Den salige Ludvig Edvard Cestac (fr: Louis-Édouard) ble født den 6. januar 1801 i Rue Mayou 45 (i dag: Rue d’Espagne 57) i Bayonne i departementet Pyrénées-Atlantiques i regionen Aquitaine i Sør-Frankrike. Hans far Dominique Cestac var tidligere marinelege som var kirurg i byen Bayonne og i fengslene. Hans mor, Jeanne Amitessarobe, var av spansk baskisk opprinnelse. Han hadde en eldre søster, Marianne, og en yngre, Elise (1811-49) som senere ble hans medarbeider.
Da Ludvig Edvard var nesten tre år gammel, ble han rammet av uhelbredelig nevralgi (nervegikt) og en fullstendig stumhet. Da konsekrerte moren ham til Vår Frue av St Bernhard. Han ble helbredet, og i hele sitt liv hadde han en stor hengivenhet til Vår Frue. I 1813 flyttet familien til Puntous i departementet Hautes-Pyrénées i regionen Midi-Pyrénées i Sør-Frankrike, på Napoleonstiden da Frankrike ble invadert av Spania og England.
Som syttenåring begynte Ludvig Edvard på gutteseminaret i Aire-sur-Adour, hvor han møtte den hellige Mikael Garicoïts (1797-1863), som han hadde kjent i Bayonne, og som allerede var filosof og som senere ble en stor grunnlegger og senere helgen. I 1820 flyttet Ludvig Edvard over til presteseminaret Saint-Sulpice i Paris. Der mottok han de lavere vielser på juledag 1821. Året etter returnerte han til Bayonne som en følge av sykdom, og der bodde han på gutteseminaret i Larressore, hvor han hadde oppgaven som økonom og professor i matematikk og musikk, samtidig som han fortsatte sin kirkelige formasjon. Han ble diakonviet den 26. juni 1825 og presteviet som sekularprest den 17. desember 1825, i en alder av 24 år.
Hans skriftefar hadde jansenistiske ideer og nektet ham lenge absolusjon, noe som skapte vanskeligheter og åndelige lidelse. Jansenismen er en ekstrem fremstilling av den hellige Augustins lære om nåde og fri vilje som ble gjort av Cornelius Jansen d.y. (d. 1638), professor i Leuven (Louvain/Löwen). Jansenismen, som var fordømt allerede av pave Innocent X (1644-55), hadde et pessimistisk syn på syndefallet og behovet for nåde. Jansenistenes gallikanske kirketradisjon og en nådelære bygd på Augustins mer ekstreme syn på nåde og predestinasjon, sto mot det romerske syn, som ble forsvart av jesuittene.
Etter prestevielsen ble p. Cestac professor i filosofi, og han ble mistenkt for å være en tilhenger av den berømte presten, filosofen, politikeren og forfatteren abbé Félicité-Robert de Lamennais (1782-1854), som forsvarte pavedømmet som kilde for all autoritet og tilhørte de ivrigste forfektere i Frankrike av ultramontanismen, som betonte at makten i kirken måtte ligge på den andre siden av fjellet, det vil si (sett fra Frankrike og Tyskland) i Roma.
Denne filosofien ble fordømt av Kirken i 1832 og abbé Cestac måtte forsvare sin lojalitet til Roma. I 1831 fjernet den lokale biskop d’Arbou seminarprofessorene, og abbé Cestac ble den 27. august 1831 utnevnt til kapellan i katedralen i Bayonne frem til 1838. Den nye kapellanen i katedralen forsto de fattiges konkrete virkelighet og søkte å møte deres behov. I disse årene foretok han grunnleggelser av vesentlig betydning: Foreningen Marias døtre for tjenestejenter, Les Demoiselles de la Persévérance for unge damer fra sosieteten, studiesirkler for unge mennesker og et gratis barnehjem som han grunnla i 1836 og overga til sin søster Elisa året etter.
I 1842 konsekrerte de første fjorten medarbeidere seg til Gud ved å avlegge religiøse løfter. P. Cestac ga dem en leveregel som han hadde skrevet i trappistklosteret La Meilleray i 1839 og i Bétharram i 1841 til sin venn Mikael Garicoïts. Kongregasjonen «Marias tjenerinner» (Servantes de Marie – SDM) ble grunnlagt den 6. januar 1842. Blant disse første Marias tjenerinner kan vi nevne tre navn: 1) Élise Cestac (sr. Marie-Madeleine), grunnleggerens søster og guddatter, regnet som medgrunnlegger, den første superior frem til sin død den 17. mars 1849. 2) Gracieuse Bodin (sr. Marie-François de Paule), som i en alder av tyve år aksepterte å følge de første prostituerte som ble mottatt. Hun ble kongregasjonens første generalsuperior. 3) Marie Supervielle (sr. Marie-François de Sales), som organiserte arbeidet i den gryende kommuniteten i Notre-Dame du Refuge. Den 12. desember 1851 ble den kontemplative grenen Solitaires de Saint Bernard («Eneboere av St Bernhard eller Bernardines («Bernhardinner») født. Denne grenen ble opprettet for de pénitentes som ønsket et religiøst liv viet til bønn og arbeid i ensomhet. De avla løfter om permanent taushet.
Abbé Cestac ble i 1850 utnevnt til kannik i katedralen i Bayonne, men fem år senere trakk han seg fra dette embetet for ikke å forsømme sine arbeider. Etter den offisielle anerkjennelsen av kongregasjonen ved et dekret av 14. desember 1852 sendte p. Cestac sine søstre til mange landsbyer for å åpne skoler (120 skoler i ti departementer). For sine unge lærere oppfant han en egen forelesningsmetode. Han sendte i 1854 til 1856 noen søstre til Madrid for å lede et sykehus og et herberge for unge kvinner.
Keiserinne Eugenie kom for å be ved «St Bernhards halmkapell» (La chapelle de paille de Saint Bernard) i Anglet for å be om en sønn. P. Cestac forsikret offentlig at hennes bønn ville bli besvart. Og det ble den, for Louis-Napoleon Bonaparte, den eneste sønn av Napoleon III og Eugenie, ble født den 16. mars 1856 i Paris. Han var Le Prince impérial, men døde den 1. juni 1879 i heroisk kamp mot zuluene i Sør-Afrika.
Presset av behovet for å skaffe mat til de unge som ble ønsket velkommen i Notre-Dame du Refuge og i Le Grand Paradis, søkte p. Cestac først å utnytte den jorden de disponerte. Men etter en krise ble perspektivet utvidet. I arbeidet med å utvikle landbruket samarbeidet p. Cestac med interesser i regionen. Det gjorde Notre-Dame du Refuge til et sted for eksperimentering og innovasjon til et mer lovende landbruk. Han ble i 1857 valgt til president for Landbruksforeningen i Bayonne. Grunnleggeren av Notre-Dame du Refuge ble den 4. oktober 1865 dekorert med Æreslegionen (Légion d’honneur), Frankrikes fremste utmerkelse, av keiser Napoleon III for hans resultater innen sosialt arbeid og landbruk.
Allerede i 1860 var det 900 Marias tjenerinner, 160 Pénitents, rundt førti bernhardinner og rundt seksti barn på barnehjemmet. Han spredte den mirakuløse medalje, feiret høytidelig dogmet om Marias uplettede unnfangelse og fulgte med beven hendelsene som involverte den salige pave Pius IX (1846-78).
Informativprosessen for hans saligkåring i bispedømmet Bayonne, Lescar et Oloron ble åpnet i februar 1898 og avsluttet i 1899. Den 7. april 1908 undertegnet den hellige pave Pius X (1903-14) dekretet som introduserte saligkåringsprosessen for p. Cestac, førti år etter hans død. Med dette fikk han tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Den apostoliske prosessen ble åpnet den 21. september 1909 og avsluttet den 28. februar 1916. Den 13. november 1976 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Paul VI (1963-78) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 13. juni 2014 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.
Han ble saligkåret den 31. mai 2015 i katedralen Sainte-Marie i Bayonne. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er dødsdagen 27. mars. Marias tjenerinner (280 søstre) fortsetter sitt arbeid i tjeneste for de fattige i Frankrike, Spania, Latin-Amerika (Argentina og Uruguay), Elfenbenskysten i Afrika og delstatene Karnataka, Tamil Nadu, Andhra Pradesh og Kerala i India.
Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, aleteia.org, viereligieuse.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 31. mai 2015
