I 1831 begynte den fjortenårige Ludvig på gutteseminaret i Troyes, og der gikk han frem til 1835. Den 13. juli 1835 mottok han den klerikale tonsuren. I januar 1836 begynte han på presteseminaret i Troyes, hvor han studerte filosofi fra 1836 til 1838 og teologi fra 1838 til 1840. Den 6. juli 1838 mottok han de lavere vielser i Troyes. Den 25. mai 1839 ble han viet til subdiakon, og det skjedde i erkebispedømmet Sens ettersom biskopen av Troyes var syk. Den 21. desember 1839 ble han diakonviet i Troyes. Hans høyeste ønske ble endelig oppfylt den 19. desember 1840, da han ble presteviet i bispedømmet Châlons, ettersom biskopen av Troyes ikke følte seg bra. Senere husket Brisson denne dagen fremfor alt fordi det var 27 minusgrader. Det var da heller ingen fest, ettersom det ikke var noe anstendig å spise, ingen høytidelige taler, bortsett fra en truende preken om hvordan enhver uverdig prest ble straffet av Gud. Den 22. desember 1840 feiret p. Brisson sin første messe i Plancy.
Allerede før sin prestevielse ble Ludvig utnevnt til professor i naturvitenskap. I 1841 ble han professor og huskapellan for klosteret Marias gjesting i Troyes. Den 29. mars 1842 møtte p. Ludvig for første gang klosterets superior, den ærverdige Maria Salesia Chappuis OVM (f. Marie-Thérèse) (1793-1875). I dette klosteret lærte han å kjenne den hellige Frans av Sales’ (1567-1622) spiritualitet. Den 1. oktober 1843 ble han offisielt utnevnt til åndelig veileder og skriftefar for dette klosteret, og fra da av hadde Moder Maria Salesia avgjørende innflytelse på hans liv. «Den gode mor», som hun ble kalt av sine medsøstre, var nemlig overbevist om at Ludvig Brisson var den presten som ville gjennomføre hennes ide om å grunnlegge et ordensfellesskap for menn i Frans av Sales’ ånd. Frans av Sales grunnla i 1610 Besøkelsesordenen («Ordenen av Marias gjesting hos Elisabeth») (Ordo de Visitatione Beatae Mariae Virginis – OVM), hvor søstrene ble kalt salesianerinner eller visitasjonssøstre (visitantinner), og de viet seg til pleie av de syke og omsorg for de fattige. Frans hadde også planlagt å grunnlegge en mannsorden, mens han tidlige død i en alder av 55 år hindret dette.
Maria Salesia Chappuis satte nå alt inn på å vinne Ludvig Brisson for denne planen. Men han var overhodet ikke begeistret. Ved siden av sin prestevirksomhet som blant annet lærer på gutteseminaret, var han snarere en naturvitenskapelig interessert menneske. Denne interessen ansporet ham for eksempel til å konstruere og bygge et astronomisk ur, som viste stjernetid, soltid, verdenstid og absolutt tid og middeltid for alle land på jorden. Man kan fortsatt beundre dette uret i klosteret til Oblatsøstrene av St. Frans av Sales i Troyes.
Maria Salesia Chappuis klarte til slutt å nå sitt mål, selv om det skulle ta nesten tretti år. De såkalte «tre mirakler» i 1845 bidro til dette. Disse «miraklene» begynte alltid med Brissons vegring mot å grunnlegge en mannsorden og med hans utsagn: «Dersom det virkelig er Guds vilje, så…». Først lovte han å skaffe penger til husleie for en fattig familie, som allerede hadde fått ordre om å flytte ut. Neste dag overrakte Moder Maria Salesia ham en «tilfeldig» pengegave. Så kom skoleeleven Fanny de Champeau, som knapt kunne lese og skrive, i skriftestolen, og der siterte hun en bestemt setning fra den hellige Thomas Aquinas’ (1225-74) enorme verk Summa Theologica på dets originale latin.
Det stadige maset fra «Den gode mor» ergret p. Brisson så mye at han den 24. februar 1845 rasende utbrøt: «Jeg kommer aldri til å grunnlegge denne ordenen, selv om Jesus Kristus personlig åpenbarte seg for meg og forlangte det av meg!» Da forlot Moder Maria Salesia taleværelset. Samme dag, forteller p. Brisson, viste faktisk Jesus Kristus seg selv for ham og så strengt på ham. Dette tredje «miraklet» overbeviste ham omsider, selv om det ennå skulle gå nesten tretti år før han grunnla kongregasjonen.
I den mellomliggende tiden konsentrerte han seg først og fremst de unge menn og kvinner som ved begynnelsen av industrialiseringen dro fra landsbygda og inn til byene for å finne arbeid, men som ofte ikke fant noe skikkelig sted å bo. Da biskopen av Troyes i 1857 grunnla i sitt bispedømme «Den katolske foreningen av St. Frans av Sales» (Association catholique de St. François de Sales) med mål å vekke de troendes iver på nytt gjennom bønn og nestekjærlig arbeid, ga han Ludvig Brisson i oppdrag å lede den. Fra denne foreningen utviklet det seg fire grener eller «verk», nemlig «Det fromme livs verk», Soldatverket, Misjonsverket og Arbeiderungdomsverket, som p. Brisson var spesielt opptatt av. Han grunnla også tre hjem, hvor fremfor alt unge arbeiderjenter fant et trygt bosted. I 1866 overdro Ludvig Brisson ledelsen av Arbeiderinneverket til de to tidligere studenter, Léonie Aviat og Lucie Canuet. Léonie skulle bli den hellige Fransiska Salesia Aviat (1844-1914), og sammen med henne grunnla p. Brisson i 1868 kongregasjonen «Oblatsøstrene av St. Frans av Sales» (Soeurs Oblates de Saint François de Sales – OSFS), som arbeidet for oppdragelsen av disse unge jentene. Den 30. oktober 1868 påbegynte Léonie Aviat og Lucie Canuet sitt novisiat som henholdsvis sr. Françoise de Sales og sr. Jeanne-Marie, og dette regnes som kongregasjonens grunnleggelsesdag.
I 1869 ba biskop Jules Emmanuel Ravinet av Troyes (1860-75) p. Brisson om å overta ledelsen av den eneste katolske privatskolen i bispedømmet for å redde den. I juni 1869 kjøpte p. Brisson huset Ma Campagne og kalte det Saint-Bernard. I sin vanskelige oppgave ble han støttet av noen prester, og den 1. oktober 1872 ga biskopen av Troyes dem tillatelse til å leve i kommunitet. Dermed oppsto kongregasjonen Oblats de Saint François de Sales eller «Oblater av St. Frans av Sales» (Institutum Oblatorum Sancti Francisci Salesii – OSFS) for brødre og prester. Den 12. oktober 1873 påbegynte de første oblatene sitt novisiat, og denne dagen feires som grunnleggelsesdagen i kongregasjonen. Den 7. oktober 1875 døde Moder Maria Salesia Chappuis i Troyes etter å ha opplevd at hennes drøm endelig hadde gått i oppfyllelse. Den 21. desember 1875 mottok kongregasjonen Decretum laudis («rosende dekret»), hvor Roma godkjente Oblatene av St. Frans av Sales som en katolsk religiøs kongregasjon. Den 27. august 1876 avla p. Brisson og patrene Gilbert, Rollin, Lambert, Lambey og Perrot sine løfter til den nye biskopen av Troyes, Pierre-Louis-Marie Cortet (1875-98), og de ble dermed de seks første oblatprestene.
Både oblatene og oblatsøstrene ble svært raskt utbredt, og det oppsto skoler, pensjonater, kollegier og ungdomshjem. I tillegg kom misjonsstasjoner i Sør-Afrika og senere også i andre land. I 1897 ble oblatenes kongregasjon stadfestet av paven. Den 20. mai 1890 hadde paven godkjent den kvinnelige grenens konstitusjoner, og Oblatsøstrene av St. Frans de Sales fikk sin pavelige anerkjennelse i 1911.
I 1878 kom de første kontroversene mellom biskop Cortet og p. Brisson. Den 6. november 1881 ble p. Brisson mottatt i audiens av pave Leo XIII (1878-1903). Paven forsikret p. Brisson om sin fulle assistanse og oppmuntret ham til å sende oblater til misjonen. I november 1883 fjernet biskop Cortet p. Brisson som åndelig veileder for visitasjonsklosteret i Troyes. Den 12. april 1886 fullførte Brisson sitt vitnesbyrd om «Den gode mor», og i desember 1886 ble Brissons biografi om henne utgitt. I januar 1887 begynte den legale disputten om arven etter den avdøde Madame Boursetty. Den 30. januar 1888 kom avtalen og forsoningen mellom biskop Cortet og p. Brisson i Roma.
I februar 1898 begynte den offisielle saligkåringsprosessen for Maria Salesia Chappuis i Roma, og «Den gode mor» fikk tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 17. mai 1901 ble henne grav åpnet i anledning saligkåringsprosessen. Etter å ha fjernet et tykt lag av hvit muld synes hennes legeme nærmest uskadd. Bare nesen hadde falt inn og hun hadde ikke lenger noen pupiller. Saligkåringsprosessen ble aldri fullført, og til slutt ble den i 1919 innstilt for godt.
I de siste tretti årene før Ludvig Brissons død bredte oblatene seg ut over Europa og til Afrika, Nord-Amerika og Latin-Amerika. Til det bidro også den kirkefiendtlige politikken i Frankrike på slutten av 1800-tallet, som drev medlemmene ut av landet. Den 28. oktober 1900 startet statsminister Waldeck-Rousseau (1899-1902) sin politiske kampanje mot de religiøse kongregasjonene i det franske parlamentet. Den 29. mars 1901 vedtok parlamentet å stenge de fleste av de religiøse kongregasjonene i Frankrike. Den 1. juli 1901 trådte loven i kraft, og patre og søstre ble fordrevet fra landet.
Ludvig Brisson følte seg imidlertid på grunn av sin høye alder ikke i stand til å forlate landet, så han trakk seg i 1902 tilbake til barndomshjemmet i Plancy. Den 24. mars 1903 ble Oblatene av St. Frans de Sales oppløst ved lov, og den 5. juni 1903 skjedde det samme med oblatsøstrene. Den 12. januar 1908 ble det holdt offentlig auksjon over p. Brissons hjem i Plancy. Den 16. januar kollapset han, og den 23. januar var han ikke lenger i stand til å motta kommunion og var lenket til sengen. Den 28. januar mistet han taleevnen, og den 2. februar 1908 klokken 10.24 døde han i Plancy, 91 år gammel. Den 5. februar ble det feiret rekviemmesse i Plancy, men oblatene og oblatsøstrene fikk ikke lov til å påta seg noen liturgiske funksjoner fordi deres kongregasjoner var offisielt oppløst. Den 6. februar skjedde den høytidelige begravelsen i Troyes i nærvær av biskopen. Ludvig ble gravlagt i sine foreldres grav på kirkegården Saint-André.
Like etter hans død begynte arbeidet for Ludvig Brissons saligkåring. Informasjonsprosessen ble åpnet i Troyes den 11. februar 1938, men den ble ikke avsluttet før etter Andre verdenskrig, den 15. desember 1949. Deretter fulgte en grundig prosess i Roma fra 8. juli 1963 til 13. januar 1964. Den 24. februar 1964 ble saligkåringsprosessen offisielt åpnet i Roma. Helligkåringskongregasjonen utstedte den 6. oktober 1995 et dekret som godkjente informasjonsprosessen.
Den 10. april 1961 ble p. Brissons kiste overført fra graven på kirkegården Saint-André til krypten Saint-Gilles i oblatsøstrenes moderhus i Troyes. Den 11. april ble p. Brisson gravlagt i krypten Saint-Gilles ved siden av Fransiska Salesia Aviat. På sitt møte i oktober 2007 ba Helligkåringskongregasjonens medlemmer om mer informasjon, spesielt når det gjaldt p. Brissons forhold til biskop Cortet, før de fattet et vedtak om hans sak.
Den 19. desember 2009 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 19. desember 2011 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret den 22. september 2012 i Troyes i Frankrike. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er dødsdagen 2. februar.
Kilder: Patron Saints SQPN, Bautz, Heiligenlexikon, de.wikipedia.org, louisbrisson.org, kath-info.de, Kathpress 27.1.2012 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden Opprettet: 6. november 2012