Den hellige keiser Marcian (392-457)

Den hellige Marcian (Markianos) eller Flavius Marcianus ble født i 396 i Trakia eller Illyria. Rundt 390 og 396 angis også som fødselsår. Hans far hadde vært soldat, og Marcian fulgte i hans fotspor og tilbrakte sitt tidlige liv som en obskur soldat. Han tjente først i Philippopolis i Trakia. Deretter tjente han i nitten år under Ardabur og sønnen Aspar. Ardabur var magister militum eller øverste militære leder i Østromerriket på 420-tallet, og sønnen Aspar overtok senere samme stilling.

Etter denne lite lykkevarslende begynnelsen ble Marcian takket være generalene Ardabur og Aspars innflytelse forfremmet til gardekaptein, og han ble senere forfremmet til gradene tribun og senator. Som tribun dro han sammen med sin avdeling for å kjempe i krigen mot perserne (420-22), men han ble åpenbart syk i Lykia og deltok aldri i aktiv kamp i den krigen. Deretter tjente han som personlig assistent (domesticus; gr: domestikos) for øverstkommanderende Aspar, og dette plasserte ham i de høyeste militære sirklene, uten at han utmerket seg på noen spesiell måte.

Tidlig på 430-tallet tjente Marcian sammen med Aspar i Afrika og ble åpenbart tatt til fange av vandalene i 431 under kampene nær Hippo Regius (i dag Annaba, tidligere Bône, en havneby i Algerie), hvor den hellige biskop Augustin av Hippo døde den 28. august 430 under vandalenes beleiring. En fantasifull historie, som uten tvil er lagt til av senere forfattere, ble Marcian brakt for vandalenes kong Geiserik (428-77), og han ble løslatt mot å avlegge ed på at han aldri mer ville gripe til våpen mot vandalene. Geiserik skal ha spådd at han en dag ville bli keiser.

Etter dette vet vi ikke mer om hans karriere før han ble keiser. Vi vet at han var gift og at han fikk datteren Marcia Eufemia, men vi kjenner ikke hustruens navn – bare at hun døde og han ble enkemann.

Marcians liv forandret seg fullstedig den 28. juli 450, da keiser Theodosios II (408-50) falt av hesten under en jakt og ble dødelig såret. Keiseren skal ha kalt til seg sin hellige søster Pulcheria på dødsleiet og bedt om unnskyldning for hvordan han hadde behandlet henne, og samtidig skal de ha blitt enige om tronfølgen. Theodosios hadde ingen gjenlevende sønner, bare datteren Eudoxia, som var gift med hans fetter, vestkeiseren Valentinian III (425-55). Ettersom han heller ikke hadde utnevnt noen medkeiser (caesar), burde østdelen av imperiet automatisk ha gått over til fetteren og svigersønnen Valentinian. Men denne løsningen var uakseptabel både for hoffet og folket i øst.

Theodosios døde samme dag som ulykken skjedde, 49 år gammel. Pulcheria var kronet augusta og kunne ta over tronen, men da måtte hun være gift. Hun allierte seg med øverstkommanderende Aspar og gikk med på å inngå et nominelt ekteskap slik at det theodosiske dynasti formelt kunne videreføres. I juli eller august giftet hun seg med en av Aspars dyktigste generaler, den 58-årige Marcian. Pulcheria var svært religiøs og hadde tidlig avlagt offentlig kyskhetsløfte, og hennes betingelse for ekteskapet var at han respekterte dette løftet, så ekteskapet var bare nominelt.

Omstendighetene rundt Marcians opphøyelse var en kilde til mye debatt og polemikk, både da det skjedde og etterpå. De som motsatte seg resultatet av konsilet i Kalkedon, insisterte på at Marcians tronbestigelse var illegitim, og den ble da heller ikke anerkjent i vest før i 452. Tilhengere av Kalkedon søkte på den andre side å gi den nye keiseren så mye legitimitet som mulig. Ifølge en kilde fra 600-tallet hadde keiseren på dødsleiet utpekt Marcian til sin etterfølger, men denne historien var nesten med sikkerhet et produkt av den senere propagandaen. I hvilken grad Pulcheria virkelig valgte Marcian, er åpent for tvil, og flere forskere mener at hans valg skyldtes den mektige general Aspar, som Marcian beviselig hadde forbindelser til. Uansett, med støtte fra den siste representanten for det theodosiske dynasti og fra kommanderende general fikk Marcian støtte fra senatet og armeene. Han ble utropt til augustus (keiser) (450-57) og ble kronet den 25. august. Det ble sagt at keiserinnen selv satte det keiserlige diadem på hans hode, en unik hendelse som impliserte at en augusta delte den keiserlige makt. Selv om dette er lite trolig, styrte de imperiet sammen. Valentinian III ga bare en lunken anerkjennelse av sin nye keiserlige kollega.

Kort etter giftet Marcian bort sin eneste datter Eufemia (Aelia Marcia Euphemia) til Anthemius, kommende vestromersk keiser (467-472), en av de siste keiserne i vest før Det vestromerske rikets undergang i 476 med keiser Romulus Augustus («Augustulus») (475-76). Eufemia og Anthemius hadde fem kjente barn, en datter og fire sønner. Datteren Alypia er kjent som hustru til Ricimer, magister militum i Vestromerriket, som fikk sin svigerfar henrettet i 472. Deres sønner var Anthemiolus, Marcian, Procopius Anthemius og Romulus. Marcian giftet seg med Leontia, en datter av den østromerske keiseren Leo I og Verina, og paret ledet et mislykket opprør mot keiser Zeno (474-75; 76-91) i 478-79. De ble forvist til Isauria etter sitt nederlag.

En av de første tingene det nye keiserparet ga ordre om, var henrettelsen av kansleren Krysafios, som var en personlig fiende av dem begge. En annen ting Pulcheria straks sørget for, var å bringe levningene av den hellige erkebiskop Flavian (446-49) til Apostelkirken og gravlegge dem der med store æresbevisninger. Det nye keiserparet skrev straks til den hellige pave Leo I den Store (440-61) og forsikret ham om sin rettroenhet, og i november 450 inviterte keiserparet paven til det konsilet som de hadde innkalt.

Det fjerde økumeniske (allmenne) konsil ble opprinnelig innkalt til 1. september 451 i Nikea, hvor det første konsilet var blitt holdt i 325. I stedet ble det flyttet til Kalkedon (gr: Χαλκηδών, i dag Kadiköy i Tyrkia), rett overfor Konstantinopel på den andre siden av Bosporos, hvor det ble høytidelig åpnet den 8. oktober 451 i kirken St. Eufemia. Rundt 600 biskoper kom sammen til sytten sesjoner mellom 8. oktober og 1. november 451 for å ta stilling til monofysittismen. Keiserparet Pulcheria og Marcian var til stede på den sjette sesjonen den 25. oktober. Pulcheria blir ansett som den store initiativtakeren til det største kristologiske konsilet i kirkehistorien. Derfor ropte da også konsilfedrene i Kalkedon: «Markianos er den nye Konstantin – Pulcheria den nye Helena! Deres liv er alles sikkerhet! Deres tro er Kirkens heder!»

Konsilet avgrenset Kristus-dogmet til begge sider. Det avsatte og ekskommuniserte monofysittene Eutykios og Dioskur av Alexandria og deres tilhengere. Konsilet omgjorde også avgjørelsene fra den såkalte «Røversynoden» i Efesos i 449. Da pave Leos utsendinger leste opp hans lærebrev Tome (Tomos), ropte forsamlingen begeistret: «Peter har talt gjennom Leo!» Tomus Leonis ble deretter vedtatt som grunnlag for konsilerklæringen om hva som var rett lære vedrørende Kristi to naturer. Pave Leo I hadde her formulert den syntesen som skulle bli stående for all fremtid: «Kristus – to naturer, den guddommelige og den menneskelige, men uoppløselig forbundet i én person». Et av de andre vedtakene fra konsilet (kanon 28) var formelt å opphøye Konstantinopel fra erkebispesete til patriarkat.

Keiserparet var ikke redde for å følge opp konsilets beslutninger med militærmakt. Selv om dekretene fra konsilet i Kalkedon i 451 ble akseptert av de fleste munkene i Palestina, var det et stort antall monofysittiske (eutykianske) arkimandritter og munker som nektet å gi seg. I 452 skrev de et brev til Marcian og Pulcheria og klagde på sin biskop, patriark Juvenalis av Jerusalem (421-58; patriark fra 451). Selv om de misfornøyde munkene ble kraftig irettesatt av keiserparet, fortsatte de sitt opprør. De var ledet av den fanatisk eutykianske munken Theodosios, som hadde et eksplosivt temperament. Ved hjelp av enkekeiserinne Eudokia, som hadde slått seg ned i Jerusalem, klarte munken Theodosios å få avsatt patriarken og få seg selv konsekrert til biskop. Juvenalis' liv var i fare, men han klarte å komme seg i sikkerhet i ørkenen, og derfra dro han til Konstantinopel og klaget til keiseren på Theodosios og hans tilhengere. Keiser Marcian iverksatte resolutte tiltak for å gjenopprette ro og orden og sendte tropper på et ordinært felttog for å slå ned opprøret. Etter å ha holdt bispesetet i to år, ble Theodosios utvist fra Jerusalem i 453, og Juvenalis ble gjeninnsatt på patriarksetet.

Den hellige Euthymios den Store (ca 378-473) hadde ledet opposisjon mot Theodosios. Enkekeiserinne Eudokia ble henvist til ham av den hellige Simon Stylitten, og han rådet henne til å vende seg bort fra den monofysittiske læren til arkimandritt Eutykios og vende tilbake til ortodoksien hvis hun ville unngå ulykkene som rammet hennes familie. Hun fulgte dette rådet og ble i 455-56 omvendt sammen med mange av sine ledsagere og ble gjenopptatt i Kirken. Hennes eksempel bidro til å føre det store flertall av både munker og legfolk tilbake til ortodoksien. Senere forsøkte hun å gi penger til Euthymios' lavra, men han forsøkte å få henne fra det og ba henne om å forberede seg på døden. Hun vendte tilbake til Jerusalem og døde rett etter, den 20. oktober 460.

Marcian og Pulcheria sikret også innsettelsen av den nye patriarken i Alexandria i 451 etter lignende vold i den byen. Patriark Dioskur av Alexandria (444-51/54) var monofysitt og ble avsatt av konsilet i Kalkedon, men monofysittene (eller miafysittene som de kalte seg selv) fortsatte å anerkjenne ham til hans død i eksil i 454. Konsilet valgte den ortodokse og hellige Proterius (451-57) til ny patriark, men han ble ikke anerkjent av miafysittene, så dette markerer begynnelsen på splittelsen mellom de gresk-ortodokse og de koptisk-ortodokse i Egypt, som aldri er blitt leget.

Marcian støttet sin hustrus omfattende byggeprogram av nye kirker, og han fullførte dem etter hennes død. For i Marcians tredje regjeringsår døde Pulcheria i juli 453 i Konstantinopel – merkelig nok kjenner vi ikke den nøyaktige datoen. Hun som hadde utmerket seg gjennom sin storslåtte karitative virksomhet, testamenterte med sin manns samtykke alt hun eide til de fattige. Hun ble gravlagt i Apostelkirken hvor de store hellige Gregor av Nazianz, Johannes Krysostomos og Flavian allerede hvilte.

Marcians regjeringstid markerte en bedring for det østromerske imperiet, som keiseren beskyttet mot ytre trusler og reformerte økonomisk. Han overtok et imperium som var ydmyket og forarmet av hunernes herjinger. Da han ble keiser, avbrøt han den pinlige betalingen av skatt til hunerkongen Attila (434-53) under keiser Theodosios II, som kansler Krysafios sto bak og som Attila hadde blitt vant til å motta mot at han avsto fra angrep på Østromerriket. Attila var klar over at han aldri kunne erobre den østlige hovedstaden Konstantinopel, så han vendte seg da vestover og satte i gang sitt beryktede hærtog i Gallia (451) og Italia (452). Marcian ble dermed latt i fred, og han overlot Vestromerriket til sin skjebne og ga ikke noe hjelp mot angrepene, verken fra hunerne eller vandalene, som drepte keiser Valentinian III og plyndret Roma i 455. På denne måten holdt han sitt angivelige løfte til Geiserik om ikke å krige mot vandalene igjen. Han nøyde seg med å sende en utsending til Geiserik for å be om at Valentinians enke, keiserinne Eudoxia (datter av Pulcherias bror Theodosios II) og hennes døtre Eudokia og Placidia ble sendt tilbake. De var blitt brakt til Kartago etter plyndringen, og det var ikke før på 460-tallet at enkekeiserinne Eudoxia og datteren Placidia ble satt fri og kunne vende tilbake til Konstantinopel, hvor Eudoxia døde i 462. Datteren Eudokia ble igjen i Afrika som hustru til Geiseriks sønn, den senere kong Hunerik (477-84), og mor til den senere vandalkongen Hilderik (523-30).

Marcian reformerte også finansene i riket og stanset all ekstravaganse. Han slo tilbake angrep på Syria og Egypt i 452 og slo ned uro ved den armenske grensen i 456. Kort før Attilas død i 453 hadde konflikten startet igjen mellom ham og keiser Marcian, men den mektige krigerkongen døde før krigen brøt ut. Marcian hevdet at han i en drøm hadde sett Attilas knekte bue foran seg, og få dager senere kom budet om at hans store fiende var død. Keiseren inngikk raskt allianser med de folkene som tidligere var under hunernes dominans, spesielt ostrogoterne («østgoterne»), for å sikre seg at de ikke ble noen trussel igjen. Han tillot til og med at de slo seg ned som kolonister i de områdene som var folketomme etter hunernes herjinger i Pannonia, Trakia og Illyricum.

Marcian takket Aspar for støtten til sin tronbestigelse ved å adle ham og gjøre ham til patrisier. Keiseren utnevnte også Aspars sønn Ardabur til øverstkommanderende for øst (magister utriusque militiae per Orientem) og gjorde muligens også ham til patrisier. Aspar og hans sønn var for det meste forsiktige med ikke å tråkke på de politiske tærne til herskerklassen i Konstantinopel, for det var fortsatt sterke anti-germanske følelser blant aristokratiet.

Marcians kanskje mest kjente bidrag til lovgivningen var en lov som opphevet en gammel lov fra keiser Konstantin, som igjen hadde vært en utvidelse av en lov fra Augustus. Mens det tidligere hadde vært illegalt for et medlem av senatorklassen å gifte seg med en fribåren fattig kvinne (humilis), tillot Marcian nå slike forbindelser under forutsetning av at den aktuelle kvinnen var av en god moralsk karakter. Det var en viktig lov ikke bare i seg selv, men også for en fremtidig lov under keiser Justinos I (518-27) som tillot senatorer å gifte seg med andre lavbårne kvinner (infames). Denne loven gjorde det mulig for senere keiser Justinian I (527-65) å gifte seg med Theodora (d. 548) i 525. Om Marcians lov kom som reaksjon på et bestemt tilfelle, er imidlertid ukjent.

Keiser Justinian var kultivert og seriøs og en ortodoks hersker, men han var svak for alt som var vakkert. Han forelsket seg i den tidligere skuespillerinnen Theodora, som ikke bare hadde vakt oppmerksomhet ved sin skjønnhet, men også ved sitt lettsindige liv. Keiseren introduserte henne ved hoffet og ga henne høye titler. Han innviet henne i aristokratiske skikker og tok henne til slutt til hustru, uten å bry seg om alle innvendingene. Keiserinne Theodora utviklet seg til en sterk og verdifull støtte for keiseren, men hun hadde også den frekkhet å blande seg inn i teologien. Hun var en ivrig monofysitt, og klarte å få en av sine favoritter, Anthimos, overført fra bispesetet i Trebizond til patriarksetet i Konstantinopel. Hun omvendte seg imidlertid til den ortodokse tro, og både hun og ektemannen æres som hellige i den ortodokse kirke.

Marcian døde i januar 457 av koldbrann i beina, som legenden vil ha det til at han hadde pådratt seg på en lang religiøs valfart. Han ble gravlagt ved siden av hustruen Pulcheria i Apostelkirken i Konstantinopel. Han ble den siste keiseren av det theodosiske dynasti, begynt av hustruens farfar, keiser Theodosios I den Store (378-95; enekeiser fra 392). Aspar hadde hatt den dominerende innflytelsen over Marcian etter hustruens død, og han innsatte også en ny offiser som keiser, Leo I (457-74). Hans keiserkroning den 1. februar 457 var den første kjente som involverte patriarken av Konstantinopel. Keiser Leo fikk brakt inn til byen statuene av Pulcheria og Marcian som hadde stått i forhallen i palasset Hebdomon. Levningene av de to monarkene ble lagt i en kiste av egyptisk porfyr.

Til tross for sin korte regjeringstid og det faktum at han avskrev Vestromerriket, betraktes Marcian som en av de beste av de tidlige bysantinske keiserne. Hans relativt fredelige regjeringstid, som senere ble betraktet som en gullalder i det østromerske imperiet, dannet en markert kontrast til den volden som samtidig ødela Vestromerriket. Han etterlot seg et velfylt skattkammer ved sin død, 100.000 pund gull, noe som ikke minst skyldtes avbruddet i utbetalingene til Attila.

Marcians hustru Pulcheria æres som helgen i både den latinske og ortodokse kirken med minnedag 10. september. Marcian æres også som hellig både av katolikker og ortodokse. I den ortodokse kirke deler han en fest den 17. februar med sin hustru Pulcheria, erkebiskop Flavian og pave Leo I.