Den hellige Maxima av Tuburbium og to ledsagere (d. 304)

De hellige Maxima, Donatilla og Secunda (it: Massima, Donatilla e Seconda) var tre hellige jomfruer som led martyrdøden i 304 under keiser Diokletian (284-305) i Tuburbium i Africa Proconsularis (dagens Tunisia). Noen mener at de led martyrdøden rundt 258 i forfølgelsene under keiserne Valerian (253-60) og Gallienus (253-68).

Det finnes to byer ved navn Tuburbium, og martyriet skjedde trolig i Tuburbium Maius (Tuburbe, Tuburbin, Thuburbo, Taburba, Tuburga), nord i det nåværende Tunisia, rundt seks mil sørvest for Kartago (nå ruiner i en forstad til Tunis, hovedstaden i Tunisia). Byens romerske navn var Colonia Julia Aurelia Commoda, og den er nå i ruiner langt unna noen eksisterende by. Det var en annen by ved navn Tuburbium Minus, det nåværende Tebourba, 35 kilometer vest for Tunis.

Maxima og Donatilla bodde i en keiserlig koloni nær Tuburbium Maius. I 303 kunngjorde landshøvdingen Anulinus den keiserlige forordning fra keiser Diokletian, som krevde at alle innbyggere skulle utføre en offerhandling til de romerske gudene under trussel om alvorlig straff for dem som avsto. Hele befolkningen i kolonien lystret ordre, bortsett fra de to jentene Maxima og Donatilla, som nektet fordi de var kristne. De ble angitt av en lokal kvinne, ble arrestert og overført til Tuburbium for å bli dømt av Anulinus.

Da de to jomfruene gikk forbi, sluttet en annen jente seg også til dem, Secunda, som også var kristen og hadde avlagt løfte om jomfruelighet. Etter å ha gjennomgått flere avhør for å få dem til å gi avkall på sin religiøse tro og falle fra, dømte Anulinus dem til å bli halshogd. Noen forskere tror at den tredje jenta var en jomfru fra Tuburbium som var arrestert separat, ettersom hun ikke er nevnt i avhøret, som om hun ikke var til stede, men at hun led martyrdøden sammen med de to første.

Prokonsul Anulinus dømte dem til å gjennomgå alle tenkelige former for tortur. De ble tvunget til å drikke eddik og galle og de ble slått på det grusomste. De ble torturert på strekkbenken, brent på jernrister og deretter gnidd inn med kalk. Vi vet at Maxima var fjorten år og Secunda var bare tolv år gammel, men vi vet ikke hvor gammel Donatilla var, bortsett fra at hun også var ung. Selv om Secunda bare var tolv år gammel, hadde hun avlagt løfte om jomfruelighet. Selv da Maxima, fulgt av Donatilla, tryglet unge Secunda om å tenke på at hun var eneste barn av en aldrende far, truet jenta dem som opponerte mot henne med Guds vrede. Hun utbrøt: «Det er bedre for meg å trosse min kjødelige far og elske min åndelige far». Deretter gikk alle tre martyriet i møte (The Passion of Maxima, Donatilla, and Secunda, 4, i Maureen A. Tilley, Donatist Martyr Stories: The Church in Conflict in Roman North Africa, Translated Texts for Historians. University of Liverpool, 1996, s 22).

De tre jentene ble først kastet til villdyrene, men dyrene rørte dem ikke, så de ble til slutt alle tre halshogd med sverd. Deres passio ble skrevet i de første århundrene. Både Martyrologium Romanum og Kartago-kalenderen minnes dem den 30. juli. I 1889 ble denne innskriften funnet i Afrika: Sanctae tres Maxima Donatilla et Secunda bona puella.

De berømte martyrene Perpetua og Felicitas og deres ledsagere har noen ganger feilaktig blitt kalt «de tuburbitanske hellige», på bakgrunn av den uriktige opplysningen at de skal ha blitt drept i Tuburbium Minus. Dette ble også hevdet i Martyrologium Romanum. Flere kilder hevder imidlertid at Perpetua og Felicitas ble arrestert i Tuburbium Minus før de ble ført til Kartago for henrettelse. «De tuburbitanske hellige» er derimot Maxima, Donatilla og Secunda.

Antakelsen om at Perpetua og Felicitas døde i Tuburbium bygger på en setning i en preken av Augustin, men det dreier seg trolig om andre hellige: «Sed dura est, inquis, via: quis per istam ilium sequatur? Erubesce barbare, erubesce; a virtute vir diceris. Feminae secentae sunt, quarnm hodie natalitia celebramus. Feminarum martyrum Tuburbitanaram solemnitatem celebramus».