Den hellige Niketas av Medikion (gr: Νικήτας Μηδικίου) eller «Bekjenneren» (Νικήτας ο ομολογητής) ble født rundt 760 i Cæsarea i Bitynia (Germanicopolis) i det nordvestre Lilleasia (dagens Tyrkia). Niketas er et navn av gresk opprinnelse (Νικήτας, Nikétas) og betyr «seierrik» (lat: Nicetas). På italiensk Niceta, på fransk Nicétas, Nicet eller Nizier, på russisk Nikita (Никита) og på ukrainsk Nykyta eller Mykyta.
Niketas var bare åtte dager gammel da hans mor døde, og et par år senere gikk hans far Filaretos i kloster og viet sønnen til Gud. Han etterlot Niketas hos en bestemor. I sin ungdom var Niketas tiltrukket av det ensomme liv, og hans aldrende far innviet ham i den åndelige askese. Som tolvåring var han allerede lektor for biskopen av Cæsarea. Som tenåring ble han sendt til klosteret Medikion ved foten av Olympos-fjellet i Bitynia for å fullføre utdannelsen.
Den hellige Nikeforos av Medikion hadde nettopp etablert dette nye klosteret St Sergios av Medikion (gr: Μονή Αγίου Σεργίου του Μηδικίου) like ved Trigleia (gr: Τρίγλεια) i Bitynia (i dag Tirilye i Tyrkia), på den sørlige kysten av Marmarahavet (gr: Propontis; Προποντίς). Det var ennå ikke så mange munker der, noe som tillot Nikeforos å følge unge Niketas i hans forberedelser for det religiøse liv. Han ble presteviet i 790 av den hellige patriark Tarasios (784-806). Nikeforos utnevnte ham til sin koadjutor (assistent) og anbefalte ham som sin etterfølger. Hans strenge liv og ydmykhet førte til at munkene etter grunnleggerens død i 813 valgte ham til klosterets hegumen (abbed). Han var ansvarlig for å utvide klosteret slik at det fikk en kommunitet på rundt hundre munker, med hjelp fra munken Athanasius, som var en erfaren forvalter av huset.
Sammen med andre viktige munker ble Niketas kalt til Konstantinopel av keiser Leo V Armeneren (813-20), som i 815 hadde avsatt den hellige patriarken Nikeforos I (806-15), fordi han hadde nektet å støtte keiserens ikonoklasme (et angrep på kulten av hellige statuer og bilder som avgudsdyrkelse). Dette var starten på keiserens ikonoklastiske forfølgelse. Niketas og de andre nektet også å støtte keiseren og hans nikkedukke av en patriark, Theodotus (815-21), som var en gudløs hofftjenestemann, og de ble landsforvist.
Niketas ble sendt til festningen Masalaeon i Anatolia, hvor han ble holdt som fange i en åpen celle og måtte sove på bakken, uten beskyttelse mot snø og regn. Utslitt av de harde forholdene ble han brakt tilbake til Konstantinopel, hvor han sluttet fred med keiseren. Patriark Theodosius hadde kunngjort anatema mot alle som ikke æret bildet av Jesus Kristus, så abbed Niketas regnet ham som ortodoks. Derfor gikk han og mange andre bekjennere med på å motta kommunion fra den falske patriarkens hender. Deretter fikk han vende tilbake til sitt kloster. Hans venner tryglet ham om å trekke tilbake sin støtte til keiseren, og han angret snart den svakheten han hadde vist ved å gi etter. Han vendte da tilbake til Konstantinopel og fordømte keiserens politikk offentlig, etter oppfordring fra sine venner, spesielt den hellige Theodor Studitten (av Studion) (759-826). Han erklærte at han aldri ville svikte sine forfedres tro eller adlyde den falske patriarken. Han avslo tilbudene om en forfremmelse ved hoffet og sa at han heller ville sendes i eksil.
Niketas ble da arrestert og landsforvist for andre gang. Han ble imidlertid ikke sendt langt av sted, men til den minste av Prinseøyene, en gruppe på ni øyer i Marmarahavet rett utenfor Konstantinopel. Marmarahavet het i antikken Propontis (gr: Προποντίς), og flere av Prinseøyene ble brukt som forvisningssted og fengsel. Niketas ble kastet i et fangehull på den lille øya St. Glyceria (gr: Hagia Glykeria, Αγία Γλυκερία), den minste og sørligste av Prinseøyene. Denne øya kalles på tyrkisk Tavşan Adası («Fiskerøya») eller Balikcı Adası («Kaninøya») (Adası = øy) og på gresk Neandros (Νέανδρος), «Ny-Andros», fordi den på et tidspunkt ble befolket av mennesker som utvandret fra den greske øya Andros (Άνδρος) i Egeerhavet. Øya eies i dag av den tyrkiske forretningsmannen Rahmi Koç, og allmenheten har ikke adgang. Den ble en gang kalt Incirlı Adası, men kalles nå ofte Koç Adası. Den er bare 4 000 m2 stor.
På denne øya satt Niketas satt i seks år, uten lys og med bare muggent brød og dårlig vann som næring. Han ble bevoktet av evnukken Anthimos, som låste ham inne og kastet den lille maten som ble ansett som nok til å holde ham i live, skjødesløst gjennom et lite vindu.
I 820 brøt det ut opprør i Konstantinopel og keiser Leo V ble myrdet under morgenbønnen i slottskapellet. Mikael II Balbos («Stammeren») (820-29) grep makten og ble den første keiseren i den frygiske keiserslekten (820-67), som betydde en indre stabilisering i Bysants. Keiser Mikael var også ikonoklast, men mer tolerant enn forgjengeren, så Niketas og alle de andre ofrene for forfølgelsen ble løslatt.
Niketas foretrakk å ikke dra tilbake til Medikion og overta styringen av sitt kloster, men trakk seg tilbake til asketisk liv i en eneboerhytte på Det gylne horn overfor Konstantinopel, hvor han tilbrakte sine siste år. Han avslo alle anmodninger om å komme tilbake til sitt kloster på grunn av den skyld han følte for å ha kompromittert sine synspunkter og forårsaket skandale for sine tilhengere. Han døde i sin eneboerhytte den 3. april 824, utslitt av sine lidelser og sin askese, og hans legeme ble ført tilbake i triumf til Medikion, hvor han ble gravlagt sammen med Nikeforos.
Hans minnedag i det førkonsiliære Martyrologium Romanum var 3. april:
In monastério Medícii, in Bithýnia, deposítio sancti Nicétæ Abbátis, qui ob cultum sanctarum Imáginum, sub Leóne Arméno, multa passus est, ac tandem, iuxta Constantinópolim, Conféssor quievit in pace.
I klosteret Medikion, begravelsen til den hellige Niketas, abbed, som led mye under Leo Armeneren på grunn av sin ærbødighet for hellige bilder, før han til slutt døde i fred nær Konstantinopel.
Denne dagen er bevart i den nyeste utgaven (2004) med en litt annen tekst:
In monastério Medícii in Bithýnia, sancti Nicétæ, hegúmeni, qui pro sacrárum Imáginum defensióne sub Leóne Arméno imperatóre cárceres et exsílium perpéssus est.
I klosteret Medikion i Bitynia (i dag i Tyrkia), den hellige Niketas, abbed, som ble fengslet og sendt i eksil under keiser Leo Armeneren fordi han forsvarte de hellige bilder.
4. mai og 24. mai nevnes også som minnedager. En biografi ble skrevet like etter hans død, en gang mellom 828 (patriark Nikeforos Is død) og 844 (den tidligere keiseren Mikael Rhangabes død), av en av Niketas’ disipler, Theosteriktos, som hadde levd sammen med ham i klosteret, og derfor er av en spesiell verdi, også som en viktig historisk kilde fra denne tiden. Fem brev fra Theodor Studitten er adressert til Niketas.
På et kuppelmaleri fra 1700-tallet på Athosfjellet avbildes de hellige som står i den gresk-ortodokse kalenderen fra 1. til 13. april (se bildet). Vi starter med paret over hodet på duen som symboliserer Den Hellige Ånd. Merk at «til høyre for» = mot klokken.
Til høyre den hellige Maria av Egypt (400-t), minnedag 1. april (øst) og 2. april (vest), og til venstre hennes åndelige veileder Zosimus (400-t), minnedag 4. april. Til høyre for Maria står den hellige Titus Undergjøreren (800-t), minnedag 2. april. Til høyre for Titus står Niketas Bekjenneren (d. 824), minnedag 3. april. På den 4. april skulle egentlig Zosimus stå, men han er allerede vist sammen med Maria av Egypt. Til høyre for Niketas: martyren Theodulus og Agathapodus (t.v. og t.h.) (d. 303), minnedag 5. april. Til høyre for disse to: Eutykios av Konstantinopel (d. 582), minnedag 6. april.
Til høyre for Eutykios (under duens føtter): Kalliopios av Pompeiopolis (d. 303), minnedag 7. april. Til høyre for Kalliopios: Herodion av Patras (d. 1. årh), minnedag 8. april; til høyre for Herodion: Eupsychius av Caesarea (d. 362), minnedag 9 april. Til høyre for Eupsychius: Terentius av Kartago (d. 250), minnedag 10. april; til høyre for Terentius: Antipas av Pergamon (d. 90), minnedag 11. april. Til høyre for Antipas (til venstre for Maria og Zosimus): Basilios av Parium (d. 750), minnedag 12. april.
I nedre venstre hjørne under Maria og Zosimus: Maximus av Ozovia og to brødre (d. 303), minnedag 13. april. I det andre hjørnet: nederst til høyre: (sannsynligvis) martyrdøden til Simeon Barsabae av Selevkia-Ktesifon (d. 341), minnedag 17. april. I hjørnet overfor over diagonalen: til venstre Elisabeth undergjøreren (d. 540), minnedag 24. april; og til høyre Pasikrates av Durostorum og Valentinus (d. 228), minnedag 24. april. Bildet i det fjerde hjørnet er ukjent. Videre under Titus Undergjøreren: den korsfestede Maura av Antinoë (d. 298), minnedag 3. mai.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (IV), Benedictines, Delaney, Bunson, Kaas, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, tr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, heiligen.net, oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 9. juni 1998 - Oppdatert: 5. august 2018