| Magnus Ladulås segl |
Den hellige Magnus Birgersson ble født rundt 1240 i Sverige. Han var andre sønn av Birger Jarl (1210-66) og Ingeborg Eriksdotter (1212-54), datter av kong Erik Knutsson (1208-16). Etter at kong Erik Lespe og Halte Eriksson (1222-29; 1234-49) var død uten arvinger i 1349, ble Birger Jarls eldste sønn Valdemar Birgersson (1250-75), kong Eriks søstersønn, valgt til konge. Birger Jarl var fra 1250 til 1266 formynder for sin sønn. Denne ætten som regjerte Sverige fra 1250 til 1364, kalles Bjälbo-ætten etter stedet Bjälbo i Östergötland, som de stammet fra. Først på 1600-tallet begynte den å bli kalt Folkunga-ætten.
I 1266 døde Birger Jarl og Valdemor overtok regjeringen. Etter farens død kom Magnus sammen med sin yngre bror Erik «Allsintet» i strid med sin bror kong Valdemar. Magnus ble jarl (eller hertug som tittelen etter hvert gikk over til å bli) etter sin far og fikk Södermanland som len. Han ønsket samme makt som faren hadde hatt, mens Valdemar, som nå endelig fikk være konge, ville ikke dele makten. Han skal ha vært svak og offer for sin nytelsessyke. Han var gift med den hellige danske kongen Erik Plovpennings datter Sofie.
Men en kjærlighetsaffære mellom Valdemar og hans svigerinne Jutta endte med at hun fødte ham en sønn. Dette skapte stor skandale, og i 1274 ble Valdemar som bot tvunget til å dra på pilegrimsreise til Roma. I hans fravær styrket brødrene sin stilling i brorens fravær. Ifølge samtidige dokumenter skal det etter Valdemars tilbakekomst høsten 1274 ha brutt ut borgerkrig i landet, og Valdemar vendte seg til paven for å få hjelp. Magnus og Erik søkte på sin side støtte i Danmark hos kong Erik V Klipping (1259-86). En gang i 1275 ble det inngått en avtale mellom ham og de opprørske brødrene Magnus og Erik i Sønderborg på øya Als. Den danske kongen stilte tropper til brødrenes disposisjon.
Med hjelp av 100 danske fotsoldater og 700 innleide tyskere kunne brødrene beiseire kong Valdemar. I slaget ved Hova i Tiveden i Västergötland i juni 1275 vant de en seier mot kongens tropper, og Valdemar ble tvunget til å flykte vestover til Norge for å søke støtte hos den norske kong Magnus VI (Håkonsson) Lagabøte (1263-80). Ved sin hjemkomst ble han grepet av sin bror Magnus' menn. I en avtale fikk Valdemar Småland, Västergötland og Värmland mot at han avsto fra den svenske kronen. I stedet ble Magnus i juli tatt til konge i en seremoni på Mora eng og satt på tronen i Uppsala domkirke.
Magnus gjorde sin bror Erik til hertug, men han døde allerede samme år, og noen ny hertug ble ikke utpekt. Sveriges biskoper aksepterte Magnus som ny konge, og han ble kronet på pinsedag den 24. mai 1276 i Uppsala domkirke. Etter kroningsseremonien lovte Magnus biskopene at Kirken skulle få en rekke privilegier, blant annet at han ikke skulle blande seg bort i kirkelige anliggender og at Kirkens menn ikke skulle behøve å gjøre krigstjeneste.
Magnus' eldre bror Valdemar fortsatte å være en trussel mot Magnus. Valdemar skaffet seg allierte i de nordtyske statene og i den norske kongen. Et fredsmøte mellom brødrene sommeren 1276 førte ikke til noen enighet. Ifølge Erikskrøniken sa da Valdemar opp fredsavtalen med Magnus og krevde sitt kongerike tilbake. Han allierte seg senere med Magnus' tidligere allierte, den danske kongen Erik Klipping. Denne byttet trolig side på grunn av at Magnus ikke hadde innfridd sine løfter om erstatning for den krigshjelpen han hadde fått året før.
Høsten og vinteren 1276-77 fant det sted kamper mellom de to partene i Skåne, Halland, Småland og Västergötland. Magnus erkjente at han skyldte den danske kongen 4.000 mark sølv og ga ham Lödöse hus som pant. Erik Klipping sluttet dermed fred med Magnus og Valdemar mistet sin allierte. Muligens ble den danske kongens fredsavtale påskyndet av at Magnus den 11. november 1276 i Kalmar giftet seg med Helvig av Holstein, datter av grev Gerhard I av Holstein og nedstammende fra Sverker-ætten. Holstein var et viktig grevskap og grenset til Danmark i sør.
Valdemar forsøkte deretter i 1277 å alliere seg med markgrevene av Brandenburg, men i stedet inngikk Magnus en avtale med dem. Valdemar inngikk da et forlik med sin bror og frasa seg enda en gong kongeriket. Etter at han var innblandet i ytterligere et mislykket opprør mot kongen, ble Valdemar i 1280 tvunget til å frasi seg kronen en tredje gang. Deretter avviklet han alt sitt gods og bosatte seg i Danmark.
I 1285 umyndigerklærte Magnus sin bror og krevde at han skulle settes i fengsel. Valdemars eiendeler i Sverige ble konfiskert og Magnus satte seg selv som formynder for sin bror. Den danske kongen Erik Klipping ble myrdet i 1286, og en gang etter dette vendte Valdemar tilbake til Sverige. I 1288 ble han arrestert og sperret inne på Nyköpings hus. Der ble han værende til sin død i 1302. Også Valdemars sønn Erik ble sperret inne og ble først satt fri etter Valdemars død.
Etter at Magnus i 1281 hadde slått ned et annet opprør, startet en svært fredfull periode i Sveriges historie. Det var rolig på den innenrikspolitiske fronten, og Magnus opprettholdt på dyktig vis et godt forhold til fremmede makter. Tradisjonelt pleide Sverige å støtte enten Danmark eller Norge, men Magnus klarte å holde seg vel inne med begge land. Han lyktes så godt at han til og med fikk opptre som voldgiftsdommer i nordiske konflikter. Magnus var også voldgiftsdommer i en konflikt mellom Norge og Lübeck. I Magnus' tid ble også forbindelsene med de tyske byene dyrket. Et stort antall tyskere kom på denne tiden til Sverige og bedrev handel samt utviklet gruvevirksomheten, som nå begynte å bli en viktig næring i Sverige.
I 1280-81 gjennomførte kong Magnus de bestemmelsene som kom til å innlede en ny fase i Sveriges historie, nemlig lovfestingen av adelens og presteskapets privilegier, det som på svensk kalles «instiftandet av värdsliga och andliga frälset». Det dokumentet som innstiftet det «värdsliga frälset» pleier å bli kalt «Alsnö stadga» (= vedtekt) ettersom det ble satt opp på et møte på den kongelige residensen i Adelsö i Mälaren, «Alsnö möte». Eksakt når vedtekten ble proklamert, er ukjent og omstridt. Møtet skulle ha funnet sted mellom 1279 og 1281, men vedtektene utgir seg for å ha blitt utstedt i 1285.
I vedtekten utvidet og skjerpet Magnus sin far Birger Jarls fredslover. Blant annet ble såkalt «voldsgjesting» av bønder forbudt (det vil si å trenge seg inn hos noen med vold og uten tillatelse). Bakgrunnen var at reisende stormenn på denne tiden var vant med å ta inn hos bønder langs reiseveien uten å betale noe for mat og drikke. Et større selskap kunne uten vanskeligheter forbruke store deler av en bondes forråd.
Ifølge tradisjonen var det dette forbudet som ga Magnus tilnavnet «Ladulås», det vil si at han satte lås på bøndenes løer (sv: lador). Men denne tolkningen er omstridt, og en annen hypotese er at navnet er en forsvenskning av Ladislaus, som i sin tur er den latinske formen av det slaviske navnet Vladislav. Men at Magnus har båret det navnet i det hele tatt, er ikke bevist – det dukket opp en gang på 1400-tallet. En tredje hypotese er at navnet var et økenavn som henspeilte på at Magnus satte lås på bøndenes løer for å beholde kornet som pant for ubetalt gjeld.
I henhold til vedtekten forpliktet alle bønder seg til å ta imot to reisende til «gjesting» og gi dem mat og hestefor til gjengse priser. Unntatt fra denne «gjestingsplikten» var gårder som tilhørte menn som gjennom «verdighet» eller «arbeider» hadde gjort fortjenester for kongens regning. Til denne kategorien ble biskoper regnet, men også riddere og væpnere. I tillegg ga vedtekten visse menn frihet fra «all kongelig rett». De som ble befridd, var kongens egne menn, hans bror Bengts menn, biskopenes menn og endelig «alle som tjener med stridshest». Eksakt hva som mentes med uttrykket «all kongelig rett» er ikke klart, muligens var det frihet fra beskatning.
Alsnö stadga er blitt betraktet som den formelle innstiftelsen av adelsklassen i Sverige. De som utførte visse tjenester, spesielt krigstjeneste, kom til å få visse privilegier og ble dermed en privilegert klasse i det svenske samfunnet.
I 1281 utstedte Magnus Kirkens store privilegiebrev i forbindelse med at hans dronning Helvig ble kronet i Söderköping den 29. juli. I privilegiebrevet ble Kirken og alle dens daværende jordeiendommer fra skatt. Bøter og avgifter fra bønder som dyrket kirkelig jord, skulle tilfalle biskopene og ikke kongen. Dermed var det «andliga frälset» regulert. Privilegiebrevet sementerte det gode forholdet til Kirken som Magnus hadde innledet i forbindelse med kroningen i 1276. Til gjengjeld støttet biskopene Magnus i kampen om kronen med broren Valdemar.
Magnus formaliserte også rådet (consiliarius), den tidens regjering. Rådet hadde eksistert tidligere, men Magnus regulerte dets sammensetning i et utkast til vedtekt i 1282. Der ble det også slått fast at rådsherrer skulle nyrekrutteres ved dødsfall og landet ikke hadde en myndig konge. I 1285 lot Magnus opprette sitt testamente, og der gjorde han rådsmedlemmene til eksekutorer. Rådet besto av biskoper, kansleren, drotsen (rikets høyeste embetsmann) og marsken (riksmarskalken) samt ytterligere noen menn fra det «värdsliga frälset».
Med dronning Helvig (død 1324/26) fikk Magnus seks barn: Erik Magnusson (ca 1277-79), Ingeborg Magnusdotter av Sverige (1277/79-1319), gift i 1296 med den danske kongen Erik Menved (1274-1319), Birger Magnusson av Sverige (1280/81-1321), konge av Sverige (1290-1318), Erik Magnusson av Södermanland (ca 1282-1318), hertug av Södermanland og gift med Ingebjørg Håkonsdatter av Norge, Valdemar Magnusson (ca 1285-1318), hertug av Finland, Rikissa Magnusdotter av Sverige (1285/87-1348), abbedisse i St. Klara kloster i Stockholm. Erik og Valdemar døde av sult i 1318 i Nyköpinghus' festning etter å ha blitt satt i fengsel av sin bror, kong Birger (Nyköpings gjestebud). Det brøt da ut opprør, og kong Birger ble avsatt og erstattet av hertug Eriks sønn Magnus Eriksson (1319-64).
Magnus Ladulås regjerte Sverige fra 1276 til sin død i 1290. Han er kanskje den svenske middelalderens mest betydelige herskerskikkelse, og i hans regjeringstid ble den europeiske ridderkulturen introdusert i Sverige. Kong Magnus fremmet Kirken, spesielt den nylig grunnlagte fransiskanerordenen.
Kong Magnus døde en naturlig død etter lengre tids sykdom den 18. desember 1290 på Visingsö, og sorgen var stor hos både stormenn og bønder. Som et siste bevis på deres respekt bar allmuen Magnus' lik fra Visingsö til Stockholm. Han ble gravlagt i den fortsatt bevarte Gråmunkekyrkan (nå Riddarholmskyrkan), fransiskanernes kirke i Stockholm. Man talte om underverk ved hans grav, og hans helgenry ble utbredt etter hans død. Men da erkebiskop Nils Allesson bestemte at hver svensk prest på årsdagen for kongens død skulle lese en messe pro anima felicis memorie domini Magni («for den salige ihukommede herr Magnus' sjel»), er dette knapt å forstå som en erkjennelse av et spirende helgenry. En messe kan nemlig frembæres for hvilken som helst avdød person. Snarere er det en gest av takknemlighet.
Det var fremfor alt fransiskanerne som fremmet Magnus' kult. Hans opprinnelige gravminne som på kong Johan IIIs tid (1569-92) ble erstattet med den ennå bevarte, hadde en innskrift hvor beundringen tydelig lyser frem:
Suecia, suspira, / sublato principe plora. / Qui te protexit / ac iuris culmine rexit / Conditur hic regum / flos, fons et formula legum, / rex mitis Magnus.«Sucka, Sverige, / ty fursten har tagits ifrån dig. / Fursten, som skyddat dig, / som styrt rättvist. / Här ligger begraven kungarnas blomma, / lagarnas upphov och förebild, / den milde konung Magnus.»
Her kalles Magnus ennå ikke helgen. Men i Uppgränna i Småland ble det bygd et kapell til ham - akkurat som til en av Kirkens offisielt anerkjente helgener.
Helgenkulten for kong Magnus Ladulås ble imidlertid ikke varig, for den fikk en bestemt motstander i den hellige Birgitta. Den 2. februar 1349 hadde Birgitta i Skara domkirke en åpenbaring av Kristus og Maria. Disse fremhevet i tydelige ordelag helligheten til biskop Brynolf Algotsson, som døde i 1317 og ble gravlagt i domkirken. Men like tydelig uttalte de sin misnøye med at det svenske folket i stedet for å ære denne virkelige helgenen, æret en falsk sådan. Den falske helgenen førte ikke, sa de, et helgenaktig liv her på jorden, og at det nå ble talt om underverk ved hans grav, berodde bare på lettroenhet hos enfoldige mennesker eller, hva verre er, på sleskhet hos de prester hvis oppgave det hadde vært å undersøke de såkalte miraklene. Nå befinner den falske helgenen seg enten i skjærsilden eller i helvetet – det ble ikke sagt nøyaktig hvor.
Den falske helgenen er ingen andre enn Magnus Ladulås, som en gang hadde stått i bitter motsetning til biskop Brynolf. Skylden måtte ifølge Birgittas mening helt og holdent ha ligget på kongens side.
Hele Brynolfs slekt ble i 1288 rammet av en katastrofe. Årsaken var det bruderov som broren Folke Algotsson utførte da han røvet bort Ingrid Svantepolksdotter og rømte med henne til Norge. Bruderov var ikke så uvanlig på den tiden, men Ingrid var trolovet med en dansk stormann og var en brikke i et ekteskapelig politisk spill som kong Magnus hadde støttet. Disse planene falt nå i fisk og kongens raseri var enormt. Folke våget seg aldri mer tilbake til Sverige, men hans medhjelper og bror Karl var uforsiktig nok til å gjøre det i 1289, og da dømte kongen ham til døden, og han ble halshogd på Lindön. Hans far Algot var blitt fengslet og måtte i 1288 legge ned sitt embete som lagmann, mens biskop Brynolf først gjemte seg i Alvastra kloster for å slippe unna kongens vrede. Senere måtte han i fornedrende former måtte forsikre kong Magnus om sin lojalitet. Da Folke døde i Norge rundt 1310, flyttet Ingrid til Sverige og ble abbedisse i Vreta kloster. Men i 1289 kom kongen til Skara og ba om unnskyldning fordi han hadde forulempet biskopen og henrettet hans eldste bror, og Brynolf ble tatt til nåde igjen.
Birgitta forkastet altså kulten for Magnus og gjorde seg til talskvinne for en kult for Brynolf. Tiden ga henne rett. Til de anerkjente svenske helgenene kom man til å regne Sankt Brynolf av Skara, men ikke kong Magnus Ladulås.
Vi kjenner heller ingen minnedag viet til Magnus, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen.