slik som en legger merke til, kraftig, men skremmelig også. Mannen talte til ham og bad ham gi opp det han hadde fore, og dra videre ut i landene. ‘Dra tilbake til odelen din, for du skal bli konge i Norge til evige tider’. Denne drømmen tydet han slik at han skulle bli konge over landet, og hans ætt etter ham i lange tider.» Kanskje var det tanker som lenge hadde spøkt i Olavs underbevissthet som fikk sitt nedslag i denne drømmen. Eller var det Olav Trygvasson som talte til ham?

Hans forfader Harald Hårfagre hadde samlet store deler av Norge til ett rike. Nå lå landet splittet i småriker hvor jarler, høvdinger og utenlandske makter rådet. Som ætling av Harald Hårfagre, så han det nå som sitt kall å vende tilbake til Norge og ta sin odel i eie. Han betraktet altså Norge som sin odel, sitt ætteland, sin kongsarv. Det er ikke så lett for oss idag å følge denne tankegangen. For Olav og hans samtid var dette en opplagt sak. Det som teller for oss, er å vite at samlingen av Norge under hans kongedømme fra nå av ble en samvittighetssak for den unge viking.