Den hellige Ludolf av Ratzeburg (d. 1250)

Den hellige Ludolf (Ludolph; lat: Ludolphus) ble født på slutten av 1100-tallet i Sachsen i Tyskland. Ingenting er kjent om hans tidligste år. Han sluttet seg til premonstratenserordenen (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Han ble kannik ved katedralkapitlet i Ratzeburg i Schleswig-Holstein i Nord-Tyskland, og en tid hadde han embetet som skattmester (provisor). Han regnes som medgrunnlegger av premonstratenserinneklosteret Rehna i Mecklenburg. som ble stadfestet av paven i 1237.

I 1236 ble han valgt til den åttende biskop av Ratzeburg. Han ga kapittelet ved sin katedral Norbert av Xantens regel, som han selv fortsatte å observere som biskop, og han levde et så strengt og eksemplarisk religiøse liv sammen med sine medbrødre at hans kommunitet fikk kallenavnet «ordenens fengsel». Han var også kjent for sin kraftfulle forkynnelse av Guds ord, og som en god hyrde fokuserte han all sin energi på omsorgen for sjeler. Han prekte og foretok pastorale visitasjoner, og paven betrodde ham flere politiske oppdrag.

Men biskop Ludolf er kanskje best kjent for sitt fryktløse forsvar av Kirkens rettigheter og eiendommer mot den griske hertug Albert (Albrecht) av Sachsen-Lauenburg, «bjørnen fra Sachsen». En av hertugens planer var å rasere katedralkomplekset som lå nær hans slott, og gjøre stedet om til en hage. Ludolf motsatte seg iherdig denne planen. En gang Ludolf var ute på en offisiell reise, fulgt av bare en liten livvaktstyrke, ble han grepet av Alberts menn, lenket, spyttet på og behandlet hardhendt. På et tidspunkt ble han bundet på hender og føtter og etterlatt i den åpne skogen som et bytte for nådeløse svermer av mygg. Deretter ble han kastet i fengsel, men da hertugen skjønte at hans behandling av biskopen var svært upopulær, ble han senere sluppet fri.

Ludolf bar sine lidelser med tålmodig besluttsomhet. Men han var redd for å vende tilbake til Ratzeburg, hvor Albert hadde fått overtaket, så mer død enn levende søkte han tilflukt hos hertug Johannes Teologen av Mecklenburg i Wismar. Under sitt eksil, tynget ned av sykdommer han hadde fått i fengselet og av sin høye alder, ble han alvorlig syk. Han ble brakt til fransiskanerne i Wismar i Mecklenburg, hvor han feiret sin siste messe på Skjærtorsdag, og han døde den 29. mars 1250 i Wismar.

Hans legeme ble sendt tilbake til Ratzeburg for begravelse. Da prosesjonen passerte gjennom Schlagsdorf, ble det sagt at byens kirkeklokker begynte å ringe av seg selv. På hertugens ordre ble Ludolfs legeme båret fra broen til katedralen av adelen i Ratzeburg. Ludolfs medbrødre bar ham inn i katedralen, hvor han fant sitt siste hvilested. Etter hans død ble det meldt om utallige nådebevisninger til dem som besøkte hans grav i katedralen i Ratzeburg. Siden han døde som et resultat av mishandlingen, har han noen ganger blitt betraktet som «martyr for Kirkens frihet».

En soldat som var plaget av uutholdelig hodepine på grunn av en pilspiss som var blitt sittende fast under et slag, påkalte Ludolfs forbønn. Snart etter fant han at pilspissen hadde kommet til overflaten av hans sår i hodet slik at han kunne trekke den ut med hånden. I takksigelse til Gud, den salige Jomfru Maria og den hellige Ludolf donerte han til Kirken et praktfullt dekorert missale og flere vakkert utstyrte liturgiske messeklær.

Ludolf skal ha blitt helligkåret på 1300-tallet. Etter anmodning fra hans medbrødre i Lorraine og Hohenburg samt generalprokurator Norbert Mattens ble hans århundrelange kult stadfestet og utvidet til hele ordenen av pave Benedikt XIII (1724-30) den 20. mars og 12. april 1728 sammen med en rekke andre premonstratensere (dette nevnes imidlertid ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999).

Ludolfs hode var hos norbertinersøstrene i Meer på begynnelsen av 1600-tallet. Etter sekulariseringen av dette klosteret kom det til Karl Albert von Beyer, den siste abbeden av Hamborn. Han testamenterte relikvien til klosteret i Averbode en gang før 1842. Den 30. august 1970 ble relikvien returnert til premonstratenserklosteret i Hamborn, hvor den fortsatt befinner seg.

Hans minnedag er dødsdagen 29. mars. I bispedømmet Osnabrück ble han den 17. februar minnet sammen med de to første biskopene av Ratzeburg, de hellige Evermod (1154-78) og Isfrid (1180-1204), som begge var premonstratensere. Fordi Ratzeburg i delstaten Schleswig-Holstein i dag ligger i det nyopprettede katolske bispedømmet Hamburg (1995), ble de tre hellige biskopene overført fra kalenderen til bispedømmet Osnabrück til kalenderen for erkebispedømmet Hamburg. På avbildninger fremstilles ham som biskop med lenkene han bar i fengselet og en martyrpalmegrein i hånden.