Den hellige Maria Teresa (Mariam Thresia) Chiramel Mankidiyan ble født den 26. april 1876 i byen Puthenchira i distriktet Trichur i staten Kerala i det sørlige India. Hun var datter av Thoma og Thanda Chiramel Mankidiyan og ble døpt Thresia den 3. mai 1876, og dette navnet beholdt hun halve livet. Fra 1904 ønsket hun å kalles Mariam Thresia, ettersom hun mente at hun var bedt om ta navnet Mariam av Jomfru Maria i en visjon.
Familien var en gang rik og fornem med store landeiendommer, men den ble fattigere og fattigere etter hvert som Thresias bestefar hadde syv døtre og giftet bort den ene etter den andre mens han solgte unna land for å gi dem en stor medgift hver. For å glemme den fattigdommen familien var sunket ned i, begynte Thresias far og bror å drikke. Dette var familiebakgrunnen til den fremtidige pioneren i familieapostolatet. Hun var den tredje av fem barn, to gutter og tre jenter.
Thresia vokste opp i fromhet og hellighet under kjærlig veiledning av sin fromme mor Thanda. Som hun senere skrev i sin selvbiografi, et lite dokument på knapt seks sider skrevet under lydighet til sin åndelige far, var hun fra tidlig barndom beveget av et intenst ønske om å elske Gud. Av denne grunn fastet hun fire ganger i uken og ba den marianske rosenkransen flere ganger hver dag. Da moren så at hennes åtteårige datter ble tynnere og tynnere, forsøkte hun å få Thresia bort fra hennes strenge faste og våkenetter. Men Thresia ønsket å bli stadig mer lik den lidende Kristus, og til ham viet hun sin jomfruelighet da hun var rundt ti år gammel.
Da Thresia var bare tolv år gammel, døde hennes mor, noe som også betydde slutten på hennes elementære skolegang. Nå begynte hennes leting etter sitt eget kall i livet. Hun lengtet etter et avsondret liv i bønn og la i 1891 en plan om å snike seg vekk hjemmefra og leve et eremittliv i bønn og bot i de fjerntliggende skogene, men denne planen viste seg alt for naiv. Hun fortsatte å besøke kirken sammen med tre ledsagere, vaske den og pynte alteret. Hun hjalp de fattige, pleide de syke, og besøkte og trøstet de ensomme i menigheten. Hun pleide til og med pasienter med fryktelige og frastøtende tilfeller av lepra og kopper, ofte forlatt av fattige slektninger som ikke hadde noen mulighet til å ta seg av dem. Etter deres død tok hun seg av de foreldreløse barna.
Thresia og hennes tre ledsagere dannet en gruppe for bønn og et aktivt apostolat. De brøt skikken som forbød kvinner å forlate huset uten å være fulgt av en mann, og de var langs veien og besøkte familier i nød. Dette var noe revolusjonerende nytt i deres lille verden, og de ble ikke spart for kritikk, heller ikke fra moraliserende prester. Thresia stolte på hjelp fra Den hellige Familie, Jesus, Maria og Josef. Hun så dem ofte i visjoner og fikk veiledning i sitt apostolat, spesielt for omvendelse av syndere. Hun ba for syndere, fastet for deres omvendelse og besøkte dem og oppfordret dem til bot. Hennes askese og botsøvelser minner om de gamle eremitter og munker. Hun mottok flere mystiske gaver som profetiske og helbredende evner, aura av lys og søt vellukt.
I likhet med den hellige Teresa av Ávila hadde Thresia hyppige ekstaser og levitasjoner. På fredager pleide folk å samle seg for å se Mariam Thresia lette og henge på veggen i sitt rom i form av et krusifiks. Hun bar også stigmata, men passet nøye på å skjule dem for offentligheten. Kanskje for å hjelpe henne til å være ydmyk med så mange mystiske gaver lot Gud henne lide voldsomme kvaler under diabolske angrep og plager gjennom nesten hele livet. Mellom 1902 og 1905 var hun hele tiden gjenstand for eksorsisme av p. Josef Vithayathil, sognepresten i Puthenchira, som handlet etter ordre fra biskopen, som lurte på om hun ganske enkelt var en kasteball for djevlene. Thresia underkastet seg biskopens ordrer med eksemplarisk ydmykhet, men eksorsismen ser ut til å ha fått noen mennesker til å betrakte Thresia som en tvilsom helgen.
Mariam Thresia måtte også slåss med fristelser, spesielt mot troen og kyskheten, og hun passerte gjennom sjelens mørke natt. Fra 1902 til sin død var p. Vithayathil hennes åndelige veileder. Hun åpnet sitt hjerte fullstendig og tillitsfullt til ham og fulgte hans råd og adlød ham blindt. Av hennes bevarte brev er 53 av 55 adressert til ham, hvor hun søker råd og åndelig veiledning.
I 1903 ba Mariam Thresia om sin biskops tillatelse til å bygge et avsondret bønnehus, men Mar Johannes Menachery, apostolisk vikar av Trichur, ønsket først å teste hennes kall. Han foreslo at hun vurderte å slutte seg til den nylig grunnlagte Kongregasjonen av fransiskanske klarisser, men hun mente at hun ikke var kalt til det. I 1912 ordnet han det slik at hun kunne bo i et kloster med karmelittnonner i Ollur. Selv om søstrene gladelig ville ha tatt henne opp i sin kongregasjon, følte hun ikke at dette var hennes kall.
Til slutt tillot Mar Menachery henne i 1913 å bygge et bønnehus og sendte sin sekretær for å velsigne det. Thresia flyttet inn, og hennes tre ledsagere sluttet seg snart til henne. De levde et liv av bønn og streng bot som eremitter, men fortsatte å besøke de syke og hjelpe de fattige og trengende uavhengig av religion eller kaste. Biskopen skjønte at her var grunnlaget for en ny kongregasjon i familiens tjeneste. Den 14. mai 1914 opprettet han den kanonisk og kalte den «Kongregasjonen av Den hellige Familie» (Holy Family Sisters – CHF) da han mottok Mariam Thresias evige løfter. Hennes tre ledsagere ble opptatt som postulanter i den nye ordenen, mens Mariam Thresia ble utnevnt til dens første superior med p. Josef Vithayathil som kapellan.
Den nye kongregasjonen hadde ingen skrevne konstitusjoner. Biskopen selv fremskaffet konstitusjonene til «Søstrene av Den hellige Familie av Bordeaux» fra deres hus på Ceylon (i dag Sri Lanka), tilpasset dem og ga dem til grunnleggersken. Moder Mariam Thresia så til at de strengt ble fulgt i kongregasjonen. Under og etter de vanskelige årene under Første verdenskrig bygde hun på mindre enn tolv år tre nye klostre, to skoler, to hospitser, et studiehus og et barnehjem, full av energi og med absolutt tillit til det guddommelige forsyn.
Utdannelse av jenter var Mariam Thresias «frigjøringsteologi» i praksis. Mange unge jenter ble tiltrukket av henne på grunn av hennes enkelhet, ydmykhet og strålende hellighet. Ved hennes død som 50-åring hadde kongregasjonen 55 søstre, og i tillegg var 30 leieboere og 10 foreldreløse under hennes omsorg. Medgrunnleggeren p. Vithayathil fortsatte å tjene kongregasjonen, som vokste kontinuerlig, helt til sin død i 1964. I 2000 hadde kongregasjonen 1584 søstre og 119 noviser som tjenestegjør i Kerala, i misjonsområdene i Nord-India, i Tyskland, Italia og Ghana med i alt 176 hus i 7 provinser.
Moder Mariam Thresia døde den 8. juni 1926 av et sår i foten som var forårsaket av en fallende gjenstand. Såret kunne ikke leges på grunn av hennes ubehandlede diabetes. Etter hennes død spredte hennes ry seg, ettersom hun fra himmelen fortsatte å tjene de syke og trengende gjennom mirakuløse tjenester. I 1971 samlet en historiekommisjon de nødvendige opplysningene om hennes liv, dyder og skrifter og presenterte materialet i 1983 for et tribunal på bispedømmenivå, som også samlet vitnemål fra 15 av de overlevende øyenvitnene. Den 28. juni 1999 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).
En av de mange mirakuløse helbredelsene ble undersøkt kanonisk i 1992. Matthew D. Pellissery ble født i 1956 med medfødte klumpføtter, og inntil han var 14 år, kunne han bare gå med store vanskeligheter på siden av føttene. Etter at hele familien fastet og ba i 33 dager og påkalte hjelp fra Moder Mariam Thresia, ble hans høyre fot rettet ut mens han sov den 21. august 1970. Og på samme måte, etter 39 dager med faste og bønn, ble hans venstre fot rettet ut mens han sov den 28. august 1971. Og siden har Matthew kunnet gå normalt. Denne doble helbredelsen ble erklært medisinsk uforklarlig av så mange som ni leger i India og Italia.
Den 27. januar 2000 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente at denne helbredelsen var et mirakel på hennes forbønn. Maria Teresa Chiramel Mankidiyan ble saligkåret av paven den 9. april 2000 på Petersplassen i Roma sammen med fire andre. Matthew Pellissery var takknemlig over å kunne være til stede ved denne høytidelige anledningen.
Hun ble helligkåret søndag den 13. oktober 2019 på Petersplassen av pave Frans sammen med fire andre.