Skytshelgen for Calendasco (1617) og for byen og bispedømmet Noto; for jegere og brannforsikringsselskaper; mot brokk
Den salige Konrad Confalonieri (it: Corrado) ble født rundt 1290 på slottet i Calendasco ved Piacenza i Nord-Italia, da i Det tysk-romerske riket, nå i provinsen Piacenza helt nord i regionen Emilia Romagna. Det nøyaktige tidspunktet er ukjent. I Konrads biografi fra 1590 av abbed Vincenzo Littara heter det at han ble født i 1290, mens det i biografien fra 1614 av Pietro Maria Campi heter at han ble født i 1284. Han kom fra familien Confalonieri, en av de fornemste adelsfamiliene i Piacenza, og han ble født på deres landsens slott utenfor byen. En annen som tilhørte den berømte familien, var den salige Adelasia (d. 1266), benediktinsk abbedisse i San Siro i Piacenza.
Etter en tid som soldat giftet Konrad seg med den unge og fromme adelskvinnen Eufrosina, datter av Nestor fra Lodi, og de levde lykkelig sammen. Selv om Konrad var en from mann, førte han det normale livet for en mann av hans stand. Han elsket jakt, og som 25-åring var han en gang ute og jaktet på familiens eiendom. Han ga sine klappere ordre om å tenne på underskogen for å drive ut småviltet som hadde skjult seg der og som han ønsket å skyte. Men i sin jaktiver hadde han ikke merket den heftige vinden. Hele skogen brant ned og ilden spredte seg til kornåkre i nærheten, og storbrannen skadet også flere hus. Konrad og klapperne skyndte seg hjem og sa ingen ting. Men vaktene til Galeazzo Visconti, hersker i Piacenza, fant en fattig mann som hadde samlet kvister i nærheten av åstedet for brannen. Han ble anklaget for å ha startet brannen og ble innesperret og torturert til å tilstå. Deretter ble han dømt til døden, for i det skogfattige Italia ble en skog regnet som en stor rikdom.
Men da han ble ført for å henrettes, våknet Konrads samvittighet, og for å redde mannens liv, tilsto han offentlig for byens Signoria («byråd») at han var ansvarlig for brannen. Han ble da dømt til en bot og erstatning for skadene som brannen hadde forårsaket, som var så enorm at så å si hele hans formue gikk med, og det samme gjorde hustruens medgift. Bare hans adelige status gjorde at han fikk beholde livet. Men selv om Konrads verdslige gods var tapt, hadde erfaringen beriket ham åndelig, og for både ham og hustruen syntes det som om Gud kalte dem til å gi opp sitt adelige liv som kun var viet til selvforlystelser. Derfor bestemte de seg for å separeres og gjøre bot ved å bli fransiskanske ordensfolk, og det lille som var igjen av formuen, ga de til de fattige. Dette skjedde i 1315, og Konrad var da bare 25 år gammel, og hustruen var enda yngre.
Hustruen avla løfter som klarissenonne (Ordo Sanctæ Claræ – OSC) i deres kloster i Piacenza, mens han selv sluttet seg til noen eremitter som levde i det gamle hospitalet i Calendasco på et ensomt sted som en gang ble kalt Gorgole, etter regelen til fransiskanernes tredjeorden. Denne ordenen var opprinnelig kjent som Botsbrødre og -søstre, men fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet.
Men ryktet om Konrads asketiske liv tiltrakk seg mange disipler, både menn og kvinner, noe som forstyrret hans ro og tilbaketrukkethet. Han bestemte seg derfor for å dra som pilegrim fra valfartskirke til valfartskirke som en omreisende eremitt etter fransiskansk tradisjon, stadig lenger sørover. Først dro han til de syv pilegrimskirkene i Roma og ba ved apostlenes graver. Deretter dro han på valfart til Det hellige land, og derfra seilte han til Malta, hvor det fortsatt er en hule som heter San Corrado.
Fra Malta seilte han videre i Middelhavet og nådde i 1343 sitt endelige mål, Sicilia, hvor han gikk i land i havnen i Palazzolo. Deretter dro han til byen Noto (lat: Netum) i provinsen Siracusa, nå i ruiner som Noto Antica (tidligere Noto Vecchio). Der knyttet han et nært vennskap med den salige Vilhelm Cuffitelli [Cufitella] eller Buccheri [Bocherio] (it: Guglielmo), som også kalles Vilhelm av Scicli eller av Noto, en adelig tidligere scudiero (stallmester) for Fredrik II av Aragón. Etter å ha blitt helbredet fra et dødelig villsvinbitt etter en visjon av den hellige martyren Agathe av Catania (ca 225-ca 251), hadde han byttet ut sitt omskiftelige liv for å leve som fransiskanertertiar og eremitt i likhet med Konrad. Vilhelm ønsket Konrad velkommen til sin eneboercelle i det såkalte Celle, et isolert område nær kirken Il Crocifisso, hvor han ble værende i rundt to år. Han tilbrakte deler av sin tid ved hospitalet San Martino med å pleie de syke der.
Men nok en gang ble hans eremitt-tilværelse forstyrret av et økende antall mennesker som ba om hans bønner og råd. En annen variant av historien sier at de to eremittene besluttet å skille lag fordi de stadig ble trakassert av en nevø av Vilhelm, Pietro Buccheri, som ikke kunne tåle at hans onkel hadde forlatt det kongelige hoff til fordel for livet som en ussel eremitt. Uansett grunn gjenopptok Konrad sitt omflakkende liv til fjerntliggende ødemarksområder, hvor hans eneste tanke var å nærme seg Gud. Han levde et asketisk liv som de store ørkenfedrene.
Til slutt kom han til et isolert sted i området Val di Noto, som omfatter den sørøstre tredjedelen av Sicilia. Etter sine mange år på reise slo han seg ned i en grotte i Pizzoni i nærheten av Noto. Der tilbrakte han de siste årene av sitt liv som en inkluser (lat inclusio = innesperring), det vil si en frivillig innemurt munk. Der levde han i bønn og bot, og hans bønner brakte velsignelser til mange, noen ganger helbredet han deres sykdommer, og tusener flokket seg for å finne ham. Gjennom hans bønner skjedde en rekke mirakler, og han hadde også profetiens gave. Hans eneboercelle har nå navnet San Corrado Fuori le Mura etter ham. For å få tilgang til forsoningens og eukaristiens sakramenter, dro han til Noto, hvor der var en prest som var hans hengivne.
Vita beati Corradi, det eldste dokumentet vi har om ham, ble skrevet på siciliansk dialekt av en anonym forfatter på slutten av 1300-tallet, synes å bygge på episoder og livsstil fra Fioretti di san Francesco og i Vitae Patrum (biografiene om de gamle eremittene), samt i den hellige pave Gregor I den stores (590-604) Dialoger. Legenden forteller at Konrad en dag fikk besøk av sin tidligere venn og våpenbror Antonio da Stessa fra Daverio, som led av brokk. Da Konrad så hvor store smerter hans gamle kamerat hadde, fikk han stor medlidenhet med ham, og på mirakuløst vis ble Antonio helbredet ved hjelp av Konrads bønner. Det samme skjedde med en lokal skredder, som led alvorlig av flere brokker. Det mirakelet som Konrad er best kjent for, er imidlertid «brødmirakelet». For mot slutten av Konrads liv kom i 1348 til og med biskop Giacomo Guidone de Franchis av Siracusa (1342-61) reisende for å få hans velsignelse og be om hans bønner for å lindre en hungersnød på øya. Den hadde brutt ut under en byllepest, som godt kan ha vært Svartedauden, som kom til Sicilia i 1347. Under denne katastrofen fikk alle som kom til Konrad med bønn om hjelp, et fortsatt varmt brød som han hadde fått fra englene.
Legenden sier at biskopen under sitt besøk spurte med et smil om eneboeren hadde noe å by sin gjest. Konrad sa at han skulle se etter i sin celle, og han kom tilbake med nylagede kaker. Biskopen aksepterte dette som et mirakel. Konrad gjengjeldte biskopens besøk, og han avla et generalskriftemål for ham. Da han kom, var han omringet av flaksende fugler, som eskorterte ham tilbake til Noto. Men det finnes få bevis på de undrene som hans biografi er full av. Han fremstilles som fransiskanertertiar med små fugler omkring seg, for han hadde som den hellige Frans av Assisi et spesielt forhold til dyrene, spesielt fuglene.
Konrad døde den 19. februar 1351 (noen kilder sier 1354, men Martyrologium Romanum sier 1351), mens han lå knelende foran et krusifiks i bønn for andre, på den dagen han selv hadde forutsagt, i Pizzoni i det daværende kongeriket Sicilia (1130-1861). Han ble etter eget ønske gravlagt i kirken San Nicolò ved den sentrale Piazzaen i Noto, byens hovedkirke (Chiesa Madre). Hans grav ble snart en helligdom og mål for mange valfarter. Kort etter Konrads død fikk hans ubestridt hellige liv og et stort antall mirakler som ble tilskrevet ham, byens lederskap til å be om at biskopen av Siracusa, som Noto da tilhørte, igangsatte prosessen for hans helligkåring. Da ventetiden som kirkeretten krevde utløp i 1485, ble denne prosessen åpnet av biskop Dalmazio Gabriele OP av Siracusa (1469-1511). Som en del av prosessen ble Konrads legeme ekshumert for undersøkelse, og det ble da funnet like friskt og plassert i et sølvskrin for offentlig venerasjon. Aktene fra denne prosessen er gått tapt.
Den 28. august 1515 saligkåret pave Leo X (1513-21) Konrad ved å gi tillatelse til at hans fest ble feiret i byen Noto (andre kilder sier at det skjedde den 12. juli 1515). Den 30. oktober 1544 utvidet pave Paul III (1534-49) denne tillatelsen til hele Sicilia, og den 12. september 1625 ble denne tillatelsen utvidet til hele fransiskanerordenen av pave Urban VIII (1623-44) med en egen tekst for tidebønnene og messen på hans fest. I Piacenza ble kulten tillatt ved et dekret av 2. juni 1625 utstedt av kardinal Odoardo Farnese (1573-1626), fungerende regent for hertugdømmet Parma og Piacenza for sin nevø Odoardo (1622-26) og feiret med en høytidelig pontifikalmesse, hvor hans minnedag ble erklært som påbudt fest. I mellomtiden var det i 1612 reist et overdådig kapell med freskomalerier i katedralen i Piacenza, og i 1617 ble det reist et kapell med et alter i Calendasco, etter at biskopen av Piacenza etter omhyggelige undersøkelser hadde oppdaget at Konrad ble født i den lille landsbyen.
Noen kilder kaller kardinal Farneses dekret en helligkåring, mens andre skriver at Konrads kult som hellig ble godkjent av pave Paul III og to andre paver. Han gis vanligvis tittelen hellig, også i Bibliotheca Sanctorum, et verk i tolv bind «i Andre Vatikankonsils ånd» som er gitt ut på Focolarebevegelsens forlag Città Nuova Editrice. Men det langt mer autorative Martyrologium Romanum beskriver ham som salig, og vi følger dem. Hans minnedag i den nyeste utgaven (2004) er dødsdagen 19. februar:
Neti in Sicília, beáti Conrádi de Placéntia Confalonieri, eremítæ e Tértio Ordine Sancti Francísci, qui, sæculáribus ludis abiéctis, aspérrimum vitæ genus quadragínta prope annos in assídua oratióne et pæniténtia prosecútus est.
I Noto på Sicilia, den salige Konrad Confalonieri av Piacenza, eremitt i fransiskanernes tredjeorden, som ga avkall på verdens fornøyelser og i førti år levde et meget strengt liv i kontinuerlig bønn og bot.
I kirken San Nicolò ble hans levninger i 1584 overført til et kopperskrin. Etter at byen ble ødelagt av jordskjelv i 1693 og bygd opp på nytt et annet sted, kom dette skrinet med hans relikvier til kirken Santa Chiara i den nye byen. I 1996 ble skrinet flyttet til byens katedral San Nicolò. På stedet for hans eneboercelle ble et kapell bygd i 1751, og det ble snart et valfartssted. I 1907 og i 1927 ga biskopene av Noto to viktige relikvier til de troende i Calendasco. I Vietnam finnes en folkelig kult for Konrad.
I Noto blir byens skytshelgen æret med prosesjoner to ganger i året (fire når man regner med oktavene), den 19. februar og siste søndag i august. Ved sistnevnte fest feires Konrads ankomst og den første prosesjonen, som fant sted ved den anledning. På hans festdag minnes sognekirken San Corrado i Noto ham ved å dele ut velsignet brød.
Kilder: Attwater/Cumming, Bentley, Butler (II), Benedictines, Bunson, Engelhart, Melchers, KIR, CE, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, sancorrado.it, Benedetto Mazzara: Leggendario francescano (1721) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 18. februar 2000 – Oppdatert: 1. mars 2018