Den salige Marta Maria ble født som Marta Anna Wiecka den 12. januar 1874 i Nowy Wiec (Neu Fietz) ved Skarszewy (Schöneck) i Pommern i Preussen; nå i distriktet Koscierzyna i regionen Pomorskie i Polen. Mellom 1795 og 1918 eksisterte det ikke noe selvstendig Polen, og landet var delt mellom Russland, Preussen og Østerrike. Marta tilhørte den polske befolkningen i den delen av Polen som da tilhørte Preussen. Hun var den tredje av tretten barn av Marceli Wiecki og hans hustru Paulina Kamrowska. Tre av barna døde som spedbarn, mens fem andre døde unge. Hun ble døpt den 18. januar 1874 i sognekirken i Szczodrow. I samme kirke mottok hun den 8. september 1886 sin første hellige kommunion etter å ha avlagt sitt første skriftemål.
Martas far var en rik landeier med tusen mål land. Han brukte det meste av sin tid på å drive den, så arbeidet på hjemmebane var det moren som sto for. Hun lærte snart sine tre eldste døtre å gi sitt bidrag i familien. Marta fikk ansvaret for sine småsøsken, som ankom regelmessig hvert andre eller tredje år. Derfor lærte hun snart hengivenhet og tålmodighet og utviklet også sine evner som megler. Hun var også en naturlig leder i ungdomsflokken og arbeidet som kateket etter å ha fått en grundig religiøs oppdragelse av sin mor.
Presten Marian Dabrowski skulle spille en viktig rolle i Martas liv. Til ham betrodde hun veiledningen av sin sjel etter hvert som det ble klart at hun hadde et kall til det religiøse liv. P. Marian var kapellan for søstrene av kongregasjonen «Barmhjertige søstre av St. Vincent de Paul» eller vincentianerinnene (Filles de la Charité de Saint-Vincent de Paul – FdC) i deres provinsialhus i Chelmno (ty: Kulm). Disse søstrene ble i Polen vanligvis kalt «grå søstre». Det var naturlig at Marta spurte ut p. Marian om livet til disse søstrene.
Det var p. Marian som til slutt foreslo at Marta skrev til søstrene i Chelmno for å be om å bli opptatt i kommuniteten. Svaret var ganske positivt, men betingelsen var at hun kom og bodde hos dem i julen, slik at hun kunne bli kjent med dem og de med henne. Marta var bare seksten år gammel, men hun hadde en sterk vilje, så hun reiste til Chelmno i julen. Oppholdet ble en suksess, og hun fikk beskjed om at hun kunne tre inn når hun fylte atten år. Hun dro tilbake til familien, hvor hun begynte å telle dagene til sin attenårsdag.
I denne perioden ble det klart at Martas beste venninne Monica Gdaniec, som var to år eldre enn henne, også ønsket å bli vincentianerinne. Hun hadde allerede skrevet til søstrene i Chelmno og fått beskjed om at hun måtte vente en stund, ettersom det ikke var plass i klosteret. Fra 1871 hadde nemlig Preussen ført en sterkt antipolsk og antikatolsk politikk, og de la kjepper i hjulene for de katolske ordenene.
Men det fantes en løsning på dette problemet, for de barmhjertige søstrene hadde også et hus i Kraków, som lå i den delen av Polen som da tilhørte Østerrike. Uten å fortelle det til noen skrev de til søstrene i Kraków, og de fikk et positivt svar. Og selv om Kraków lå to dagsreiser unna, ga foreldrene sin tillatelse, og den 25. april 1892 dro Monica og Marta av gårde. Den 12. august 1892 startet de som postulanter, tyve og atten år gamle, og den 21. april 1893 påbegynte de sitt novisiat (seminar). Marta avla sine løfter i kongregasjonen den 15. august 1897.
Den 21. april 1893 begynte sr. Marta Maria på sin elleve år lange tjeneste i de grå søstrenes ordensdrakt på ulike hospitaler i Galicia (pl: Galicja; ty: Galizien; ukr: Halychyna), et landskap nord for Karpatene, som i dag er delt mellom Polen og Ukraina. Hennes første postering var på et sykehus i Lviv (pl: Lwów; ru: Lvov; ty: Lemberg; lat: Leopoli), det største sykehuset som søstrene i provinsen Kraków drev, med rundt tusen senger og hvor rundt femti søstre arbeidet. Der var hun i to år (1893-94), og hun lærte sykepleierfaget av de eldre søstrene.
Deretter arbeidet hun på sykehuset i Podhajce (1894-99), en by med rundt 6.000 innbyggerne, hvor fasilitetene fortsatt var under bygging. De var bare seks søstre som pleide rundt seksti pasienter. Arbeidsforholdene var ikke lette, for i tillegg til de syke måtte nonne hver dag ta hånd om arbeidsløse på jakt etter arbeid og fattige som spurte om et stykke brød. Hennes neste post var i Bochnia (1899-1902), en by ikke langt fra Kraków med rundt 8.000 innbyggere. Der var de fem søstre og rundt 55 pasienter.
Superioren, sr. Maria Cablo, fant snart ut at den knapt 25 år gamle sr. Marta var en sann skatt både for pasienter og medsøstre: alltid dyktig og villig til å hjelpe, og alltid ville til å påta seg det hardeste arbeidet. Men så skjedde en ubehagelig episode. Sykehuset hadde ikke ulike avdelinger for de enkelte sykdommene, kriteriet var bare å skille menn og kvinner i ulike avdelinger. En dag kom det på sr. Martas avdelig en ung student som skulle komme seg etter en alvorlig sykdom, og han ble betrodd til hennes pleie. I samme rom var det en mann som led av kjønnssykdommer, men han var ikke hennes pasient. Han ble imidlertid svært betatt av den unge pleiersken, og han ble voldsomt sjalu fordi den unge studenten fikk all oppmerksomheten.
En dag mens sr. Marta ventet på resultatet av termometeret, satte hun seg instinktivt på studentens seng. Det var en uskyldig gest, men den sjalu mannen hadde fått det påskuddet han lette etter. Han sendte straks bud på sognepresten og fortalte at sr. Marta var gravid, og at den unge studenten var barnets far. Sognepresten tenkte ikke en gang på å sjekke sannhetsgehalten, men varslet straks vincentianerinnene i Kraków. De tilkalte straks superioren, sr. Maria Cablo, men verken hennes forbløffede reaksjon eller hennes fullstendige tillit til sr. Marta ble tillagt vekt.
Sr. Maria Cablo vendte tilbake til Bochnia med et knust hjerte, men med forbud mot å fortelle noen om den urettferdige anklagen. Fremfor alt ville de ikke at sr. Marta skulle vite noe. Hun følte seg omgitt av mistenksomme blikk og hviskende stemmer. Hun visste ikke at noen allerede hadde banket på søstrenes dør for å etterlate en vugge til det kommende barnet med et ironisk smil. Hun visste heller ikke at bakvaskeren to ganger hadde forsøkt å knivstikke superioren fordi han mente at hun beskyttet sr. Marta for mye. Men på dette punktet var det noen som begynte å stille spørsmålstegn ved bakvaskerens personlighet, og først da forsto sognepresten at han var blitt narret. Han dro straks til søstrenes hus, hvor han i alles påsyn gråt og bekjente sin skyld og ba om deres tilgivelse.
I juli 1902 kom sr. Marta til sin siste postering i byen Sniatyn (Snyatyn) (1902-04). Den ligger øst i Galicia ved elven Prut, like ved grensen til Romania. Dette var opprinnelig en polsk by, deretter en del av Østerrike-Ungarn (1772-1918). Etter Første verdenskrig gikk Østerrike-Ungarn i oppløsning og byen ble en del av det gjenopprettede Polen (1919-45). Ved begynnelsen av Andre verdenskrig delte tyskerne og russerne Polen mellom seg, og Sniatyn ble liggende i den russisk-okkuperte delen. Senere ble byen invadert av rumenerne, fulgt av ungarerne og deretter tyskerne. Etter fredsslutningen i 1945 ble Polen «flyttet vestover», og Sniatyn ble liggende i Sovjetunionen, i oblast (distriktet) Stanislaviv (pl: Stanislawów) (siden 1962 Ivano-Frankivsk). Siden Sovjetunionens oppløsning i 1991 har området vært en del av Vest-Ukraina.
Kommuniteten der hadde problemer med en meget autoritær søster, og provinsledelsen mente at sr. Marta hadde vist gjennom sin rakryggede holdning under bakvaskelsen i Bochnia at hun kunne håndtere vanskelige situasjoner. Martas hjertelige væremåte gjorde at pasientene kalte henne «velgjørerske» eller «lille mor». For henne var alle pasientene like viktige, uavhengig om de var polakker eller ukrainere, katolikker av latinsk eller bysantinsk ritus, ortodokse eller jøder. I sitt arbeid var sr. Marta kjent for ikke bare å bry seg om de sykes fysiske behov, men også deres åndelige. Hun hadde den spesielle nådegave å kunne forsone lidende og døende med Gud, og det skjedde flere omvendelser som et resultat av hennes tjeneste; blant annet mottok flere jøder dåpen.
I 1904 ble Sniatyn rammet av en tyfusepidemi. En ung portør på sykehuset, som hadde hustru og barn, ble satt til å desinfisere isolatet etter en pasient som var rammet av svært smittsom tyfoidfeber, men hadde overlevd og var blitt sendt hjem. Da sr. Marta fikk høre om hvor engstelig den unge mannen var for seg og sin familie, sa hun seg villig til å gjøre denne farlige jobben i stedet for ham. Under dette arbeidet ble hun da også selv smittet av sykdommen. Få dager senere, den 23. mai 1904, ble hun rammet av en voldsom svakhet og ble sendt i seng. Mens hun lå syk, ba hele byen for henne, og også i stedets synagoge ble det holdt en forbønnsgudstjeneste for «lille mor». Hennes yngre bror, p. Jan (1878-1970), som nettopp var presteviet, satt ved sykesengen.
Men etter et kort sykeleie døde sr. Marta den 30. mai 1904 i Sniatyn, bare tretti år gammel. På grunn av smittefaren ble hun straks brakt til kirkegården for begravelse, og den ble foretatt av p. Jan. I hennes begravelse deltok dypt sørgende mennesker av mange trosretninger, både katolikker av latinsk og bysantinsk ritus og ortodokse, og mange som overhode ikke hadde noen tro.
Hennes grav ble straks et valfartsmål, og kulten for denne heroiske ordenssøsteren overlevde alle dramatiske hendelser som Sniatyn ble hjemsøkt av fra 1914. Da russerne angrep byen i 1920, måtte vincentianerinnene forlate den og dermed også levningene av sr. Marta. Da de til slutt var i stand til å vende tilbake i 1993, oppdaget de at graven var dekket av friske blomster og at pilegrimer knelte der i bønn. Ved hennes grav kan til denne dag både katolikker og ortodokse bli sett sammen i bønn.
Den 26. juni 1997 åpnet den latinske erkebiskopen av Lviv, kardinal Marian Jaworski, hennes saligkåringsprosess på bispedømmenivå i sin katedral i Lviv, og han avsluttet undersøkelsene samme sted den 30. juni 1998. Dekretet som erklærte bispedømmeprosessens gyldighet ble promulgert den 9. april 1999. Hver gang kardinal Jaworski besøkte Roma, dro han innom Helligkåringskongregasjonen for å undersøke hvordan det gikk med sr. Martas sak. Den 20. desember 2004 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. juli 2007 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.
Hun ble saligkåret den 24. mai 2008 i kulturparken Bohdan Chmelnicki i Lviv i Vest-Ukraina, ved kuriekontorene til det romersk-katolske erkebispedømmet Lviv. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinalstatssekretær Tarcisio Bertone SDB. Hennes minnedag er dødsdagen 30. mai. Ved messen koncelebrerte blant andre den latinske erkebiskopen av Lviv, kardinal Marian Jaworski, erkebiskopen av Kraków, kardinal Stanislaw Dziwisz, og den latinske koadjutor-erkebiskopen av Lviv, Mieczyslaw Mokrzycki, som i flere år som «Don Mietek» arbeidet sammen med Dziwisz i pave Johannes Paul IIs sekretariat.
Messen ble feiret på latin, lesningene var på polsk og ukrainsk og evangeliet ble sunget av en romersk-katolsk diakon på polsk og en gresk-katolsk diakon på ukrainsk. Forbønnene ble lest på fransk, spansk, engelsk og russisk. I offertorieprosesjonen deltok familiemedlemmer av den nye salige, innbyggere fra Sniatyn, hvor hun ble gravlagt, og noen vincentianerinner – en av dem bar en gammel ordensdrakt. Ved saligkåringsmessen var mer enn 10.000 troende til stede, blant dem også mange pilegrimer fra Polen og Hviterussland. Til stede i messen var også den personen som var blitt helbredet gjennom sr. Marta Wieckas forbønn.
Marta Wiecka er et «symbol på folkets enhet» og et «eksempel på en autentisk økumenisk dialog», understreket kardinal Bertone. Han sa også at hennes livs vitnesbyrd var «en hymne til livet» og et forbilde for betydningen av et liv som er viet til hengivenhet for andre.