Den hellige Maria Helena MacKillop (1842-1909)

Den hellige Maria Helena MacKillop (eng: Mary Helen) ble født den 15. januar 1842 i Fitzroy, en forstad til Melbourne i den nåværende delstaten Victoria i Australia. Hun ble døpt seks uker senere, den 28. februar, i kirken St Francis' av p. Geoghegan. Hennes faddere var Mary Cameron og Archibald Chisholm. Hun var den eldste av åtte barn av Alexander MacKillop og Flora MacDonald. Begge hadde innvandret fra området Lochaber i Inverness-shire i Skottland og hadde forfedre som hadde holdt fast ved den katolske tro gjennom århundrers forfølgelser i landet. Alexander studerte til prest i Roma, men han forlot seminaret før ordinasjonen og bestemte seg for å emigrere til Australia. Han kom til Sydney i 1838. Han holdt sin bakgrunn skjult, for frafalne prester var ikke populære i katolske kretser. Flora forlot Skottland og kom til Melbourne i 1840. De giftet seg i Melbourne den 14. juli 1840. Da var det knapt mer enn femti år siden de første europeere var kommet til Australia.

Etter Maria fikk familien enda tre døtre og tre sønner som vokste opp: Margaret (Maggie) (1843-72), John (1845-67), Annie (1848-1929), Lexie (Alexandrina) (1850-82), Donald (1853-1925) og Peter (1857-78). I tillegg kom Alick som døde bare elleve måneder gammel. Donald ble senere jesuittpater og arbeidet blant aboriginene i Nordterritoriet, og Lexie ble nonne. Maria lærte å kjenne og elske Gud av sine foreldre. Hun mottok sin første kommunion som åtteåring i 1850, og hun ble fermet (konfirmert) som sekstenåring i 1858 av biskop Goold. En periode bodde familien i et landsens område nær Melbourne og levde av kvegdrift. Her bodde de nær besteforeldrene på morssiden, og Maria ble nært knyttet til morfaren. Men da Maria var fem år gammel i 1847, druknet morfaren i en tragisk ulykke. Seks måneder senere døde hennes høyt elskede lillebror Alick som spedbarn.

Familien fikk en rimelig økonomisk start, men ble snart fattige og flyttet mye rundt. Maria fikk sin utdannelse på privatskoler når familien hadde penger, noe som ikke var så ofte. Ellers underviste faren sine barn i hjemmet. Siden han hadde studert til prest før han giftet seg, kunne han gi barna en god undervisning. Maria var en intelligent og ivrig elev og var trolig influert av en tidlig venn av familien, p. P. B. Geoghegan, for fra sine tidligste år hadde hun en spesiell følelse av Guds nærvær, og hun følte seg kalt til et strengt botsliv i fattigdom, viet til tjeneste for hans fattige. En tid gikk hun på et akademi som De barmhjertige søstre hadde åpnet i Sydney, og da hun ble gammel nok, var de villige til å akseptere henne som postulant.

Men hun måtte vente fordi familien trengte henne. Selv om Alexander var en god mann og oppriktig from, hadde han en noe upålitelig karakter og hadde ingen suksess i forretningslivet. Familien var derfor avhengig av støtte fra slektninger, og den førstefødte datteren fant seg forpliktet til å forsørge familien frem til hun var 25 år gammel i 1867. Moren hadde også noen karaktersvakheter som gjorde ekteskapet ulykkelig, noe som bevitnes av Maria selv.

I 1858 begynte den sekstenårige Maria å arbeide i papirvarehandelen Sands & Kenny i Melbourne. Men hun likte ikke jobben, og i 1860 ble hun guvernante for barna til en familie i den lille byen Penola i det som nå er staten South Australia. Der oppdaget hun at presten, en engelsk immigrant ved navn Julian Edmund Tenison Woods (1832-89), var bekymret over at barna i det store området han hadde ansvaret for, ikke fikk noen utdannelse, verken religiøs eller verdslig. Han var en begavet og velutdannet prest og geolog og hadde vært sogneprest i sørøst etter sin prestevielse i 1857, og de to ble nære venner.

Etter to år i Penola flyttet Maria i 1863 til Portland i Victoria, hvor hun hadde fått lønnet arbeid som lærer i en katolsk skole. Hun leide et større hus, Bayview House, med det håp å åpne sin egen internatskole for unge jenter, og der sluttet resten av familien seg til henne. I Portland ble en ung mann forelsket i henne og ville gifte seg med henne. Men til tross for hans langvarige beiling ga ikke Maria etter, for hun ville bli nonne. Prosjektet i Portland gikk svært galt, vesentlig på grunn av farens mangel på diskresjon og det faktum at han brukte pengene som hennes bestefar hadde sendt for å kjøpe et piano til skolen. Maria satt igjen med en gjeld på 100 £.

P. Woods inviterte Maria og hennes søstre Annie og Lexie til å komme tilbake til Penola og åpne en katolsk skole der. Dette ble Australias første katolske friskole, hvor elever ble akseptert enten de kunne betale eller ikke. Maria ble skolens første leder og sa: «Vårt arbeid ble igangsatt av Gud for å ødelegge den verdslige ånden i våre skolers utdanning». De fikk en beskjeden start i 1866 med femti elever i en skolebygning som tidligere hadde vært stall, men som ble ombygd av MacKillop-søstrenes bror John. Deres mor dro til et pensjonat i Portland og tok de to yngste guttene med seg, Maggie dro for å bo hos en onkels familie og faren dro for å bo hos sin bror i Hamilton i Victoria. En venninne av Maria fra Portland, Blanche Amsinck, og en ung guvernante ved navn Rose Cunningham kom for å slutte seg til henne. Flere andre passende unge kvinner ble også tiltrukket av muligheten for et institutt for undervisning.

P. Wood ønsket ikke bare å skaffe barna en katolsk utdannelse, han ville også grunnlegge et religiøst institutt som skulle leve i fattigdom og vie seg til utdannelsen av fattige barn. Dermed ble også Marias kall materialisert i det store religiøse og utdanningsmessige prosjektet som ble kjent som kongregasjonen «Søstre av St. Josef av Jesu hellige Hjerte» (Sisters of St Joseph of the Sacred Heart – RSJ). De kalles Josephites, Bush Sisters eller med kjælenavnet Brown Joeys. Den opprinnelige drakten var svart, men siden brun alpakka var billigere og kjøligere, og siden den svarte drakten falmet så fort i den australske solen, byttet de snart til en brun drakt med et mørkt blått monogram innbrodert. Grunnleggelsen av kongregasjonen kan tidfestes til den perioden da Maria vendte tilbake til Penola i 1866 – tradisjonelt nevnes 19. mars, den hellige Josefs festdag. Maria ble instituttets første medlem og superior, og både hun og p. Woods regnes begge som kongregasjonens grunnleggere. Maria hadde på denne tiden endret stavemåte for sitt etternavn fra McKillop til MacKillop.

Grunnleggelsen hadde støtte fra biskop Lorenzo Bonaventure Sheil av provinsens hovedstad Adelaide, som i 1866 utnevnte p. Woods til sin privatsekretær, kapellan og generaldirektør for skolene. Presteskapet ble svært urolige over generaldirektørens mangel på praktisk planlegging. Han var svært entusiastisk, men skjønte seg ikke på detaljer eller på økonomiske spørsmål. Fiendskapen vokste da han stengte en rekke små menighetsskoler og sa at lærerne var ukvalifiserte, men at det nye instituttet med tiden ville sørge for skikkelig utdannede lærere.

I 1867 kalte p. Woods Maria og Rosa Cunningham til Adelaide, hvor de skulle ikles drakten og starte en ny skole. Miss Josephine McMullen, som drev en privatskole i byen, hadde vært novise hos De barmhjertige søstre i Irland. Hun var villig til å slutte seg til instituttet og overgi sin eiendom til det. Maria og Rosa reiste dit, hadde noen dagers retrett sammen med Josephine og startet å undervise. Seksti elever møtte opp, og Maria sjarmerte foreldrene. Snart hadde skolen 200 elever mellom åtte og atten år, mange av dem fullstendig analfabeter da de begynte.

Den 15. august 1867 avla Maria løftene og ble da sr. Maria av Korset (Mary of the Cross). Hun hadde nå tre noviser i Adelaide, alle erfarne lærere. Kvaliteten på søstrenes åndelige liv og deres åpenbare hengivenhet tiltrakk seg postulanter, og snart var de tretti. P. Woods, som hadde utnevnt seg til direktør for instituttet, foretok all opplæring, men Maria ble snart i tvil om hans holdning. Han var ofte dominerende og uvennlig overfor postulantene. Enda mer bekymringsfullt var at han oppmuntret to hysteriske noviser, som erklærte at de hadde visjoner og hørte stemmer. Selv om p. Woods hadde gjort mye i grunnleggelsen av instituttet, gjorde hans insistering på full kontroll og hans mangel på dømmekraft at han i økende grad ble et problem.

Instituttet åpnet sitt novisiat i Kensington nær Norwood i Adelaide. Der vokste det raskt i antall medlemmer. Det tok ikke lang tid før deres nestekjærlige arbeid hadde spredt seg til andre deler av Australia og til New Zealand, og to er etter at Maria kom til Adelaide, sto sytten skoler under hennes ledelse. Ved siden av å drive katolske grunnskoler, tok de seg av alle i nød; foreldreløse barn, gamle mennesker, jenter i faresonen og de ensomme og venneløse i alle aldre. De krevde aldri noen betaling for noen av disse tjenestene, og de var fullstendig avhengig av almisser.

I 1869 avla Maria sine høytidelige løfter, og i desember samme år dro hun og flere andre søstre til Brisbane for å etablere ordenen i Queensland. To år senere var hun i Port Augusta i samme ærend. I 1871 etablerte de også en skole i Burra. De var villige til å følge bønder, jernbanearbeidere og gruvearbeidere ut i den isolerte ødemarken og leve som de gjorde. De delte de samme prøvelsene mens de utdannet deres barn.

Mens noen australske biskoper var i Roma på Det første Vatikankonsil (1869-70), ble det problemer i Adelaide. P. Woods hadde svært taktløst oppmuntret noen visjonære blant søstrene og utnevnt en av dem til superior for huset i Adelaide og en til novisemester. Hans hukommelse begynte også å svikte, han ble mer og mer mistenksom mot dem som var uenige med ham og han hadde vrangforestillinger. Han kom med dramatiske profetier om nært forestående dødsfall – hovedsakelig blant de prestene som var hans motstandere. Flere prester ønsket at han skulle fjernes fra sin stilling som utdanningsdirektør på grunn av hans overdrevne insistering på fattigdom og avvisning av all statlig hjelp. En prest med innflytelse over biskopen erklærte offentlig at han ville ødelegge direktøren gjennom kongregasjonen.

I 1871 kom biskop Laurence Sheil av Adelaide tilbake fra Roma. Maria vendte også tilbake til Adelaide, men p. Woods forlot bispedømmet for godt, og i 1873 ble han fjernet som søstrenes veileder. Det var nå 34 skoler og 127 søstre i South Australia. Biskopen ønsket å beholde alt som hadde med ordenen å gjøre, i sine egne hender. Han var nå en svært syk mann som lente seg tungt på andres råd (samt alkohol, ble det sagt). Det skulle føre til at sr. Maria havnet i den dypeste unåde.

I forbindelse med Marias helligkåring ble hele historien offentlig kjent i september 2010. Tidlig i 1870 hadde nemlig Maria og andre medlemmer av kongregasjonen fått høre om anklager om at p. Keating i sognet Kapunda nord for Adelaide skulle ha misbrukt barn seksuelt i en kirkelig skole. Maria informerte p. Woods, som i sin tur informerte generalvikar John Smyth, som til slutt sendte p. Keating tilbake til Irland. Offentligheten trodde at grunnen til hans avskjed var alkoholmisbruk. P. Keatings tidligere kollega i Kapunda, p. Charles Horan, ble rasende over sin kollegas avskjed, og han bestemte seg for å hevne seg på kongregasjonen. Han var en nær fortrolig av biskop Sheil, og da generalvikar Smyth døde i juni 1870, ble p. Horan fungerende generalvikar. Nå brukte han sin innflytelse hos biskopen, og på et møte den 21. september 1871 overbeviste han biskopen om at søstrenes regel måtte endres. Da Maria ikke syntes å akseptere dette, fikk p. Horan biskopen til å sette i gang en ekskommuniseringsprosess mot Maria MacKillop.

Den 22. september 1871 kom biskop Sheil klokken åtte om morgenen til søstrenes hus i fullt skrud med mitra og stav. Han forlangte at den syke superioren skulle komme til ham. Hun kom blek og dratt og ba om hans velsignelse, noe han avslo. Deretter snudde han seg mot de forsamlede søstrene og annonserte at Maria var ekskommunisert på grunn av sin ulydighet og opprørskhet. Han ga henne ordre om å knele foran ham og leste opp ekskommuniseringen. Deretter sa han til søstrene at alle som hadde mer med henne å gjøre, ville få den samme straffen.

Maria fikk ordre om å dra, men søstrene fulgte gråtende etter henne. Biskopen kalte dem tilbake, men da ba den ene etter den andre om å bli dispensert fra sine løfter, ettersom de ikke kunne følge andre enn de opprinnelige konstitusjonene. Han lyttet til de første, men da han så at de alle hadde samme mening, beordret han dem tilbake til sine plasser og forbød dem å tenke på å dra uten tillatelse.

Maria forlot klosteret umiddelbart, og i de neste seks månedene levde hun stille hos venner utenfor Adelaide. Kongregasjonen ble ikke oppløst, men i løpet av få uker hadde de fleste av søstrene i Adelaide enten blitt utvist eller dispensert fra sine løfter. Noen ble sekulære lærere, mens andre dro hjem til sine familier. Klosteret ble overgitt til en annen gruppe. Selv om en venn som var prest forsikret Maria at ekskommunikasjonen ikke hadde fulgt korrekt prosedyre og derfor ikke var gyldig, protesterte hun ikke. Hun nektet å forsvare seg og ville heller ikke la andre gjøre det. I stedet aksepterte hun biskopens handling som et kors pålagt hennes av Gud. Men hun fortsatte å motta kommunion privat av sin prestevenn.

Det kom en artikkel om saken i en avis, og en veritabel rykteflom fulgte i den antikatolske pressen. Det ble fortalt de utroligste ting, og Maria sa senere at hvis det ikke hadde vært for de få som støttet og oppmuntret henne, ville hun ha flyktet fra alt sammen. Men etter et vanskelig halvår for Maria angret den døende biskopen. Den 21. februar 1872, samme dag som han mottok de siste sakramentene, instruerte han den pålitelige presten p. Hughes om å finne henne, oppheve ekskommunikasjonen og be om unnskyldning fordi han var forledet av dårlige klerikale rådgivere. Dette skjedde da han møtte henne den 23. februar på vei til Willunga i kirken i Morphett Vale. Kort etter døde biskopen, den 1. mars 1872. Søstrene fikk tilbake drakten og Den hellige Stol utnevnte en kommisjon for å undersøke bispedømmets tilstand med spesiell henvisning til denne hendelsen, og Maria ble fullstendig renvasket av denne bispekommisjonen. Deretter fikk hun for første gang tittelen superior for instituttet.

Etter kjøpet av moderhuset i Kensington i 1872 ble sr. Maria den 28. mars 1873 sendt til Roma for å få Den hellige Stols offisielle approbasjon av instituttet. Hun var i flere audienser hos den salige pave Pius IX (1846-78), som ga henne mye oppmuntring. Instituttet fikk sin approbasjon, men den regelen som var skrevet av p. Woods og sanksjonert av biskopen den 17. desember 1868, ble forkastet og erstattet av en modifisert regel. P. Woods bebreidet henne for ikke å ha gjort nok for å få hans regel akseptert, og dette førte til et permanent brudd mellom dem. Før Woods død den 7. oktober 1889 ble han og Maria forsonet personlig, man han tok aldri opp igjen sitt engasjement i hennes orden.

Maria reiste gjennom England, Irland og Skottland for å samle inn penger til sine skoler. Mens hun var i Europa, besøkte hun så mange skoler som mulig for å se på de nyeste undervisningsmetodene. Hun kom tilbake til Adelaide den 4. januar 1875 etter nesten to års fravær. Tjenestemennene ved Kongregasjonen for Troens utbredelse (Propaganda Fide) hadde forsikret henne om at de etter noen års prøvetid ville gi sin endelige approbasjon. I den nye regelen var det bestemt at det skulle velges en generalsuperior, og den absolutte fattigdomsregelen ble modifisert. I likhet med andre undervisende nonner ble de oppmuntret til å eie sine egne klostre, ikke bare leie dem. Maria hadde også med seg utstyr til skolene, bøker til klosterbiblioteket, to prester og ikke minst femten nye postulanter fra Irland. På kongregasjonens første generalkapittel i Adelaide den 19. mars 1875 ble Maria enstemmig valgt til kongregasjonens generalsuperior. Etter mange vanskeligheter hadde hun gleden av å se instituttet approbert den 25. juli 1888 av pave Leo XIII (1878-1903).

Hun var Moder Maria av Korset, og korset manifesterte seg på mange måter: dårlig helse, hyppige lange og anstrengende reiser på land og sjø under primitive forhold og i dårlig vær, skrivingen av tusenvis av brev, kampen for det daglige brød og prøvelsene ved virkelig fattigdom. Men hennes tyngste kors kom fra mennesker, noen ganger av høy rang. Det er noen ganger forbløffende å lese om disse prøvelser. Etter utnevnelsen av erkebiskop Vaughan av Sydney i 1877, ble livet litt lettere for søstrene. Inntil 1883 hadde hun også støtte fra biskop Reynolds av Adelaide. Men hun kom i konflikt med de biskopene som foretrakk biskoppelig kontroll over kongregasjonen i stedet for sentral kontroll fra Adelaide.

Men da erkebiskop Vaughan døde, hadde biskop Reynolds bare ett mål: å ødelegge Maria og hennes kongregasjon. Hvis han ikke kunne oppnå det, ville han i det minste bringe dem under sin kontroll. Sammen med biskopen av Bathurst klarte han å forvise Maria og kongregasjonen fra deres bispedømme i 1883. En angivelig pavelig kommisjon, som riktignok ingen i Roma visste noe om, ville ødelegge kongregasjonens opprinnelige karakter, og grunnleggersken ble beskyldt for å sette seg i voldsom gjeld og i tillegg ha hensunket i alkoholisme. Ingen av delene stemte, selv om Maria på grunn av helsegrunner av og til måtte innta alkohol for å lindre sine smerter. Men kongregasjonen måtte flytte moderhuset fra Adelaide til Sydney, og i 1883 ble kongregasjonen etablert i New Zealand, hvor Maria bodde i tre år.

Erkebiskop Moran av Sydney etterforsket saken mot Maria, og den frikjente henne fra anklagene. Hans rapport ble sendt til kardinal Simeoni i Roma i mars 1885. Selv om rapporten frikjente Maria, følte Moran at saken ville være uheldig for biskopen som hadde kommet med anklagene, så han ba om at rapporten måtte holdes hemmelig. Den ble derfor gjemt bort i Roma. Dette skulle føre til en stans i Marias saligkåringsprosess i 1931, fordi det ikke kunne finnes noen offisielle papirer om hennes frikjennelse. Det varte tyve år før erkebiskop Morans rapport ble funnet og saken kunne gjenopptas. Maria ble avsatt som generalsuperior i 1887 etter at Den hellige Stol oppdaget at hennes mandatperiode var utløpt.

Men enda mer forbløffende enn historien om hennes motgang er historien om hennes nestekjærlighet og overbærenhet overfor dem som gjorde urett mot henne. Hun dømte ingen, bebreidet ingen, man hørte henne aldri si et kritisk eller bittert ord, og hennes ærbødighet for presters og biskopers hellige karakter minsket aldri. Hun prøvde alltid å unnskylde dem som hadde gjort urett mot henne, fremhevet deres gode egenskaper og minnet søstrene om tjenester de tidligere hadde gjort dem. Hun assisterte hele tiden Moder Bernard i ledelsen av kongregasjonen, og da hun plutselig døde i august 1898, ble Maria igjen valgt til generalsuperior uten motstand på kapitlet i januar 1899. Denne gangen beholdt hun stillingen til sin død.

Noen protestanter satte spesielt stor pris på søstrenes sosiale arbeid i deres herberger, hjem, tilfluktssteder og barnehjem. De som de hjalp, var simpelthen de fattige, av alle trosretninger eller ingen. Deres arbeid ble sammenlignet med Frelsesarmeen. Når de ba om midler, var det lett å finne givere, ikke minst fordi søstrene var ulønnete og fordi deres levestandard var lav. Deres oppriktighet var imponerende, og de tilbød god valuta for pengene til sine tilhengere. I tillegg prøvde de ikke å omvende de menneskene de hjalp til katolisismen. Besøkende kunne selv se hvor asketiske søstrenes leveforhold var.

Marias offentlige prestasjoner i Australia og New Zealand er historiske fakta. Men for dem som kjente henne personlig, var det hennes godhet som var det mest slående. I alt hun sa og gjorde, viste hun respekt og kjærlighet for dem rundt henne, og hun skjelnet ikke mellom de rike, fornemme og innflytelsesrike på den ene siden og de usle og utstøtte i samfunnet på den andre siden. Hennes kjærlighet var ikke avhengig av innsats. En gang var det en dødsdømt morder som folk kalte et vilt dyr, som øste fornærmelser og blasfemi ut over alle som prøvde å snakke med ham. Men da moder Maria kom inn i cellen hans, klarte hun å roe ham ned og hjalp ham til å dø forsonet med Gud og mennesker.

Kjærligheten var kjernen i hennes dyder, alltid villig til overbærenhet og til å holde ut alt som måtte komme. «Alt kan kjærligheten bære, og dens tro, dens håp og dens tålmod kjenner ingen grense» (1 Kor 13,7). Hennes tro gjorde henne i stand til å se ut over det hun kunne se, høre og lukte, og til å respektere alle som Guds barn, forløst i Kristi blod, han som hun ikke hadde sett, men som hun elsket. «Ham elsker dere, uten å ha sett ham; fremdeles ser dere ikke, men i tro på ham lever dere i en gledesjubel, som i sin herlighet er større enn hva ord kan romme» (1 Pet 1,8). Hennes forening med Gud var konstant, næret ved mange timers bønn og andakt til det eukaristiske offer og til Kristus i det hellige sakrament. Helt fra barndommen hadde hun sett på Guds hellige Mor som sin egen mor. Hun elsket fattigdommen sammen med den tause hellige Josef, skytshelgen for hennes institutt, og hun æret ham som forbilde og hjelper til alle tider.

Maria MacKillop, som elsket den korsfestede Kristus, hadde aldri vært uten korset. Ved siden av svak helse måtte hun tåle menneskelig motstand, bakvaskelse og avvisning. Med årene ble disse menneskelige problemene mindre, men hennes fysiske lidelser ble sterkere, og i de siste månedene av hennes liv var de konstante og smertefulle. Men hun sa alltid: «Min eneste bønn er at Hans viljer må skje i denne saken». Hun led av revmatisme, og den 11. mai 1901 fikk hun slag i Rotorua på New Zealand og ble lammet i høyre side. I syv år måtte hun bruke rullestol for å komme seg rundt, men taleevnen og hodet var like godt som før. Selv etter slaget hadde søstrene slik tillit til henne at de gjenvalgte henne til generalsuperior i 1905.

Da Gud til slutt kalte henne fra denne verden, hadde hun båret sitt kors med en utrolig tålmodighet og med den glade kjærlighet til Guds vilje som hadde preget henne hele livet. Den kjærligheten til Gud fylte hennes hjerte og strømmet ut over alle rundt henne, men særlig over alle med problemer. Hun hadde holdt begge de store bud og elsket både Gud og sin neste.

Maria MacKillop døde om morgenen den 8. august 1909 i Sydney i New South Wales, 67 år gammel. Det var 73 prester i hennes rekviemmesse, som ble presidert over av kardinal Moran. Det oppsto straks bemerkelsesverdige tegn på en kult for henne i Sydney, ikke bare fordi det da var nesten tusen St. Josefsøstre, men fordi hun ble betraktet som en helgen. Folk berørte hennes legeme med rosenkranser og andre andaktsgjenstander, og etter begravelsen tok de jord fra hennes grav. Dette var forbausende fordi den slags slett ikke er vanlig i Australia, siden landet ikke har noen helgentradisjon.

Den 27. januar 1914 ble Moder Marias jordiske rester overført til kapellet til Søstrene av St. Josef av Det hellige Hjertes moderhus i North Sydney. I 1981 hadde hennes kongregasjon 1 790 søstre i 289 klostre, og den arbeider i dag i hele Australia samt New Zealand og Peru. Noen betrakter Maria som en feministpioner. Hennes eneste større skriftlige verk er en biografi om hennes medgrunnlegger, p. Woods, som kardinal Moran ikke ville tillate utgitt. Rundt tusen brev er bevart, skrevet med hennes egen håndskrift.

Overbevisningen om at hun hadde vært en helgen ble stadig sterkere, og i 1925 ble kongregasjonens generalsuperior overtalt av den apostoliske delegaten, erkebiskop Cattaneo, til å ta det nødvendige initiativet til en saligkåringsprosess. Erkebiskop Michael Kelly av Sydney opprettet de nødvendige tribunalene. Men i 1929 oppsto en teknisk vanskelighet, og i 1931 ble det altså bestemt å legge saken på is inntil videre.

Men tyve år senere var tribunalets notar den gangen blitt kardinalerkebiskop av Sydney. Han hadde alltid ment at suspensjonen av saken hadde vært urettferdig mot en hellig kvinne, og han var fast bestemt på å ta den opp igjen. I april 1954 ble det utstedt et dekret som sa at hennes skrifter ikke inneholdt noe som var i strid med heroisk hellighet. Alle dokumentene ble oversendt til Roma, og saken ble offisielt åpnet den 1. februar 1973. Den 13. juni 1992 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

På begynnelsen av 1970-tallet hadde et panel av leger og andre studert en rekke saker med angivelige mirakuløse helbredelser på Maria MacKillops forbønn. De valgte ut en sak fra 1961, hvor en kvinne som var døende av blodkreft, ble frisk på mirakuløst vis. Den 6. juli 1993 undertegnet den ærverdige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente dette som et mirakel på hennes forbønn. Ved saligkåringen 1 ½ år senere var pasienten fortsatt frisk og sterk, 33 år etter sin sykdom.

Hun ble saligkåret den 19. januar 1995 av pave Johannes Paul II på Randwick veddeløpsbane under hans besøk i Sydney. Seremonien ble presentert som en feiring for alle australiere, ikke bare den katolske befolkningen, og passende nok hadde den et sterkt økumenisk preg. Faktisk i en slik grad at interkommunion var omfattende, siden en administrativ feil førte til at de inviterte gjestene fra andre kirker trodde de var invitert til å motta kommunion, noe de gjorde.

Den 17. juli 2008 ba pave Benedikt XVI ved hennes grav under sitt besøk til Verdensungdomsdagen i Sydney i 2008. Den 19. desember 2009 undertegnet han dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hennes forbønn, noe som åpnet veien for en snarlig helligkåring. Hun ble helligkåret sammen med fem andre søndag den 17. oktober 2010 i St. Peter i Roma av pave Benedikt XVI. Maria er den første innfødte australske hellige. Hennes minnedag er dødsdagen 8. august.