Den hellige Konstantin (Cystennin) ble født en gang på 300-tallet. Hans tilnavn Corneu eller Gorneu betyr «av Cornwall», noe som gjør at mange har betraktet ham som identisk med den hellige Konstantin av Cornwall (ca 520-76), som var blant de kongene som ble utskjelt av den hellige Gildas den vise. Men hagiografen Sabine Baring-Gould mener denne Konstantin levde tidligere og kan identifiseres med Konstantin Usurpatoren som ble utropt til romersk keiser, og Cystennin Fendigaid.
De tidlige helgenslektstavlene kjenner ikke noe om en Cystennin som helgen, men de nevner en Cystennin Gorneu i slektstavlen til den hellige Cybi. Den lyder, noe tvilsomt: Cybi ab Selyf ab Geraint ab Erbin ab Cystennin Gorneu, men i hans biografier angis: Cybi ab Solomon (Selyf) ab Erbin ab Geraint ab Lludd.
Llangystennin i Carnarvonshire i Wales må være viet til Cystennin Gorneu, for ikke langt unna ligger Llangernyw, som bokstavelig betyr «kirken til mannen fra Cornwall», som er viet til den hellige Digain, som noen ganger kobles til den hellige Erbin, som begge var sønner av Cystennin Gorneu.
I The Book of Llandaff (Llan Dâv) fra 1100-tallet nevnes en kirke som blant andre navn kalles Lann Custenhin Garth Benni, beliggende i Erging, donert av Peibio, sønn av Erb, konge av Erging, til den hellige Dubricius. Det er nå Welsh Bicknor (wal: Llangystennin Garth Brenni), en landsby i Herefordshire i England, men en walisisk eksklave, som fortsatt regnes som tilhørende det tradisjonelle grevskapet Monmouthshire. Vi får vite at Peibio var svigersønn til kong Konstantin, som vi kan anta at kirken er oppkalt etter. Peibio levde på 400-tallet, så vi kan ikke identifisere denne Konstantin med den Konstantin som Gildas angrep. Kirken i Thorpe-Constantine i Staffordshire er også viet til denne helgenen.
Det har vært mye sammenblanding mellom «Gildas’ Konstantin» og den Konstantin som ble utropt til keiser i Britannia i 407, som utropte sin sønn Konstans, som tidligere hadde vært munk, til caesar (underkeiser). De ble begge drept i 411. Alle tre har blitt annektert av Geoffrey av Monmouth i hans Historia Regum Britanniae, og han gjør den andre Konstantin far til ikke bare Konstans, men også til Aurelius Ambrosius (Emrys Wledig) og Uthyr Bendragon. Denne Cystennin Fendigaid («den velsignede») er ganske enkelt Konstantin fra 407-11. Han kalles også Cystennin Fendigaid i The Red Book Triads, hvor hans sønn Konstans kalles Cystennin Fychan («den yngre»). Han kalles også Cystennin Llydaw, og i den tredje og siste serien av Triadene kalles han en av «De tre utenlandske monarker av Britannia». Han krediteres for sammen med keiser Theodosius å ha vært den opprinnelige grunnleggeren av Bangor Illtyd, det vil si Llantwit Major. Han angis som bestefar til kong Arthur, som oppgis å ha denne slektstavlen: Arthur ab Uthyr ab Custennin ab Cynfor ab Tudwal ab Morfor ab Eudaf ab Cadwr ab Cynan ab Caradog ab Bran.
De senere genealogiene inkluderer også blant de walisiske helgenene den salige keiser Konstantin den store (306-37; enekeiser fra 324), sønn av Maxen Wledig med Elen Luyddog, samt hans brødre Owain Finddu, Peblig og Ednyfed. Han sies i sene dokumenter å ha grunnlagt erkebispedømmet York, og sammen med sin far ha grunnlagt kirken i Caerleon ved Usk. De middelalderske walisiske kalenderne angir bare én minnedag for en Cystennin den 21. mai, som er minnedagen for keiser Konstantin den store, den første kristne keiseren.
Cystennin usurpatoren fortjener neppe en plass blant helgenene. I 406 hadde en sverm av vandaler, suevere og alanere krysset Rhinen og oversvømmet Gallia, plyndret landet og brutt kommunikasjonen mellom Britannia og Roma. Italia var blitt invadert av Alarik i 402, og landet ble igjen invadert av goteren Radagasius i 405. Under keiser Honorius’ kraftløse styre (395-423) var Vestromerriket i ferd med å falle fra hverandre. I 407 utropte de romerske soldatene i Britannia en menig soldat ved navn Konstantin til keiser som Konstantin III. Navnet hadde en magisk betydning for dem, og de håpet at han med navnet til den første kristne keiseren ville arve hans storhet. Proklamasjonen ble gjort av den andre og den sjette legionen, stasjonert i henholdsvis Richborough (Rutupiae) og York (Eburacum). I de fire følgende årene var legionene i Britannia og Gallia til ingen nytte for keiserriket. Dette opprøret gjorde tvert imot dets ødeleggelse desto mer fullstendig og hurtig. Fra Britannia seilte Konstantin over til Gallia, og de romerske legionene der reiste seg og sluttet seg til ham.
Det er noe bemerkelsesverdig at Gildas, som snakker om Maximus’ tidligere opprør med slik avsky, og om ham som «forbannet», ikke skulle si et ord mot usurpatoren Konstantin, og dette ser ut som at han betraktet Konstantin med respekt og hans minne med ømhet.
Stilicho sendte Sarus goteren for å møte usurpatorens fremgang, og han bekjempet og drepte Justinian og sørget for mordet på the Nervigastes, Konstantins to dyktigste generaler. Usurpatoren ble beleiret av Sarus i Vienne, men Edobincus og Gerontius, to generaler som hadde erstattet dem som var drept, kom til hans assistanse og drev beleirerne tilbake over Alpene.
Konstantin opprettet nå sitt hoff i Valence ved Rhône og vendte sine våpen mot de fremstormende vandalene, sueverne og andre barbariske horder, og han drev dem tilbake slik at grensen langs Rhinen var tryggere enn den hadde vært siden Julians dager. Han fortsatte med å sende sin sønn Konstans inn i Spania, og i 408 presset hans sønn og caesar hardt de troppene som forble trofaste mot Honorius på halvøya.
Tidlig i 409 var Konstantin herre over de tre store provinsene i vest, og han sendte evnukkambassadører til Honorius’ hoff for å unnskylde sin usurpasjon og hevdet at han hadde blitt tvunget til det av soldatene. Honorius bedømte det som tryggest å komme overens med «tyrannen», og han anerkjente ham som partner i imperiet.
Deretter gikk Konstantin inn i Italia i spissen for en sterk hær, med den hemmelige intensjonen å avsette den kraftløse Honorius og gjøre seg selv til hersker over hele det vestlige imperiet. Han hadde slått leir bak murene i Verona da han plutselig ble kalt tilbake til Gallia av sin general Gerontius’ avhopping. Generalen, som hadde kommandoen over hæren i Spania, overtalte troppene til å støtte hans opprør. Gerontius gikk straks inn i Gallia og tok Konstantins sønn Konstans til fange og drepte ham i Vienne. Konstantin skyndte seg til Arles, hvor han ble beleiret av Gerontius. Men en hær sendt av Honorius tvang Gerontius til å heve beleiringen og flykte til Pyreneene, hvor han døde snart etter.
I Arles omringet Honorius’ tropper byen, og Konstantin forventet lite omsorg fra Honorius, så han søkte tilflukt i en kirke. Han aksepterte å bli ordinert til prest, og dermed la han endelig ned alle krav på keisertronen. Etter å ha mottatt et høytidelig løfte om sikkerhet, stadfestet ved eder, åpnet han byportene. Han ble tatt sammen med sønnen Julian og sendt som fange til Roma. En samvittighetsfull overholdelse av eder var ikke et trekk som fantes i den foraktelige Honorius’ karakter, så han ga ordre om at begge fangene skulle drepes, da de fortsatt var fem mil fra Ravenna.
Konstantin var en dyktig general, og dersom hans opprør hadde lyktes, kunne han ha utsatt Vestromerrikets fall i alle fall en stund.
Dagens forskere avviser identifikasjonen av Konstantin usurpatoren med Cystennin Gorneu, tippoldefar til Cybi og Gildas.
Kilder: Baring-Gould (3) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 10. november 2011