Den hellige Katarina (it: Caterina) ble født som Alexandrina Lucretia Romula dei Ricci (it: Alessandrina Lucrezia Romola) den 23. april 1522 i Firenze i Toscana i Italia. Hun kom fra en av byens rikeste og mest kjente familier, og faren Pier Francesco dei Ricci var bankmann og kjøpmann. Moren Caterina Bonza tilhørte familien Ricasoli. Hun døde tidlig, men datteren ble oppdratt av en from gudmor, Fiammetta da Diacceto. Den lille jenta tok Jomfru Maria til sin mor og hadde en øm hengivenhet for henne. Barnet førte familiære samtaler med sin skytsengel, som lærte henne en spesiell måte å be rosenkransen på og hjalp henne i det religiøse liv.
Så snart Alexandrina var gammel nok til å reise fra hjemmet seks eller syv år gammel, ble hun sendt til klosterskolen i Monticelli, hvor hennes tante Louisa dei Ricci var abbedisse. Ved siden av undervisningen utviklet den lille jenta en stor hengivenhet til Kristi lidelse. Hun ba ofte foran et bestemt Kristus-bilde og ved foten av et krusifiks, som fortsatt skattes som «Alexandrinas krusifiks». Hun vendte tilbake fra klosteret da utdannelsen var ferdig i henhold til normen for jenter, og hun vendte nå oppmerksomheten mot sitt kall.
Hennes far Pier dei Ricci ville gifte henne bort til en av byens rike ynglinger, men han ga etter for sin «lille Sandrinas» bønner og tillot henne å følge sitt kall. Men han nektet henne å gå inn i et kloster av streng observans, men den avslappede stemningen i andre klostre gjorde at hun ikke kunne finne noe som passet henne. Til slutt tillot faren henne å besøke klosteret San Vincenzo (St. Vincent) i Prato ved Firenze, som var grunnlagt i 1509 av ni kvinner som var medlemmer av dominikanernes tredjeorden (Tertius Ordo Sancti Dominici – TOSD) under botspredikanten Girolamo Savonarolas innflytelse. Pave Alexander VI (1492-1503), en av renessansetidens mest uverdige paver, hadde latt utføre et justismord på sin ukuelige kritiker Savonarola og han ble hengt og deretter brent i Firenze i 1498 som «kjetter», og da samlet søstrene sammen hans aske og oppbevarte den som en dyrebar relikvie i klosteret i Prato.
Alexandrina tryglet faren om å få bli hos søstrene i Prato, men faren tok henne med hjem og lovte at hun skulle få komme tilbake. Da han ikke holdt sitt løfte, ble jenta så syk at alle fryktet for hennes liv. Faren ble skremt til å gi datteren tillatelse til å tre inn i klosteret, og da ble hun frisk igjen. I mai 1535 ble den 13-årige Alexandrina opptatt i klosteret i Prato. Hennes onkel, p. Timoteo dei Ricci, var åndelig veileder og skriftefar for klosteret. Resten av livet levde hun her.
Den unge jenta hadde stadig himmelske visjoner, men hun var ikke klar over at søstrene hadde begynt å undre seg over hennes kvalifikasjoner til et liv i kloster. For under sine ekstaser virket hun bare søvnig, og til tider ekstremt dum. Noen mente at hun var gal. Hennes medsøstre mistenkte henne ikke for ekstaser når hun døste ved fellesøvelsene, mistet mat eller knuste tallerkener. Samtidig falt det aldri søster Katarina inn at andre mennesker ikke stadig falt i ekstase i likhet med henne.
Hun skulle til å bli kastet ut av kommuniteten da hun ble klar over de himmelske gaver hun hadde mottatt. Fra da av var det ikke mer snakk om å avvise den unge novisen, og hun avla sine løfter i 1536. Ved sin løfteavleggelse tok hun navnet Katarina. Men hun ble utsatt for nye prøvelser. I to år led hun store smerter av en rekke sykdommer som medisinene bare syntes å forverre, men hun helliggjorde sine lidelser med sin eksemplariske tålmodighet. Den fikk hun i stor grad ved konstant meditasjon over Kristi lidelse inntil hun plutselig ble helbredet. Etterpå hadde hun skrøpelig helse.
Hennes nådegaver gjorde den hellige Filip Neri oppmerksom på henne. De korresponderte lenge med hverandre og ønsket å treffe hverandre, men det kunne ikke la seg gjøre. Da hevdes det at de møttes i en visjon. Katarina viste seg for Filip, og de konverserte lenge med hverandre mens han var i Roma og hun var i Prato. Filip bekreftet selv dette. Denne evnen til bilokasjon, det vil si å være to steder på en gang, ble bekreftet av fem vitner under ed. Den samme evnen hadde den hellige Padre Pio og de hellige ørkenfedrene Johannes av Egypt og Antonius den Store. I likhet med de to ørkenfedrene fastet Katarina også to eller tre ganger ukentlig på bare brød og vann, og noen dager tok hun overhodet ikke til seg næring.
Katarina ble berømt for de fysiske virkningene på hennes kropp av visjonene hun fikk av Jesus. I fasten 1542 mediterte hun så dypt over Jesu korsfestelse at hun ble alvorlig syk, inntil en visjon av den Oppstandne Jesus som snakket med Maria Magdalena, gjorde at hun fikk helsen tilbake på påskeaften, og det fortelles at hun påskesøndag opplevde det åndelige bryllup.
Deretter gikk Katarina i tolv år, fra 1242 til 1254, inn i en slags transe hver torsdag ved middag. På kroppen hennes så man da Jesu lidelser gjenutspille seg, fra tiden i Getsemane, gjennom hans pisking, hans rettssak, hans smertefulle vei til Golgata og hans korsfestelse. Selv om hun var bevisstløs, strakte hun ut hendene for å bli arrestert, sto majestetisk for piskingen og bøyde hodet for å motta tornekronen. Ekstasen varte til fredag kl 16, og da kom hun til bevissthet igjen. I løpet av denne tiden kom hun seg tilstrekkelig til å motta kommunion med stor andakt på fredag morgen.
Disse visjonene ble fulgt av stigmata: Kristi sårmerker. Nyhetene om dette forårsaket mye snakk og mange besøkende. Katarina selv betraktet aldri sine transer som noe å skryte av, og sammen med sine medsøstre tryglet hun Gud om å sette en stopper for dem. Deres bønner ble besvart i 1554, og søstrene begynte igjen å leve i fred, ikke lenger plaget av flokker av nysgjerrige besøkende. Et annet merkelig fenomen var en ring av gull og diamanter, som det ble hevdet at Kristus hadde gitt henne i en visjon, den var bare synlig for Katarina; andre så bare en rød firkant og en sirkel rundt fingeren hennes.
Det fortelles at en enkel kvinne som var syk av vattersott, en gang banket på porten hos dominikanerinnene i Prato og spurte: «Får jeg tale med den hellige nonnen?» Katarina, som selv hadde åpnet for henne, senket øynene og sa: «Her finnes ingen helgener. Helgenene er i himmelen». Men den enkle kvinnen forsto at hun snakket med henne som alle kalte «Helgenen av Prato». Hun ga seg ikke – og ble helbredet.
Alt dette ville ha blitt betraktet av mange mennesker som bisart og kanskje latterlig. Men Katarina var en person av stor selvkontroll og streng, praktisk fornuft. Hun ble etter hvert novisemester, subpriorinne og så i 1552 priorinne, ettersom nonnene i klosteret var overbeviste om at hun var i stand til å administrere kommuniteten bedre enn noen annen. Det gjorde hun med praktisk sans og effektivitet. Uvanlig nok ble hun valgt til embetet for livstid. Hun var en god administrator og elsket også å pleie de syke. Hun ble svært beundret utenfor klosteret på grunn av sin klokskap og eksepsjonelle «psykologiske sunnhet». Plagede mennesker, både i og utenfor klosteret, kom til henne for råd og forbønn. Blant de tusener av legfolk og geistlige som besøkte henne, var flere ordensgeneraler i tillegg til hennes egen, samt tre kardinaler som alle senere skulle bli paver: kardinal Cervini ble pave Marcellus II (april-mai 1555), kardinal Alexander de Medici ble pave Leo XI (1605-05) og kardinal Aldobrandini ble pave Klemens VIII (1592-1605).
Katarinas innflytelse var ikke begrenset av klosterets vegger. Hun var svært opptatt av behovet for reform i Kirken, noe som er tydelig i hennes brev; mange av dem er adressert til personer i høye stillinger. Brevene vitner også om hennes ærbødighet for Savonarolas minne. I tillegg til Filip Neri var Katarina også i kontakt med slike samtidige viktige reformatorer som de hellige Karl Borromeus og pave Pius V (1566-72). Hennes brev til Cosimo de'Medici, Filip Neri og den hellige Maria Magdalena de'Pazzi tilhører tidens dypeste religiøse tekster.
Katarina døde etter langvarig og smertefull sykdom den 2. februar 1590 i Prato, og Maria Magdalena de'Pazzi så da hennes sjel som steg mot himmelen som en due. Ved hennes grav skjedde mange mirakler, og hennes kult spredte seg fra Prato gjennom hele Italia og deretter til resten av verden. Hun ble saligkåret den 23. november 1732 (dokumentet (Breve) var datert den 1. oktober) av pave Klemens XII (1730-40) og helligkåret den 29. juni 1746 av pave Benedikt XIV (1740-58).
I helligkåringsprosessen var det nettopp Prosper Lambertini, den fremtidige pave Benedikt XIV, som var promotor fidei eller «djevelens advokat». I prosessen ble alle relevante påstander undersøkte kritisk. Vitnemålenes detaljer og verdi varier svært mye, men fenomenene kan ikke avfeies som hysteri, uansett hva grunnen til fenomenene bedømmes å være. Katarinas egen livsvarige beundring av Savonarola og de vanskelige psykologisk/fysiske fenomenene var ikke uoverstigelige hindre. Hun ble ikke helligkåret for de ekstraordinære fenomenene, men for sine heroiske dyder og fullstendige forening med Kristus, i likhet med helligkåringen av hennes yngre samtidige, den hellige Magdalena de'Pazzi.
Hennes minnedag er 13. februar, men dødsdagen 2. februar nevnes også. Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Et slående portrett av henne, tilskrevet Nardini, er bevart i Pinacoteca i Montepulciano. Hennes bevarte legeme oppbevares i et glasskrin under hovedalteret i basilikaen St. Vincent Ferrer og St. Katarina dei Ricci i Prato.