Sammen med de hellige Alpinian og Austriclinian. Skytshelgen for Limoges sammen med de hellige Valeria, Aurelian og Lupus
Den hellige Martial (Marcial; lat: Martialis, Marcialis) var misjonær i Limousin i Frankrike og ble den første biskop av Limoges. Vi vet ikke noe sikkert om hans liv, og legenden som er overlevert frem til i dag, er en fantasifull fabel. Det eksisterer to biografier om Martial, Vita Sancti Martialis, den ene mer fantasifull enn den andre. De kalles på fransk La Vie primitive (Vita antiqua) og La Vie récente (Vita prolixior). Den første ble publisert av et medlem av presteskapet i Limousin på 700- eller 800-tallet, mens den andre ble skrevet tidlig på 1000-tallet.
Den eldste biografien beskriver heller nøkternt Martial som evangelist for Aquitania. Den forteller at Martial ble sendt av apostelfyrsten Peter for å omvende Limousin, og dette plasserer for første gang Martial i det første århundret. Han forlot Roma sammen med to ledsagere, de hellige Alpinian (fr: Alpinien; lat: Alpinianus) og Austriclinian (fr: Austriclinien; lat: Austriclinianus, Stratochinianus). Sistnevnte døde av ukjente årsaker på veien, men Martial vekket ham opp med Peters hellige stav som han hadde med seg, og alle tre kom i god behold til Limoges. Det virker som om alle der bare ventet på å bli omvendt. Martial tok ledelsen for den nye menigheten som biskop, og dermed kunne kirken i Limoges skryte av å gå helt tilbake til apostlenes tid. Det eldste kjente manuskriptet av denne teksten er bevart i Karlsruhe og ble kopiert i 846. Teksten er et sett av rester av muntlige hagiografiske historier.
Biografien Vita prolixior I, den neste utviklingen av den hagiografiske legenden, ble utvilsomt utarbeidet etter fremvisningen av levningene av Limoges’ skytshelgen, som ble organisert i 994 for å avverge en omfattende epidemi av meldrøyeforgifting i Limoges, samt å styrke propagandaen for Pax Dei, som da ble proklamert for første gang. Denne biografien ble aldri publisert, men er bevart i en skadet kopi, som er datert til mellom 980 og 1040. Den er skrevet på rustikk latin, med en usikker ortografi og en rekke feil som senere ble rettet opp. Teksten ble deretter raffinert i form og språk og ble svært lik den nyeste versjonen, men Martial forble derimot bekjenner. Vi kjenner minst fire eksemplarer av denne andre versjonen av Vita prolixior. De ble utført på 1000-tallet, og vitner om en rask spredning av teksten. Heller ikke denne versjonen ble noensinne publisert. En tredje versjon er attestert i 1029 og kalles den apostoliske versjonen, hvor Martial eksplisitt kalles Apostolus.
Den første biografien forteller ikke noe om hva Martial hadde gjort før han ble sendt som misjonær. Denne mangelen ble «rettet opp» i den senere biografien, som ble skrevet i 1029 av p. Ademar de Chabannes (Adhémar, Adhémer) (ca 989-1034), munk i klosteret Saint-Martial i Limoges. Denne ekstravagante utgave av Martials biografi gir seg ut for å være skrevet av hans etterfølger på bispestolen, den hellige biskop Aurelian, men den låner svært mye fra Historica Apostolica, et apokryft dokument som først verserte under navnet Abdias. Historien ser ut til å ha blitt fabrikkert av Ademar de Chabannes for å øke berømmelsen til klosteret Saint-Martial i Limoges, hvor han var utdannet. Hans biografi var åpenbart ment for å sannsynliggjøre de relikviene av Martial som klosteret hadde, samt å tiltrekke seg pilegrimer og almisser.
I den andre biografien heter det at Martial ble født i Det hellige land og hadde blitt omvendt av Jesu forkynnelse i en alder av femten år. Han ble døpt av apostelen Peter, som var hans fetter. Han ble en disippel og levde i Frelserens selskap. Det var han som var «det lille barnet» som Jesus viste apostlene da han oppfordret dem til å bli som barn hvis de ville komme inn i himmelen (Matt 18,2-3): «Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: ‘Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket’». Han var også «gutten som hadde fem brød og to fisker» (Joh 6,9) som Jesus ifølge evangeliet mettet 5 000 med: «Det er et barn her som har fem byggbrød og to fisker. Men hva er det til så mange?»
Martial skal også ha vært tilstede ved Den siste nattverd, hvor han bar håndkleet da Jesus vasket disiplenes føtter. Han var også til stede ved Kristi Himmelfart og i pinsen, hvor han mottok Den Hellige Ånd sammen med de andre disiplene. Han hadde også vært til stede da Lasarus ble oppvakt fra de døde. Etter Kristi Himmelfart fulgte Martial Peter til Antiokia ved Orontes i Syria (nå Antakya i Tyrkia), hvor han møtte to prester av østlig opprinnelse, de hellige Alpinian og Austriclinian, som reiste med ham til Roma. Der sendte Peter ham og hans to ledsagere for å forkynne evangeliet i Gallia.
Martial brakte med seg Peters bispestav til Aquitania, og med denne staven oppvakte han i Tulle sønnen av en romersk prokonsul fra de døde, etter at gutten var blitt kvalt av en demon, og han befridde også sin verts datter fra en ond ånd. Disse to miraklene førte til at 3 600 personer omvendte seg. Han brukte også Peters stav til å slå enhver hedensk prest som våget å opponere mot ham, med blindhet. Han omvendte kristne over hele Aquitania (ikke lenger bare provinsen Limoges), inkludert spesielt en jente ved navn Valeria, som deretter avviste sin hedenske forlovede, hertug Stefan. Han svarte med å hogge av Valerias hode, hvorpå Valeria plukket det opp og bar det i sine egne hender til Martial, før hun falt død om ved hans føtter. Hun kan i dag ses i en utskjæring i katedralen i Limoges der hun bærer sin eget avhogde hode. Hertug Stefan ble omvendt og dro til Roma på valfart, og der fant han Peter som underviste folket på et sted som ble kalt Vatikanet. Hertugen kunne gi Peter siste nytt om Martial og avgi en fordelaktig rapport om misjonens fremgang i Gallia.
Den tvilen som de samtidige hadde til denne nyoppdagete biografien, ble imøtegått av en rekke falsknerier. Det var med sikkerhet Ademar de Chabannes som forfalsket den angivelige bullen fra pave Johannes XIX (1024-32) som ga tillatelse til Martials kult med all respekt som tilkom apostlene, og han er under alvorlig mistanke for å ha forfalsket andre tvilsomme dokumenter av lignende betydning. Det fulle omfanget av Ademars nett av forfalskede dokumenter, inkludert et fiktivt kirkelig konsil og et pavelig brev, ble ikke avslørt før på 1920-tallet, og avsløringene fortsatte å møte motstand i flere generasjoner i konservative katolske sirkler.
Den nye biografien gjorde Martial av Limoges så berømt at kronikørene avgjorde at han måtte ha vært en av de 72 disiplene som Jesus sendte til de ikke-jødiske nasjonene. Historier om Peters bispestav som vekker opp døde personer, fortelles om en rekke helgener som er prøvd flyttet frem til det første århundret.
Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours forteller i sin «Frankernes historie» (Historia Francorum, I, 30) at da keiser Decius (249-51) og Gratus var konsuler i Roma (250), ble syv misjonærer sendt fra Roma for å evangelisere Gallia. To av dem led martyrdøden, nemlig de hellige Saturnin av Toulouse og Dionysius av Paris, mens de hellige Paulus av Narbonne, Trofimus av Arles, Gatian av Tours, Austremonius av Clermont-Ferrand og Martial av Limoges døde i fred etter liv av stor hellighet. Hver av disse helgenene misjonerte sitt eget distrikt, omvendte folket og var vitne til utbredelsen av troen. De etablerte et bispesete i hver region og bygde kirker ved sine respektive seter tross mange farer.
Martial døde rundt 250 i Limoges og ble gravlagt utenfor den romerske byen. Det skjedde mirakler ved hans grav, som ble stadig viktigere som pilegrimsmål. I 848 ble benediktinerklosteret Saint-Martial grunnlagt over graven, og byen Limoges vokste opp rundt klosteret. Klosteret hadde et rikt bibliotek og skriptorium, og biblioteket ble bare overgått i størrelse av biblioteket i Cluny. 1100-tallskrønikeren Geoffroy du Breuil av Vigeois arbeidet i klosterets bibliotek.
Klosteret ble så grundig ødelagt på 1800-tallet at bare noen få spredte manuskripter fra biblioteket har overlevd. Noe av klosterets bibliotek var blitt kjøpt for kong Ludvig XV (1715-74) og har kommet til Bibliothèque Nationale de France. Den opprinnelige krypten ble gravd ut fra 1966 til 1970. Tolv romanske utskårne kapiteler ble oppdaget bygd inn i fundamentene til en låve og kjøpt i 1994 for bispedømmet Limoges’ museum.
Fra et svært tidlig tidspunkt ble Martial æret over mye av Gallia som den mest energiske apostelen i hele regionen Limousin og grunnlegger av bispesetet i Limoges. Han ble æret som likemann til de tidligste apostler, og i nordre tverrskip i katedralen i Limoges har en stor gotisk dør som avbilder side om side bedriftene til Martial og den hellige protomartyren Stefan. På slutten av 900-tallet ble Martial i sammenheng med bevegelsen Pax Dei til en av de viktigste helgener i Gallia. I 1028 ble en nybygd basilika vigslet til Martial som pilegrimskirke på veien til Santiago de Compostela.
Franskmennene ynder jo å kalle sitt land for «Kirkens eldste datter» (la fille aînée de l'Église), og det oppsto tidlig behov for å pynte litt på historiene for å flytte kristningen av Frankrike til apostlenes tid. Mange av de tidligste franske helgenene ble utstyrt med biografier som flyttet dem flere århundrer frem i tid og identifiserte dem med skikkelser som var nevnt i Bibelen eller som en av de 72 disiplene. Mange middelalderske tradisjoner sa at Jesu disipler og venner besøkte Gallia personlig og døde der. Disse tradisjonene kombinerte fromhet med lokale følelser og ga muligheter for valfarter til stedene hvor disse relikviene angivelig var skrinlagt. Legendene ser ut til å ha blitt utviklet på 1000-tallet.
Men når det gjelder Martial, har det blitt klart bevist at han ikke kan regnes som en av Kristi 72 disipler, men som den første som forkynte troen i provinsen Limoges. Biskop Bernard Buissas av Limoges (1844-56) ba så sent som i 1853 Den hellige stol om at den eldste av hans forgjengere ikke skulle fratas den æren som han så lenge hadde hatt som en av Jesu 72 disipler. Men Rituskongregasjonen avslo den 8. april 1854 enstemmig denne anmodningen, og den salige pave Pius IX (1846-78) gjentok dette avslaget i sin bulle av 8. mai 1854. Vatikanet avslo fullstendig å gi Martial tittelen Kristi disippel og nøyde seg med å si at den kulten som ble ham til del, var av svært gammel opprinnelse. Men bispedømmet Limoges fikk tillatelse til å kalle ham sin apostel. Rituskongregasjonen nektet å ratifisere den angivelige bullen fra pave Johannes XIX og erklærte at Martial skulle æres i messen, litaniet og officiet bare som biskop og bekjenner, men noen franske kilder følger Orderic Vitalis og fortsetter å hevde at Martial var en apostel fra det første århundret «av jødisk opprinnelse, av Benjamins stamme» og «den første som forkynte evangeliet i vest».
Martials hjelp ble påkalt under en epidemi av omfattende meldrøyeforgifting i Limoges i 994. Martial ble spesielt æret i Bordeaux, hvor hans hyrdestav ble oppbevart i basilikaen Saint-Seurin og brukt i prosesjoner for å påkalle hans hjelp under utbrudd av pest. Han æres også i Italia, hvor katedralen i Colle di Val d’Elsa i Toscana er vigslet til ham (Duomo di Colle di Val d’Elsa; Concattedrale dei Santi Alberto e Marziale). Det var der han utførte sitt første mirakel og foretok den første evangeliseringen. Kapellet Saint-Martial i pavepalasset i Avignon ble brukt til rådslagning under konklaver. Den gotiske kirken Saint-Martial i Avignon ble fullført i 1402.
Mange kirker og altere bar Martials navn. I de gamle litaniene var han bare oppført blant bekjennerne, og da munkene i klosteret Saint-Martial begynte å nevne ham blant apostlene, oppsto det en strid mellom dem og det øvrige presteskapet i Limoges, en strid som ble forsøkt bilagt på flere synoder, inntil den tredje synoden i Paris i 1024 bestemte at han kunne kalles apostel, og at denne ærestittelen også kunne tildeles andre enn de tolv. Dette skjedde spesielt i Limoges etter en skrinlegging av Martials relikvier av den salige biskop Jordan de Léron (Laron) (fr: Jourdain) av Limoges (1029-51) i 1029 med tillatelse fra pave Johannes XIX (1024-32). Fra pontifikatet til pave Johannes XXII (1316-34) æres Martial som bispedømmets apostel.
På grunn av konkurransen fra pilegrimsferden til Santiago de Compostela, laget og innviet Ademar av Chabannes, en velkjent historiker og intellektuell gallionsfigur, i perioden 1027-28 en ny apostolisk liturgi viet til Martial. Alt tyder på at Ademar i etableringen av sin falske hagiografi hadde støtte ikke bare fra munkene, men også fra hertugen og sin biskop. Forsøket på å bemyndige og å vedta den apostoliske liturgien og Vita prolixior III ble gjennomført i løpet av den andre bølgen av fredskonsiler, som hadde en spesiell intensitet i Limoges. Det eksisterer rundt hundre manuskripter som inneholder denne versjonen av Vita prolixior, som vitner om en aktivitet av kopister som strakte seg over rundt fem århundrer.
Det ble besluttet å innføre den nye apostoliske liturgien på årsdagen for Martials vigsling av katedralen Saint-Étienne den 3. august 1029. Det var også på den datoen Martial var blitt biskop 970 år tidligere. Prior Benedikt, nevø av abbeden for klosteret Saint-Michel i Chiusa i Piemonte, grep inn under seremonien og ødela høytideligheten helt. Benedikt snakket ifølge Ademars beretning på folkespråket i stedet for latin for å bli bedre forstått av mengden, og han fordømte den nye apostoliske liturgien som et lovbrudd av kirken, og han fortsatte med å si at løgnene som var begått av munkene, var helligbrøde og kjetteri. Det landlige publikummet jublet da Benedikt buldrende uttalte at han heller ville «at Martial var den første av bekjennere snarere enn den siste av apostlene».
Man har ment at Benedikts handling var et uttrykk for en kirkelig makt, sannsynligvis de nærliggende klostrene, noe som sikkert ville ha hatt fordel av en skandale i det mektige klosteret i Limousin. Neste morgen forlot den skamfulle Ademar Limoges. I løpet av de neste fem årene viet han seg til å produsere mange falsknerier, for eksempel satte han inn referanser til apostelen Martial i kopien fra hans hånd av Lettere Decretali av Pseudo-Isidor. Han utarbeidet en kunngjøring som ble tilskrevet hans overordnede, erkebiskop Aymon de Bourbon av Bourges (1030-70), som fremholdt Martials apostolisitet.
I tillegg var hans prekener fylt med referanser til apostelen Martial og til mange av kirkefedrene, både østlige og vestlige, som bekrefter Martials apostoliske karakter og biografiens ekthet. I 1031, i anledning av konsilene i Bourges og Limoges, hvor Ademar deltok, utarbeidet han selv et falskt brev fra pave Johannes XIX (1024-32), som meddelte alle biskopene i Gallia at de kunne gi Martial tittelen Apostolus, og at han også hadde viet et alter i Peterskirken i Roma til ham.
Ademars innsats ble kronet på konsilet i Bourges i 1031, som endte med en dramatisk seremoni som fordømte dem som var imot den nye apostelen. Ved denne anledningen dømte også abbeden av Saint-Michel i Chiusa, Benedikt II, onkel til prior Benedikt nevnt ovenfor, i favør av den apostoliske karakteren. Men i Limousin var det på slutten av 1000-tallet mange som fortsatt ikke aksepterte denne versjonen. Ademar av Chabannes døde under en pilegrimsreise til Det hellige land i 1034 og etterlot til biblioteket i klosteret i Limoges en mengde skrifter om Martials apostoliske karakter som var overbevisende helt til historikere og forskere på 1900-tallet avslørte falskneriene.
Legenden som sa at Martial var blitt sendt ut av Peter, finnes første gang hos erkediakon Florus av Lyon (Florus Lugdunensis) (ca 810-ca 860). Kardinal Baronius’ Martyrologium Romanum følger Usuard (d. 877), som avholder seg fra enhver tidsbestemmelse og sier bare generelt at biografien om ham og hans medhjelpere Alpinian og Austriclinian (sistnevnte heter hos Usuard Stratochinian), var «svært utsmykket» gjennom mirakuløse tegn. I den salige Jakob av Voragines (ca 1226-98) Legenda Aurea opptrer den legendariske Martial med mange mirakler, driver ut demoner, vekker opp døde og foretar massedåp.
I det førkonsiliære Martyrologium Romanum sto det under 30. juni:
Lemovicis, in Aquitania, sancti Martialis Episcopi, cum duobus Presbyteris Alpiniano et Austricliniano; quorum vita signis miraculórum ádmodum effulsit.
I Limoges i Aquitania, den hellige biskop Martial, med de to prestene Alpinian og Austriclinian, deres biografi er svært utsmykket av mirakuløse tegn.
Hans notis i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er kortere, men fortsatt står han under 30. juni.
Lemóvici in Aquitánia, sancti Martiális, epíscopi.
I Limoges i Aquitania [nå i Frankrike], den hellige Martial, biskop.
Deponeringen av hans relikvier minnes den 18. februar, hos fransiskanerne i Aquitania feires han den 7. juni, på Lanzarote feires hans fest som høytid den 7. juli. Han har translasjonsfester den 9. juli og 31. august, translasjonsfest i Limoges den 10. oktober. Han avbildes i bispeklær med stav og mitra. Kirken San Marziale (eller San Marzilian) i Venezia er vigslet til ham.
I middelalderen ble tekster om helgeners liv lest (legenda) som en del av liturgien i munkenes officium. På 800-tallet begynte folk å sette sammen disse tekstene i samlinger. Bernard Gui skrev den første samlingen om helgener fra Limousin mellom 1322 og 1329. Men den inneholdt bare noen få utvalgte: Leonard av Noblac (fr: Léonard), Lupus av Limoges (fr: Loup), Junian av Comodoliac (fr: Junien), Martial av Limoges, Valeria av Limoges (fr: Valérie), Sacerdos av Limoges (fr: Sadroc), Prosper av Orléans, Pardulf av Guéret (fr: Pardoux), Aredius av Limoges (fr: Yrieix) og hans mor Pelagia av Limoges (fr: Pélagie).
Martial spiller en aktiv rolle i Les Ostensions («fremvisningene», fra lat: ostentare = stille til skue), en religiøs og folkelig tradisjon, dypt forankret i Limousins historie siden 900-tallet. De blir holdt i Limoges og i mer enn femten omliggende kommuner, hovedsakelig i Haute-Vienne, men også i departementene Creuse, Charente og Vienne. Tidlig på 1000-tallet hadde praksisen med Ostensions ingen fast dato, så de ble praktisert på festen for en viktig skikkelse: Ludvig IX den hellige og Blanka av Castilla i 1244, pave Klemens V (1305-14) i 1307, Ludvig XI i 1462, eller ved større katastrofer og epidemier. Siden 1519 har de blitt arrangert hvert syvende år, sist i 2016. Denne tradisjonen har siden 2013 stått på Unescos liste over verdens kulturarv. De består av storslåtte seremonier og prosesjoner for utstilling og venerasjon av relikvier av katolske helgener som oppbevares i kirker i Limousin.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Bentley, Butler (VI), Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, Dammer/Adam, MR2004, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, Butler 1866, zeno.org, jiscmail.ac.uk/medieval-religion, alexandrina.balasar.free.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 16. februar 2001 – Oppdatert: 14. august 2017