Skytshelgen for Misioneras del Santísimo Sacramento y María Inmaculada
Den salige Maria Emilia Riquelme y Zayas (sp: María) ble født den 5. august 1847 i huset til hennes mors foreldre, et staselig hjem i Calle Nicuesa nr. 5 i Granada i regionen Andalusia i Sør-Spania. Hennes foreldre var Joaquín Riquelme y Gómez (1812-85) og María Emilia Zayas Fernández de Córdoba y de la Vega (1815-55). De giftet seg i 1846. Joaquín var en sterk patriot og ble kadett som trettenåring. Han ble en fremragende militæroffiser, var oberstløytnant da datteren ble født og nådde til slutt rang av generalløytnant. Hennes stamfar på morssiden var general Gonzalo Fernández de Córdoba (1453-1515), som var kjent som «den store kapteinen» (El Gran Capitán).
Maria Emilias far var skuffet over datterens fødsel, ettersom han hadde ønsket at hans førstefødte ville bli en sønn som kunne føre hans navn videre og tjene som kadett, men til tross for dette ble han svært glad i sin datter. Hun ble døpt den 7. august 1847 i La Parroquia del Sagrario, hvor hennes foreldre hadde giftet seg, med navnene María Emilia, Joaquina, Rosario, Josefa, Nieves de la Santísima Trinidad. En så lang liste var for ikke til å fornærme noen slektninger, noe som var vanlig blant datidens fornemme familier.
Begge foreldrene ga Maria Emilia en omhyggelig oppdragelse preget av dyp religiøsitet. De fikk en sønn i 1849 som de ga navnet Joaquín (også kjent som Joaquinillo), som ga hans far stor lykke. Men gutten, som ble bannerfører (sp: alférez) (den laveste offisersgraden), døde i Sevilla bare sytten år gammel. I hele sin barndom flyttet Maria Emilia fra sted til sted ettersom faren var offiser og ble flyttet til ulike kaserner over hele landet. Hele tiden studerte hun på kostskoler for å perfeksjonere sine kunnskaper i fransk og kunst.
Don Joaquíns militære profesjon gjorde at familien måtte bytte bopel mange ganger. I 1851 ble han utnevnt til generalkaptein av Navarra som sjef for generalstaben. Han dro dit sammen med hustru og barn, og familien ble installert i en leilighet i citadellet for militære av hans klasse. Foreldrene fikk et tredje barn, Blanca Riquelme y Zayas, som ble født i 1853, men døde før jul i 1854. Ekteparet fikk sitt fjerde barn i 1854, som døde ikke lenge etter fødselen i Madrid. Moren var gravid igjen da hun døde den 28. juni 1855 i Granada på grunn av et utbrudd av kolera. Maria Emilia var da syv år gammel, og fra det øyeblikket øste faren enda mer kjærlighet til henne og de tre andre barna.
Det var på denne tiden Maria Emilia hadde en visjon av Jomfru Maria som holdt Jesusbarnet. Dette fikk henne til å forstå hvordan Jomfru Maria fra nå av skulle være hennes virkelige mor. Hun overøste henne med kjærtegn og lovet henne at hun alltid ville være ved hennes side. Maria Emilia returnerte kjærtegnene og lovet å være trofast mot henne. Den visjonen fikk henne til å vie seg til Gud. Hun konsekrerte seg til «Vår Frue av Karmelberget» (Virgen del Carmen), og i 1859 avla hun et privat kyskhetsløfte, tolv år gammel. Etter morens død flyttet Maria Emilia og Joaquinillo sammen med deres far inn i hjemmet til deres mors foreldre. Maria Emilia hadde alt en jente av god familie kunne ønske seg.
Etter at familien flyttet til Sevilla, påbegynte María Emilia sin utdannelse på internatet som ble drevet av Doña Luisa Padilla, som de mest aristokratiske familiene i Sevilla betrodde utdannelsen av sine døtre til. Etter et år flyttet hun til et internat for adelsjenter (Niñas Nobles) i Leganés nær Madrid. Da den femtenårige María Emilia forlot internatet i 1862, hadde hun lært alt det nødvendige for en jente av hennes klasse. Hun var en utmerket pianist og svært dyktig i kunstnerisk arbeid, i blonder, silke og gullbroderi, hekling og annet håndarbeid. Hun snakket fransk perfekt, men var ikke særlig begavet som maler fordi hun ikke hadde praktisert denne kunsten så mye, men hun avslørte en delikat følsomhet og en viss kunstnerisk smak. Hun var en svært god skytter og en ekspert som rytter. Ofte fulgte hun sin far til dronning Isabella IIs hoff, eller i møter og fester blant adelige. Hun bodde i Pamplona og Tenerife sammen med sin far og slo seg deretter ned i La Coruña, som var hans siste postering før han ble sendt i eksil.
Om natten ble hun av og til vekket av ropet fra utkikksvaktene i garnisonen hvor hun bodde med familien: «Vakt, på post!» Hun begynte å tro at hun måtte være klar til å høre Guds stemme, slik som soldatene var klare til å utføre sin overordnedes kommandoer. I en alder av tolv år hadde Maria Emilia avlagt et privat kyskhetsløfte. Ni år senere, den 2. februar 1868, bestemte hun seg for å fortelle sin far om sitt ordenskall. Faren ble sjokkert og motsatte seg dette på det sterkeste. Han innkalte til sitt hus datterens åndelige veileder og andre prester som var hennes venner. Resultatet var at de beordret henne til å oppofre til Gud det offeret det var å gi opp valget, og vente på det riktige øyeblikket. Den åndelige veilederen foreslo at hun i det minste måtte vente på farens død. Maria Emilia gjenopptok sitt vanlige liv, selv om hun led mye fordi hun mislyktes i sin ambisjon.
Maria Emilia ble hos sin far til hans død. Han begynte å arrangere sosiale tilstelninger hvor hun skulle delta, i et forgjeves forsøk på å distrahere henne. Han ba henne kle seg etter siste mote, men hun svarte: «Jeg har så mange klær som med små endringer blir nye. Alt du gir meg, går til de fattige (...) ja, de fattige er avbildet av Jesus, de fattige er mine venner». Hun ignorerte de fleste av de tilstelningene som faren arrangerte, og i stedet besøkte hun sykehus og de fattige. Hvis hun mottok noen penger, delte hun dem ut til kvinner for å holde dem borte fra prostitusjon, eller til menn som hadde prestekall, blant andre Leopoldo Eijo y Garay (1878-1963), fremtidig biskop av Madrid (1922-63), senere patriark av Vestindia (1946-63).
Men hun opptrådte som en perfekt vertinne og pleide sin alvorlig syke bror Joaquín med tålmodighet. I tillegg begynte hun å samle noen fattige barn i hjemmet for å hjelpe dem, undervise dem i katekismen og forberede dem for sakramentene. Takket være jungeltelegrafen økte antall besøkende betydelig. Ved mange anledninger måtte Maria Emilia overvinne den instinktive avskyen hun følte i møte med elendigheten og skitten hos disse barna. Hennes livsstil ble mer og mer edruelig. Hun deltok fortsatt på fester, men når hun var sammen med hertugene i Villahermosa, trakk hun seg med hertuginnens medvirkning tilbake til et lite hus ikke langt fra villaen, for å lage klær til de fattige, for å be eller bare for å hvile.
Den 5. august 1863 ble hennes far utnevnt til undersekretær for krigsdepartementet i Madrid, men fordi Joaquinillo led av en kronisk lungesykdom, ba generalen om å bli postert på Kanariøyene i håp om at hans sønn ville komme seg i et mildere klima. Men hans tilstand forverret seg, så de tre flyttet til Sevilla for å lete etter bedre leger. Men Joaquinillo døde den 2. mai 1866 (andre kilder sier 14. juli 1865). Dette etterlot faren uten en arving og en sønn i de væpnede styrker. Det var etter dette at hennes far ble sendt til La Coruña som generalkaptein for militærregion VIII. Der var han postert under Den liberale revolusjonen i 1868 som avsatte dronning Isabella II. Maria Emilias far sendte henne til Madrid for å bo hos hans søster Pepa mens han ble sendt i eksil i Lisboa i Portugal.
Generalens datter var 21 år og følte seg forvist i Madrid. Men nettopp på dette tidspunktet ble hun gjenstand for kjærligheten. Hennes fetter Eduardo Díaz del Moral y Riquelme, en kjekk diplomat som var noen år eldre enn henne, god, religiøs, intelligent og med en høy sosial posisjon, var helt vill etter henne. Maria Emilia holdt fetteren på avstand, høflig og med stor eleganse. For svaret var opplagt. Hun hadde måttet ofre sitt religiøse kall, lengselen i hele hennes liv, og sitt ønske om å ta vare på sin far. Men hun var ikke villig til å gi avkall på, ikke for noe eller for noen, den kjærligheten hun lovet til sin elskede Kristus.
Det var også rundt denne tiden at hennes åndelige veileder var den salige Marcellus Spínola y Maestre (1835-1906), sogneprest i kirken San Lorenzo i Sevilla og senere kardinal. Han rådet henne til å knytte seg til St. Vincent av Paul-selskapet (Société de Vincent de Paul – SVP) i deres karitative arbeid. Hun fulgte hans råd og arbeidet som husarbeidslærer på den skolen som sognepresten hadde grunnlagt for fattige jenter. Denne opplevelsen etterlot seg dype spor i henne. For å slippe unna alle forslag om ekteskap, gikk hun med på å gjenforenes med sin far og flyttet til Lisboa.
Dronning Isabella II ble avsatt i en revolusjon i 1868, og Den første republikk ble etablert. I 1870 abdiserte hun til fordel for sin sønn Alfons XII (Alfonso Francisco de Asís Fernando Pío Juan María de la Concepción Gregorio Pelayo) (1857-85), også kjent som El Pacificador («fredsstifteren»). Han vendte tilbake til Spania som konge i 1874 etter et militærkupp mot republikken. Dermed kunne general Riquelme også vende tilbake fra eksil, og i januar 1875 ble han utnevnt til generalkaptein i Andalusia med sete i Sevilla, og han ble snart forfremmet til generalløytnant og rådgiver for staten.
Maria Emilia begynte å tenke på å etablere et verk for evig tilbedelse av Det hellige sakrament. Imidlertid hadde hennes far en stadig dårligere helse, og han ble pensjonert fra sin stilling. Det siste slaget kom under en av de regelmessige kjøreturene med hest og vogn hun og faren pleide å dra på. De ble involvert i en trafikkulykke som etterlot henne uskadet, men Don Joaquin fikk flere kutt i ansiktet. De følgende dagene hadde han en kraftig blødning. Datteren ble hos ham i de neste tre månedene, til han døde i februar 1885.
På det tidspunktet trakk Maria Emilia seg for godt ut av det sosiale livet. Hun var farens enearving, siden broren Joaquin var død for lenge siden og de andre småsøsknene ikke hadde overlevd barndommen. Hun delte ut mye av arven til de fattige og doblet sitt nestekjærlige engasjement. Don Spínola tilbød henne å tre inn i den første kommuniteten i den kongregasjonen han hadde grunnlagt den 25. februar 1885, «Tjenerinner av Jesu guddommelige hjerte» (Esclavas del Divino Corazón), men hun forlot kongregasjonen etter halvannet år av helsemessige årsaker.
Maria Emilia flyttet tilbake til Sevilla og gjenopptok det livet hun hadde levd etter farens død. Hennes dager var preget av bønn, tilbedelse av sakramentet og besøk til de fattige. Samtidig fortsatte hun imidlertid å tenke på å bli ordenssøster. Hun ba om hjelp fra den hellige Angela Guerrero González (1846-1932), ordensnavn Mor Angela av Korset, som i 1875 hadde grunnlagt kongregasjonen «Søstre av Korset» (Hermanas de la Compañía de la Cruz de Sevilla, Hermanitas de la Cruz), som hun kjente og som hadde gitt henne mange råd. Men hun svarte at hvis det hadde vært opp til henne, ville hun ha akseptert henne, men hun følte at Guds vilje var en annen. Maria Emilia insisterte, men etter en kort prøvetid fikk Mor Angela henne til å forstå at dette ikke var hennes sted.
Hun hadde gode forbindelser med superioren for Reparasjonssøstrene i Sevilla og ba om å få tre inn hos dem. Men så snart de formelle trinnene for hennes inntreden var fullført, ble hun syk. Dermed måtte hun oppgi også dette forsøket. Men om hun ikke kunne bli hos Herren, kunne hun sørge for at Han var ved siden av henne. I huset i Sevilla, som i andre hus hun hadde bodd, hadde Maria Emilia et kapellignende rom, med en statue av Den uplettede unnfangelse. Hun bestemte seg da for å be om tillatelse fra den kompetente myndighet for å kunne oppbevare Det hellige sakramentet der, og søknaden ble innvilget. Siden den gang trengte hun ikke lenger å banke på klosterdørene, fordi hun kunne bruke all den tiden hun ønsket seg foran Jesus. Hun brukte sin fritid til bønn og til å tjene de fattige.
En dag mens han gikk gjennom sine eiendommer sammen med sin administrator, festet hun seg ved den som het Huerta de San Jerónimo («St. Hieronymus’ hage»), en stor tomt i tilstrekkelig avstand fra Granada, isolert fra landsbyen og på samme tid nær den. Hun begynte å forestille seg å bygge et kapell for evig tilbedelse, et lite hus for henne og en pike og lite annet. Hun prøvde å jage bort det hun trodde var en fantasi, men den kom tilbake til henne med stadig større insistering. Selv under bønn veide hun kontinuerlig fordelene opp mot utsiktene til å mislykkes, men til slutt tok hun avgjørelsen. Hun flyttet i 1892 permanent til Granada med sin pike og arkitekten som hadde ansvaret for prosjektet.
Byggingen begynte, men da bæreveggene nettopp var blitt bygd, begynte ondsinnede kommentarer om henne å komme. Maria Emilia ble grepet av tvil igjen og satte et liv som alt i alt var bra, opp mot ønsket om noe mer perfekt, som til slutt fikk overtaket. Hun ble kastet ut av leiligheten hun hadde leid, så hun måtte få det nye huset bygd ferdig så raskt som mulig. Arkitekten hadde dratt, så hun ledet selv arbeidet til arbeidernes undring. Til slutt ble komplekset åpnet. I sentrum var kirken, som hun hadde forestilt seg. Hun hadde opprinnelig tenkt å slutte seg til en religiøs kommunitet, men til slutt forsto hun at hun måtte grunnlegge en selv. Hun snakket om det med erkebiskop José Moreno y Mazón (1825-1905) av Granada (1885-1905) (patriark av Vestindia fra 1881), som hadde kjent henne siden hun var barn og som velsignet den nye familien, fremdeles i sin spede begynnelse.
Det hadde ikke gått lang tid før de første aspirantene banket på hennes dør, for hennes arbeid med de fattige hadde tiltrukket seg flere likesinnede kvinner som sluttet seg til henne. Dette førte til at hun etablerte enn gruppe hun først kalte «Jomfruens Verk» (Obra de la Virgen), Maria Emilia viet seg til utarbeidelsen av konstitusjonene, som ble godkjent for et år. I mellomtiden hadde hun lagt til et nytt mål for sitt verk, etter å ha lest annalene til Propaganda Fide, nemlig misjonerende evangelisering. Også i denne saken ga biskopen henne grønt lys.
Kongregasjonen fikk navnet kongregasjonen «Misjonssøstre av det aller helligste sakrament og den uplettede Maria» (Misioneras del Santísimo Sacramento y María Inmaculada), som gjorde de fattige til fokus for deres apostolat. Det nye navnet forente Mor Maria Emilias to største lidenskaper: eukaristien, som definerte «paradiset på jorden», mens tilbedelsen av den var «min himmelske time, min rekreasjon og åndelige hvile». Den andre lidenskapen var for Den uplettede Maria, som hun hadde en stor andakt for fra en tidlig alder. Som grunnlegger beskrev hun kongregasjonens grunnleggende formål: «De skal være hengivne til den evige tilbedelse av det hellige sakrament, til utdanning av barn og ungdom og til misjon i trengende land».
Erkebiskopen ga kongregasjonen erkebiskoppelig godkjennelse i 1896, og fra da av og til sin død tjente Mor Maria Emilia som generalsuperior. Hun var best kjent som Mor Riquelme. Den 25. mars 1896 (den offisielle grunnleggelsen av kongregasjonen) mottok hun og syv andre ordensdrakten fra erkebiskopen, mens hun avla sine evige løfter som ordenssøster. I 1900 åpnet hun kongregasjonens andre hus i Barcelona, og rundt samme tid grunnla hun en skole for fattige jenter i Granada.
I mellomtiden startet Mor Maria Emilia arbeidet for å få en offisiell anerkjennelse, etter at bispedømmet hadde gitt sin godkjennelse samme år som grunnleggelsen ble gjort. I tiåret som fulgte, reiste hun til Roma for å oppnå et pavelig Decretum Laudis («rosende dekret») for kongregasjonen. Dette dekretet ble utstedt den 2. februar 1909. Den offisielle pavelige godkjennelsen mottok kongregasjonen fra den hellige pave Pius X (1903-14) den 5. august 1912. En måned tidligere, den 3. juli 1912, hadde kongregasjonen oppnådd tilknytning til fransiskanerordenen. Fire andre hus i kongregasjonen ble grunnlagt på samme tid. Kongregasjonen skulle spre seg fra Maria Emilias hus i Granada til Spania (Pamplona og Madrid) og Portugal. Misjonsarbeidet begynte med tilstedeværelsen i Brasil, og siden spredte kongregasjonen seg til andre land som Bolivia, Colombia, USA, Mexico, Angola og Filippinene.
I 1936 tvang utbruddet av Den spanske borgerkrig (1936-39) den 89-årige grunnleggeren til å flykte til Frankrike for å unnslippe den anti-religiøse forfølgelsen. Den 2. august 1938 godkjente Pius XI (1922-39) definitivt kongregasjonens konstitusjoner. Hun vendte tilbake til Spania etter at borgerkrigen sluttet i 1939. Den 10. desember 1940 døde Mor Maria Emilia i kongregasjonens moderhus i Granada, 93 år gammel. De mange som var hos henne, så henne sovne inn med et smil på leppene. Hun ble gravlagt i kapellet i moderhuset i Granada.
I 1971 begynte Mor Amelia Aranda å samle vitnesbyrd fra mennesker som hadde møtt grunnleggeren, og i 1977 ga generalsuperioren, Mor Carmen Piguillem, henne tillatelse til å lage informasjonsark og bilder om Mor Maria Emilia. I 1979 utnevnte generalrådet p. Teodoro Calvo OSA til visepostulator for saken. I 1980 skrev Mor Amelia til alle Spanias biskoper, og i mai samme år underskrev biskopene i de to kirkelige provinsene i Andalusia, Sevilla og Granada, som var samlet i Córdoba, en søknad til Den hellige stol om et dekret Nihil obstat for en saligkåringssak for Mor Maria Emilia Riquelme.
I juli 1980 forseglet dommeren i erkebispedømmet Granada, Don Antonio Morcillo Alabarce, de fire mappene med dokumentasjon. Senere i juli samme år reiste Mor Amelia Aranda til Roma, hvor hun sammen med p. Gerardo Ruiz Varona CMF leverte mappene i Helligkåringskongregasjonen. Den 28. mars 1982 ga kongregasjonen sin godkjennelse til å gå videre til introduksjonen av prosessen for salig- og helligkåring av Maria Emilia Riquelme. Den 19. juni 1982 utstedte kongregasjonen det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga henne tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei)..
Erkebiskop José Méndez Asensio (1921-2006) av Granada (1978-96) åpnet informativprosessen på bispedømmenivå den 11. mai 1983. Den ble avsluttet den 28. april 1991 i klosteret San Jerónimo i Granada. Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet utstedte den 14. mars 1992 et dekret som anerkjente gyldigheten av informativprosessen. Sakens Positio (Positio super virtutibus) ble oversendt til Vatikanet i 1996. Den teologiske kommisjonen godkjente saken den 18. mai 2007, og det samme gjorde kardinalene og biskopene i Helligkåringskongregasjonen den 11. oktober 2011. Disse møttes igjen den 1. desember 2015. Den 14. desember 2015 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).
For at en ærverdig skal kunne saligkåres, må det ha skjedd et mirakel på hennes forbønn, oftest en helbredelse som vitenskapen og medisinen ikke kan forklare. Et slikt angivelig mirakel skjedde i 2003 med Nelson de Jesús Yepes Rodríguez fra Altamira i Colombia. Hans søster Emilia Rosa Yepes Rodríguez er ordenssøster i Mor Maria Emilias kongregasjon. Hun fikk beskjed om at hennes bror Nelson ble brakt fra hjembyen Altamira med ambulanse med sterke magesmerter, og ifølge legens diagnose var tilstanden svært alvorlig. Hun dro til Clínica del Rosario i Medellín, hvor hun ble henvist for å vente på at ambulansen skulle ankomme. Da den kom klokken syv om kvelden, så hun straks at tilstanden var alvorlig. Usikkerhet om diagnosen gjorde at han ble undersøkt umiddelbart, men røntgenbildet viste ikke noe. Etter hvert som smertene i magen ble mer og mer akutte, ringte de straks til kirurgen Samuel Blanco, som ikke var på klinikken. Han undersøkte pasienten og sa: «Jeg vet ikke hva som feiler ham, men vi må straks gjøre en laparoskopi for å finne det ut». Han satte umiddelbart i gang.
Sr. Emilia Rosa ba en stille novene til sin ordensgrunnlegger for at de ville oppdage hva som feilte hennes bror. Etter flere timer med engstelig venting kom kirurgen ut og fortalte at broren måtte opereres umiddelbart. Hans hustru og hans brødre led dype kvaler. Sr. Emilia Rosa ba stadig om grunnleggerens forbønn om at ingenting ville skje med broren under operasjonen. Klokken ett om morgenen kom legen ut og kunngjorde den diagnosen akutt pankreatitt (bukspyttkjertelbetennelse). Lørdag den 16. april 2003 klokken 11 ble helsetilstanden hans forverret og han ble umiddelbart innlagt på intensivavdelingen helt bevisstløs.
Mange familiemedlemmer og venner kom til sykehuset i dype kvaler. Sr. Emilia Rosa ringte straks til novisiatet og ba om kopier av novenen til grunnleggeren, som hun delte ut blant slektninger, brødre og venner og ba om at de ba med stor tro. Hun plasserte et bilde av Mor Maria Emilia ved siden av sengens hodegjerde, og siden de ikke kunne oppholde seg inne i rommet lenger enn den halvtimen som besøket hadde vart, førte hun bildet over brorens mage mens hun ba novenen for hans helbredelse. Hun ba straks om at alle skulle forene seg i bønn til ordenens grunnleggerske om en helbredelse. Ettersom de i byen ikke hadde nok bilder av Maria Emilia med novenen, tok broren Jhon Jairo ut en kopi av det sr. Emilia Rosa hadde og delte ut en gruppe mennesker som dro til hennes hus for å be hver dag. Han ba de andre søstrene i kongregasjonen om å be en novene for brorens helse. Fra Medellín ringte hun til sr. Margarita Sofía Puello Cali og ba henne straks om å sende en faks til Mor Leonor Gutiérrez, superior for huset i Granada i Spania, slik at hun foran graven til grunnleggeren skulle be sammen med søstrene om hennes brors bedring.
I Clínica del Rosario ble eukaristien feiret hver dag, og nesten alle fra familien var der, og de deltok i eukaristien. Sr. Emilia Rosa hadde i bakhodet at eukaristien var alt for Mor Maria Emilia. Under konsekrasjonen ba hun med stor hengivenhet om at dette store miraklet ble utført gjennom grunnleggeren. Hun og hele familien hadde en dyp tro på Gud og at broren ville komme seg, men diagnosen til indremedisinerne som var på vakt, senket humøret til tider fordi deres håp var så lave. Hver dag lette hun etter kirurgen Samuel Blanco, som kom for å sjekke hennes bror hver dag, og alt han sa var: «Søster, du må være forberedt på et hvilket som helst resultat, også et mirakel». Hun svarte gråtende: «Doktor, jeg vet at miraklet vil skje». Familien, venner og bekjente ble svært bekymret over at han stadig måtte gjennomgå operasjoner, men de fortsatte å be.
Noen dager senere viste Nelson livstegn, selv om leger og sykepleiere fortsatt var svært pessimistiske. Han ble etter en stund overført fra intensivavdelingen til et rom. Nelson, som nå var ved bevissthet, ba fra sin sykeseng en novene til grunnleggeren som fulgte ham, og han mottok den hellige kommunion. Klinikkens kapellan som også het Nelson, sa til sr. Emilia Rosa: «Bare et mirakel» og besøkte ham stadig. Da pasienten var blitt mye bedre, ba han om å få gå til messe, men sykepleierne var redde for å la ham gå. Han ba da om å bli brakt dit i rullestol. Evangeliet var allerede påbegynt, men presten avbrøt straks messen og sa: «Nelson mirakel!», og han oppmuntret de som var der til ikke å miste troen på sine kjæres helbredelse og ba Nelson fortelle om sin sykdom og hvor lenge han hadde vært på klinikken. Det var nesten to måneder med kvaler.
Familien fortsatte å be novenen, nå i takknemlighet, og da Nelson kom tilbake til landsbyen, samlet han og søsteren alle slektninger, venner og naboer til en takksigelsesmesse for miraklet som hadde skjedd med ham gjennom forbønnen til Mor grunnlegger. I denne messen hadde Nelson gleden av å se sin andre sønn motta sin første kommunion. Gutten ønsket ikke å bli feiret, men sa: «Bare messen for å takke Gud for min fars helse». Deretter fortsatte Nelson med sitt arbeid som normalt, og hver gang han har tatt nye tester, har diagnosen vært god. Hans bukspyttkjertel, som var helt ødelagt, begynte å regenerere seg, og snart var han helt frisk.
Dette angivelige mirakelet ble undersøkt lokalt i bispedømmet i Colombia før det ble sendt til Helligkårings-kongregasjonen, som den 8. februar 2008 utstedte dekretet som anerkjente gyldigheten av denne prosessen. Den medisinske kommisjonen slo den 30. januar 2018 at det angivelige miraklet ikke hadde noen vitenskapelig forklaring, og teologene slo den 12. oktober 2018 at helbredelsen skyldtes Mor Maria Emilias forbønn. Kardinalene og biskopene i Helligkåringskongregasjonen stadfestet den 5. mars 2019 at det var snakk om et mirakel. Den 19. mars 2019 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på hennes forbønn. Dette åpnet for en snarlig saligkåring.
Den 13. desember 2007 ble hennes grav åpnet, og hennes kropp ble funnet hel og mumifisert. Den ble vasket og deretter påført en slags lakk for å bevare den. Etter at den hadde tørket i fire timer, fikk alle søstre som var tilstede, anledning til å se grunnleggerens legeme. Legemet ble ikledd nye klær og plassert i et skrin av gjennomsiktig metakrylatplast. Det ble deretter overført til rommet hvor hun døde 67 år tidligere. Søstrene fulgte i prosesjon. I rommet ble skrinet plassert på en katafalk dekket av et fløyelsaktig blått klede. Deretter ble døren til rommet lukket og forseglet.
Hun ble saligkåret i katedralen i Granada (Santa Iglesia Catedral Metropolitana de la Encarnación de Granada) den 9. november 2019. Tilstede i katedralen var akrylskrinet med Mor Riquelmes legeme. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Hennes minnedag ble fastsatt til dødsdagen 10. desember. Katedralen var fullsatt av mer enn 4 000 troende.
«Misjonssøstrene av det aller helligste sakrament og den uplettede Maria» kalles også Las Riquelminas. Kongregasjonen har moderhus i Granada og generalat i Madrid. I 2010 ble kongregasjonen «Våkende søstre av Eukaristisk tilbedelse» (Hermanas Celadoras de Culto Eucarístico) innlemmet i Las Riquelminas. Den ble grunnlagt i 1874 av rektoren for seminaret på Mallorca, p. Miquel Maura Montaner. Deres formål, som omfattet reparerende tilbedelse, var delvis den samme som dem.
Legfolk som deler Mor Maria Emilias spiritualitet, er tilknyttet «legfamilien Missami» (La Familia Laica Missami). I tillegg finnes også bevegelsen «Eukaristiske legmisjonærer» (Los Misioneros Eucarísticos Laicos – MEL), fremmet av søstrene selv. Vi har også «Medarbeidere av Missami-familien» (Los Cooperadores de la Familia Missami), som deltar i den samme misjonen selv om de ikke er kristne eller ikke nødvendigvis følger søstrenes karismatiske stil. Til slutt har vi utdanningssentrene som følges av søstrene, som er samlet i «Nettverk av utdanningssentre» (Red de Centros Educativos).
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, es.catholic.net, mariaemiliariquelme.com, obrasocialcachitodecielo.org, misionerasdelsantisimosacramento.org, agenciasic.es, m.es.gaudiumpress.org, caminocatolico.com, dbe.rah.es, revistaecclesia.com – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 17. desember 2019