Snorre lar Olav gjennomgå en dyp åndelig utvikling i Gardarike. Noe skriver han om dette. Annet overlater han til leserens religiøse intuisjon. Å skildre sinnets åndelige irrganger er nå engang fremmed for den norrøne sagastil. Olav kommer til Gardariket og lærer lidelsens mysterium å kjenne. Hans kongsgjerning har lidd skibbrudd. Ættearven er tatt fra ham. Odelslandet er erobret av en utenlandsk konge. Kristendommens fremtid er truet når stormennene får ture frem som tidligere. Den selvbevisste Olav lever nå på fyrst Jaroslavs nåde. Han gjør en dårlig figur foran sin tiltenkte festmøy Ragnhild. Maktens glorie er tatt fra ham - en konge uten land.
Han er handlingslammet. Skal han ta imot fyrst Jaroslavs tilbud om å styre over de hedenske bulgarerne? Flokken av menn som har fulgt ham fra Norge, råder ham fra det. De lengter hjem til sine gårder. Den tanken streifer ham også - å oppgi all verdslig makt, reise som pilegrim til Jorsal og gå inn i en munkeorden der eller et annet sted. Det han grubler mest på, er om det finnes noen sjanse til å gjenvinne Norge.
Her får den hedenske lykketanken et nytt gjennombrudd. På sine ferder i utlandet må kongen ha sett eksempler på at kristne fyrster kunne lide nederlag. Han må også ha hørt geistligheten forkynne at vi her i livet må lide og dø med Kristus. Men denne delen av forkynnelsen må ha prellet av på ham. Den hedenske arven fra forfedrene må ha vært for sterk. Det går to år i utlendighet. Det tause, innadvendte, ved kongen får overtaket. Han grubler over lykke og ulykke. Som hedning må han dengang ha trodd det var lagnaden som bestemte om hvem som skulle bli en lykke - eller ulykkemann. Som kristen må han ha sett Guds vilje i dem begge. Men da måtte det være så at lykken var Guds lønn og ulykken hans straff. Vi lar Snorre få ordet:
Det han tenkte mest på, var om det kunne være noen mulighet for at han fikk igjen riket sitt i Norge. Men når han tenkte på det, så mintes han at de første ti årene han var konge, gikk alt lett og greit for ham, men siden ble alt det han fant på, tungt og vanskelig, og når han fristet lykken, gikk den ham imot. Av den grunn tvilte han på at det var noe klokt råd å lite så mye på lykken at han reiste rett i hendene på sine fiender med en liten styrke [...] Han tenkte frem og tilbake på dette, og visste ikke hva han skulle gjøre, for han syntes det var den visse ulykke det han just tenkte på. (Uthevelser av meg) 22)
Slike religiøse grublerier tærer over tid på sinnets krefter. Det er bare en ting å gjøre - legge sin sak i Guds hender. Det gjør Olav. Snorre beretter: «Slike tanker gikk han ofte med, og ga sin sak inn under Gud og ba ham la noe hende, så han kunne se hva som var det beste». Det er bønnen som bringer Olav ut av grublerienes onde sirkel. Snorre skriver: «Det er sagt at Olav var en from mann, som bad til Gud alle sine levedager. Men etter at hans makt minket, mens motstanderne ble sterkere, så la han all hug på å tjene Gud. Da hadde han ikke noe annet å tenke på som kunne ta ham bort fra det.»
Gud hører hans bønn og viser ham veien. Også denne gang skjer det i drømmen. Snorre lar Olav Trygvasson åpenbare seg for ham i søvne. Han skjærer tvers gjennom lykkegrubleriene til Olav Haraldsson. Det eneste som skal telle i fremtiden, er å følge Guds vilje og gjøre det som rett er. Seier eller nederlag får Gud bestemme over. Olav Trygvasson lover ham hverken det ene eller det andre. «Reis du [...] tilbake til ditt eget rike, som du har fått ved arv og rådd for lenge med den hjelp som Gud ga deg.»
Da kongen våkner, er all tvil strøket av ham. Hans liv får retning igjen. Viljen stålsettes. Planer legges. Hærmennene takker ham begeistret. Ryktet når dem fra Norge at Håkon jarl har druknet. Landet er høvdingløst. Det er tid til å handle.
| Forrige kapittel | Innholdsfortegnelse | Neste kapittel | |||||||||