| Den salige Maria Droste zu Vischering (1863-1899) |
Den salige Maria Gräfin Droste zu Vischering ble født den 8. september 1863 i Erbdrostehof i Münster i Westfalen i Tyskland. Hun kom fra en from adelsfamilie og var datter av Erbdrost Clemens Graf Droste zu Vischering og Gräfin Helene von Galen. Hun var guddatter av biskop Wilhelm Emmanuel von Ketteler av Mainz og ved dåpen fikk hun navnene Maria Johanna Fransiska Teresa Antonia Humberta Droste Zu Vischering. Hun opplevde en sorgløs barndom og ungdom på slottet Darfeld, tre mil fra Münster. Hun ble fermet (konfirmert) som 12-åring.
Som 15-åring ble hun klar over sitt kall til ordenslivet. Fra våren 1879 til sommeren 1881gikk hun på kollegiet som ble drevet av Sacré-Coeur-søstre i Riedenburg ved Bodensjøen i Vorarlberg, og i denne tiden fikk hun stadig større klarhet om sitt kall. Under de åndelige øvelsene før festen for Marias uplettede unnfangelse i 1880 og festen for Marias bebudelse (nå Herrens bebudelse) i 1881 erkjente hun klarere enn før sitt kall til ordensstanden. Foreldrene erklærte imidlertid at deres datter på grunn av sin svakelige helse ikke kunne forlate foreldrehjemmet før hun var 21 år gammel.
Da hun som 23-åring ennå ikke hadde kunnet gå i kloster, avla hun privat løfte om evig kyskhet og levde som nonne i sitt eget hjem. Den 21. november 1888 dro hun til Münster og trådte som 25-åring inn i kongregasjonen «Søstrene av Den gode Hyrde» (Soeurs de Notre-Dame de Charité du Bon-Pasteur d'Angers – RBP) (på engelsk RGS), de berømte Soeurs du Bon-Pasteur, som var grunnlagt i Frankrike av den hellige Eufrasia Pelletier og var viet til arbeidet blant villfarne jenter. Hun påbegynte novisiatet den 10. januar 1889 og tok ordensnavnet Maria av Jesu guddommelige Hjerte (Maria vom Göttlichen Herzen). Etter fullføringen av novisiatet avla hun ordensløftene den 21. januar 1891.
Deretter overtok hun ansvaret for en gruppe av unge jenter. I januar 1894 kom det en nyhet til klosteret i Münster fra generalmoderhuset i Angers i departementet Maine-et-Loire i Frankrike om at Maria skulle sendes som assistent til Lisboa i Portugal. I mai 1894 ble hun utnevnt til superior for kommuniteten i Porto i Portugal, hvor kongregasjonen hadde grunnlagt en kommunitet i 1882. Der bodde over hundre jenter, de fleste fra fattige familier, som hadde levd på gaten og livnært seg av tyveri eller prostitusjon. Maria visste å benytte seg av sin herkomst fra en adelsfamilie, så hun var på byråkratene som en klegg, skrev tiggerbrev til rike fabrikkeiere, søkte personlig etter skoleplasser og pleiefamilier og appellerte til samvittighetene til prester og biskoper.
Dermed begynte en tid med opprivende økonomiske vanskeligheter som varte til slutten av 1895 og som tok det meste av hennes legemlige og sjelelige krefter. Etter at hun kom tilbake fra en anstrengende reise til Angers og Münster våren 1896 ble hun svært syk, og legene slo fast at hun hadde symptomer på ryggmargsbetennelse. Deres behandling virket ikke, og snart etter ble hun for alltid lenket til sengen. Men med sterk personlig innsats, alltid under usigelige anstrengelser, gikk hun løs på alle oppgaver som ble gitt henne. Hun arbeidet særlig blant prostituerte og prester som hadde blitt fratatt kappe og krage.
Hun snakket knapt med noen om sine usedvanlige mystiske nådegaver og erfaringer. I 1897 fortalte hun at hun i en av sine erfaringer hadde blitt forelagt ønsket om at hele verden skulle vies til Jesu hellige Hjerte. Hun oversendte dette «indre oppdraget» til pave Leo XIII (1878-1903) i to brev, i juni 1898 og i januar 1899. Paven ble dypt grepet av disse brevene, spesielt det andre, men han ønsket å vente til Det hellige år 1900. Men etter at den 90-årige paven den 1. mars 1899 gjennomgikk en vellykket større kreftoperasjon, bestemte han seg for ikke å vente lenger.
Men Maria døde i Porto tre dager tidligere, den 8. juni 1899. Hun ble først gravlagt på kirkegården i Porto, men siden 1944 har hennes jordiske rester hvilt i et gravkapell i Paranho i Portugal. Der minner en enkel plate i gulvet foran alteret om grevinnen.
Hennes saligkåringsprosess ble igangsatt i 1924. I Rituskongregasjonens møte den 25. november 1941 ble det besluttet å gå videre med saken, og pave Pius XII (1939-58) stadfestet den 28. november denne beslutningen og opprettet en kommisjon for formålet. Ved den rituelle identifiseringen av hennes relikvier i 1944 ble hennes legeme funnet intakt. Den 13. februar 1964 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 3. oktober 1975 undertegnet pave Paul VI (1963-78) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av pave Paul VI den 1. november 1975 i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 8. juni.