Den hellige Maximus ble født i Decomer (Châteauredon nær Digne) i Provence i Frankrike, og ble døpt som spebarn. Han ble altså oppdradd i et kristent hjem. Der begynte han å leve som en slags eneboer, i hjemmet, for å mortifisere sine sanser og øve opp sin vilje. Da han var voksen, valgte han ordenslivet og ble munk i klosteret i Lérins, der han var under grunnleggeren, den hellige Honoratius.
Da Honoratus ble erkebiskop av Arles i 426, ble Maximus valgt til klosterets annen abbed. Den hellige Sidonius skriver at klosteret fikk en ny åndelig giv på grunn av den hellige Maximus' kloke ledelse og lysende eksempel. Munkene adlød ham med glede og klaget ikke over ordenslivets strenghet.
Maximus ble også kjent for å fortrette mirakler, noe som naturligvis førte til at hans ry som hellig bare tiltok. Så mange kom for å spørre ham til råds at han til slutt måtte finne seg et hjemmested i skogen for å skjule seg fra dem som ville ha ham til biskop av Fréjus.
Men senere ble han likevel biskop, men av Riez i Provence. Det var meget mot hans vilje. I 434 ble han ordinert av den hellige Hilarius (han var blitt oppsporet etter at han først hadde flyktet langs kysten og til Italia for å unnslippe utnevnelsen.) Han ble en av de mest fremstående av den galliske kirkes biskoper på den tid. Selv som biskop fortsatte han å bære hårskjorte og munkehabitt, og fulgte klosterregelen så langt det lot seg forene med hans biskopelige forpliktelser.
Noen av de prekener som før ble tilskrevet Eusebius Emisenus, skjønner man nå var av den hellige Maximus. Han deltok ved synodene i Riez i 439, Orange I i 441, og Arles i 454. Han er skrinlagt i Riez.