Den hellige Magdalena Sofia Barat (1779-1865)

Den hellige Magdalena Sofia Barat (fr: Madeleine-Sophie) ble født den 12. desember 1779 i landsbyen Joigny nord for Auxerre i departementet Yonne i Burgund i Frankrike. Hun var yngste datter av tønnemakeren Jacques Barat, som hadde en liten vingård, og hans hustru Madeleine Foufé. Hun ble døpt dagen etter og hennes elleve år eldre bror Louis var hennes gudfar. I tillegg hadde hun søsteren Marie-Louise, som også var mye eldre enn henne. Hun ble bare kalt Sofia, trolig for å unngå sammenligning med moren. På grunn av sin modenhet og alvor fikk hun tillatelse til å få sin første kommunion lenge før sine jevnaldrende.

Da broren Louis som 22-åring var ferdig med seminaret i Sens, var han for ung til å prestevies, og han kom som diakon til Joigny for å undervise på kollegiet der. Da mente han at det var hans plikt å undervise henne som guttene på kollegiet i latin, gresk, historie, fysikk og matematikk, spansk og italiensk, uten avbrudd og uten kameratskap. Louis ville også undertrykke søsterens følelser, og han bebreidet og straffet henne i stedet for å rose henne. Hans strenghet mot sin søster virker både merkelig og unormal. Men til tross for, eller på grunn av, denne behandlingen utviklet hun en kjærlighet til lærdom og til en sunn oppdragelse. Raskt ble hun en av brorens beste elever, og de greske og latinske klassikerne leste hun snart bedre enn elevene på seminaret.

Under Den franske revolusjon ble Louis arrestert av Jakobinerne under Terrorregimet i 1793 og brakt til Paris. Han hadde avlagt eden på Sivilkonstitusjonen for presteskapet etter råd fra Biskopen av Sens – han kunne ikke vite at biskopen skulle bli jakobiner og ateist. Men straks eden var blitt fordømt av paven, trakk mange den tilbake, inkludert Louis. Hele tiden i fengselet hadde han trusselen om døden hengende over seg. Etter Robespierres fall to år senere fikk han sin frihet tilbake, ble presteviet og vendte tilbake til Joigny.

Der var Sofia vokst opp til en sjarmerende og livlig jente, sine foreldres øyensten og sentrum for en beundrende krets av venner. For Louis virket det som om det var en reell fare for at hun skulle miste det kallet til et religiøst liv som hun tidligere hadde følt. Han bestemte seg for å ta med seg Sofia til Paris for å fortsette hennes utdannelse der. Fra hun var 15 år var Bibelen, kirkefedrene og teologi hennes hovedfag i tillegg til bot og selvransakelse. Vi blir fortalt at hun aksepterte alt dette med «munter resignasjon».

I Paris lærte den 16-årige jenta i 1795 å kjenne abbé (pater) Joseph Varin de Solmon. Han var superior for «Foreningen for Jesu Hjerte» (Sacré-Coeur), som Louis tilhørte og som var oppstått blant en gruppe unge seminarister på Saint-Sulpice i Paris med p. Varin og Leonor de Tournely i spissen. De arbeidet for at jesuittene igjen skulle tillates etter at de var blitt forbudt 30 år tidligere av pave Klemens XIV (1769-74), og både Louis og p. Varin ble senere jesuitter da ordenen igjen ble tillatt. De Tournely hadde planer om å danne en parallell gruppe for kvinner som kunne ta seg av utdannelsen av jenter, men han døde i en koppeepidemi bare tretti år gammel.

P. Varin ble tiltalt av Sofias dyder og hennes tillit til Gud, og han observerte hvordan hun i de følgende årene for å lindre den herskende prestenøden virket som hjelpekateket og underviste forsømte unge. Etter stengingen av mange kristne skoler under revolusjonen spurte mange seg hvordan de unge skulle få sin utdannelse.

I september 1801 ble Sofia sendt for å undervise ved en skole i Amiens, og dette ble det første huset i det nye instituttet. Det var politisk umulig å ta navnet Selskapet av Jesu hellige Hjerte, så medlemmene var kjent som Dames de la Foi eller de l'Instruction Chrétienne. Med fornyet hjelp av Varin grunnla Sofia i 1802 kongregasjonen Dames du Sacré Coeur eller «Selskapet av Jesu hellige Hjerte» (Societas Religiosarum Sanctissimi Cordis Iesu – RSCJ). Hun tok selv navnet Moder Magdalena (Mère Madeleine) da hun ble ikledd ordensdrakten den 7. juni 1802 sammen med Geneviève Deshayes. Ved den høytidelige ikledningen mottar søstrene i kongregasjonen en ring samt et sølvkors med ordene Cor unum et anima una in Corde Iesu, «Ett hjerte og en sjel i Jesu Hjerte», et sitat som stammer fra grunnleggersken.

Snart åpnet kongregasjonen en andre skole, denne gang en friskole for de fattige. Postulanter kom og gikk, og den første superioren, Mademoiselle Loquet, dro også til et annet sted, etter at det viste seg at hun ikke hadde evne til å styre og manglet et ekte kall. Den 23-årige Magdalena var mye yngre enn de andre søstrene, som nå var 23 i alt, men i 1802 ble hun først enstemmig, men motvillig valgt til superior og i 1806 til kongregasjonens generalsuperior. Ingen kunne da vite at hun skulle lede kongregasjonen i 63 år. Det første hun gjorde, var å knele og kysse føttene til hver enkelt søster.

Moder Magdalena var en kvinne av stor sjarm og foretaksomhet, og i begynnelsen møtte kongregasjonen mye suksess. Mange søstre trådte inn, og i november 1804 tok hun over det forlatte klosteret Sainte-Marie-d'en-Haut i Grenoble, og sammen med det noen medlemmer av en kommunitet Visitasjonssøstre grunnlagt av den hellige Frans av Sales (død 1622). En av disse var den hellige Rosa Philippine Duchesne, som skulle bringe kongregasjonen til USA i 1818. Grenoble var den første av rundt åtti grunnleggelser som Moder Barat kom til å foreta. Etter Grenoble kom Poitiers, hvor hun fikk tilbud om å få det gamle cistercienserklosteret Les Feuillantes. Der etablerte hun novisiatet, og det ble hennes hovedkvarter i to år – kanskje de lykkeligste i hennes liv. Derfra reiste hun rundt i Frankrike og Flandern og grunnla hus i Belley, Niort, Gent og Cugnières.

Men etter innledende suksess måtte Magdalena deretter i åtte år leve med store vanskeligheter innen instituttet, noe mange grunnleggere har måttet tåle. Moder Barat ble valgt til generalsuperior i 1806, men bare med en stemmes overvekt. For under et av hennes fravær hadde en lokal superior, hjulpet av den ambisiøse kapellanen i Amiens, gjort et målbevisst forsøk på å endre konstitusjonene uten konsultasjoner og i siste instans å bli kvitt grunnleggersken. Dette varte i flere år, men motstanden kollapset i 1815. Da ble kongregasjonens regler, som var skrevet av Moder Magdalena og Abbé Varin og basert på jesuittenes regel, endelig vedtatt.

Vanskelighetene ble fulgt av en periode med konsolidering og videre ekspansjon, og de lokale superiorene ble i 1820 kalt til moderhuset i Paris for å sette opp en studieplan for skolene. Det ble oppnådd enighet om de generelle prinsippene, men med åpenhet for tilpassing og videre utvikling hvert sjette år for å møte tidenes endrede behov. Kongregasjonens internatskoler i Paris ble skattet så høyt at det reiste seg sterke krav om at de måtte etterlignes andre steder. Side om side med etableringen av uavhengige kostskoler med skolepenger gikk utviklingen av skoler for de fattige, og utvilsomt gikk noe av fortjenesten fra de førstnevnte til å hjelpe de andre. Moder Magdalenas kongregasjon møtte tidens behov for et vitalt og godt utdannet korps av hengivne lærere som ble sett på som nye og uten forbindelse med noen orden under Ancien régime. Fremfor alt høyadelen sendte sine døtre til Magdalenas skoler, men også barnehjem og fattigskoler ble betrodd kongregasjonen.

De mange grunnleggelsene gjorde at Moder Barat så nødvendigheten av en sterkere garanti for enhet, og hun søkte den i union med Roma. Den høytidelige approbasjonen kom mye raskere enn normalt på grunn av et notat grunnleggersken skrev og presenterte i mai 1826 for pave Leo XII (1823-29). Kongregasjonen fikk formell pavelig godkjennelse i desember 1826. Tretten år senere var det igjen vanskeligheter rundt konstitusjonene, men disse ble igjen løst ved grunnleggerskens taktfulle rettferdighetssans og tålmodige bestemthet. Hun visste når hun skulle vente og når hun skulle presse på.

Hennes nonner har alltid utmerket seg ved en konstant hengivelse til barna i deres varetekt, og ikke få av dem har fulgt sin grunnleggerske i å oppnå et imponerende nivå av intellektuell styrke, om ikke ved hjelp av de samme metodene som ble utøvd av hennes bror. Imidlertid må vi huske at denne erfaringen bar uvanlig frukt i hans søsters liv og verk. Magdalena ble bevisst kvinnenes apostoliske oppgave som troens vokter og misjonær innen familien, noe som lenge var anerkjent innen den jødiske religion. Derfor grunnla hun forbundet for «Mariabarn», hvor tidligere elever kunne styrkes i sitt Gudsforhold også etter at de var ferdige på instituttet.

Magdalena levde lenge nok til å se kongregasjonen grunnlegge 105 hus med skoler i 12 land, 9 i Europa samt i Afrika og Nord- og Sør-Amerika. Kongregasjonen grunnla pensjonater, internatskoler og eksternatskoler for barn fra alle samfunnslag, gjennomførte åndelige øvelser for kvinner og utdannet lærerinner. I 1864 tryglet Moder Barat kongregasjonens generalkapittel om å få tre tilbake, men alt hun oppnådde var å at det ble valgt en vikar for å hjelpe henne.

Den 21. mai 1865 ble hun rammet av et slag og ble lammet, og på Kristi Himmelfartsdag den 25. mai 1865 døde hun i Paris, 85 år gammel. Hun ble gravlagt i novisiathuset i Conflans. Ved en rituell identifisering av hennes levninger i 1893 ble hennes legeme funnet nesten friskt og uråtnet. I 1904 ble religiøse ordener oppløst og utvist fra Frankrike, og hun ble da flyttet fra Paris den 30. april 1904 og fikk sitt siste hvilested i Jette-Saint-Pierre i nærheten av Brussel i Belgia.

I 1879 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Hun ble saligkåret den 24. mai 1908 (dokumentet (Breve) var datert den 22. januar 1908) av den hellige pave Pius X (1903-14) og helligkåret den 24. mai 1925 av pave Pius XI (1922-39). Hennes minnedag er 25. mai (i noen bispedømmer 24. mai). Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hun fremstilles i svart ordensdrakt med hvit oval rysjelue og svart slør.

Magdalena kan betraktes som et slående eksempel på vitaliteten i Kirken i Frankrike etter den revolusjonære perioden. Hennes lange liv og mange grunnleggelser var bemerkelsesverdige uansett tidsepoke, men undervisningen, innpodet henne av broren, var basert på metoder som anses undertrykkende og foreldede i dag. Ordenen var en av de første som tillot sine medlemmer å bære sivile klær i stedet for ordensdrakt. I Sverige er hennes orden ansvarlige for driften av Johannesgården i Göteborg.