Allerede som liten mottok hun sin første åpenbaring, da hennes verneengel viste seg for henne og ga henne Jomfru Marias invitasjon til å konsekrere sin jomfruelighet til henne. Selv om hun var så liten at hun ikke fullt ut forsto hva hun ble bedt om, aksepterte hun anmodningen. Ti år gammel mottok hun i 1858 sin første kommunion. Helt fra hennes barndom virker Klothildes liv som en 1800-tallsroman. Det virket som om Guds vilje hadde forutbestemt henne til å flakke omkring fra sted til sted på jakt etter realiseringen av den visjonen hun fikk den 2. august 1867.
Den dagen ba den attenårige Klothilde som vanlig i kirken i Imer da Jomfru Maria viste seg for henne, omgitt av engler. Maria gjorde det da klart at det var Guds vilje at hun skulle grunnlegge et nytt religiøst institutt med det spesifikke formål å tilbe den hellige Treenighet med spesiell andakt for Maria og englene som modell for bønn og tjeneste.
Etter råd fra en klok og klok og dyktig kvinne i Imer, Costanza Piazza, reiste Klothilde til Venezia for å søke åndelige råd fra Msgr Domenico Agostini, fremtidig kardinal og patriark av Venezia (1877-91), som rådet den unge kvinnen til å påbegynne det verket som Gud hadde ønsket og begynne å skrive regelen. Men hun var grepet av redsel for ikke å lykkes, så hun rev i stykker introduksjonsbrevene og vendte tilbake til Imer. I 1867 flyttet hun alene til Padova, hvor hun ble i ni år til 1876 og fikk åndelig veiledning av Msgr. Angelo Piacentini, professor ved det lokale seminaret, mens hun forsøkte å forstå bedre det kall hun hadde mottatt.
Da Piacentini døde i 1876, reiste Klothilde Micheli til den lille fjellbyen Castellavazzo i provinsen Belluno i regionen Veneto. Der møtte hun erkeprest Gerolamo Barpi, og da han lærte å kjenne den unge kvinnens intensjoner, stilte han til disposisjon for henne et gammelt kloster for den nye grunnleggelsen. I 1878 holdt Klothilde på å falle som offer for et komplott, nemlig et arrangert ekteskap med en lokal ung mann, men da hun ble kjent med det, søkte hun tilflukt i Epfendorf i Württemberg i Tyskland, hvor hennes foreldre hadde flyttet for å få arbeid.
Hun ble værende i Tyskland i syv år fra 1878 til 1885 mens hun arbeidet som sykepleier på Elisabethsøstrenes sykehus. Hun vakte oppmerksomhet for sin nestekjærlighet og den finfølelse hun viste i omgangen med de syke. Etter at først moren døde i 1882 etter mange års sykeleie og deretter faren i 1885, bestemte Klothilde seg for å forlate Tyskland for godt og vendte tilbake til fødestedet Imer. To år senere foretok den rastløse kvinnen på 38 år i mai 1887 en valfart til fots til Roma sammen med sin kusine Giuditta. På veien stanset de ved flere marianske helligdommer med hengivenhet og botsånd, alltid innstilt på å utføre Guds vilje når det gjaldt den grunnleggelse han ønsket.
I august nådde de Roma, hvor de bodde hos de barmhjertige søstre Døtre av den Uplettede (Immacolatine), som var grunnlagt av Maria Fabiano. Grunnleggersken overtalte Klothilda til å ikle seg drakten til sitt institutt, og hun lovte å gi henne fri hvis hennes eget prosjekt skulle bli noe av. Klothilde tok navnet sr. Annunziata og forble hos Immacolatine til begynnelsen av 1891, hvor hun også hadde embetet som superior fra 1888 til 1891 i klostret i Sgurgola i bispedømmet Anagni.
Under sin valfart til Roma hadde hun i Assisi blitt kjent med p. Francesco Fusco, en fransiskanerkonventual fra Trani. Mens hun bodde i Sgurgola, sendte han henne et brev hvor han overtalte henne til å forlate Immacolatine og overtalte henne til Alife i provinsen Caserta i regionen Campania. Hennes reise sørover i Italia fortsatte i 1891, da hun kom etter dro til Alife. P. Fusco foreslo for Klothilde at hun skulle foreta en grunnleggelse etter en ide av biskop Scotti, men etter et møte med biskopen erklærte hun at hans plan ikke var i samsvar med det som syntes å være Guds plan for henne.
Etter å ha flyttet til Caserta fikk hun støtte fra en familie der, og Klothilde flyttet til bydelen Casolla i Caserta sammen med to unge kvinner som hadde sluttet seg til henne. Etter noen måneder ga biskopen av Caserta, fyrst De Rossi av Castelpetroso, tillatelse til at den første gruppen på fem søstre ble ikledd ordensdrakten. Dette skjedde den 28. juni 1891 i nærvær av p. Fusco. Den nye institusjonen tok navnet «Søstre av Englene, tilbedere av Den hellige Treenighet». De ble kjent som «Søstre av Englene» (Istituto delle Suore degli Angeli – SdA).
Grunnleggersken Klothilde Micheli var 42 år gammel og tok navnet sr. Maria Serafina av Det hellige hjerte (it: Maria Serafina del Sacro Cuore di Gesù), som Maria hadde bedt henne om i visjonen i 1867. De andre var søstrene Luisa og Rosa Piazza (henholdsvis sr. Maria Margherita og sr. Maria Rosa) og en annen ung jente, Filomena Scaringi (sr. Maria Caterina). Et år senere ble en første gruppe søstre sendt for å drive barnehjemmet Lucarelli i Santa Maria Capua Vetere i Caserta, som også ble instituttets første hus. Dette ble fulgt av andre oppgaver som å hjelpe barn og forlatte ungdommer.
Men for Moder Serafina begynte en periode med fysiske lidelser fra slutten av 1895, og en svært delikat operasjon, som ble tilskyndet av biskopen av Caserta, svekket henne betydelig. I mellomtiden ble det etter mange vanskeligheter i juni 1899 åpnet et nytt hus i Faicchio i provinsen Benevento, som senere skulle bli kongregasjonens formasjonsinstitutt. Moder Serafina Maria ble engasjert i å gjennomføre andre prosjekter, men dette svekket henne ytterligere, slik at hun ikke var i stand til å forlate Faicchio.
I likhet med så mange grunnleggere av kvinnelige religiøse kongregasjoner måtte hun også tåle motgang og kritikk, ofte fra kretser innen sitt eget institutt, og den 24. mars 1911, ødelagt av sine fysiske lidelser, døde hun i huset i Faicchio, bare 61 år gammel.
I grunnleggerskens levetid ble huset i Alife åpnet den 9. august 1909, og dessuten huset i Limosano i Molise. I dag er søstrene også til stede i Trivento (fra 1913), i Montemarano (fra 1915), i Villa di Briano (fra 1917), i Montella (fra 1918) med et barnehjem og fra 1961 med instituttet SS. Salvatore, i Telese Terme (fra 1923) med et barnehjem og fra 1962 med Clinica San Francesco, i San Marcellino (fra 1925), i San Salvatore Telesino (fra 1927), i Fanna i Padova (fra 1930), i Pignataro Maggiore (fra 1933), hvor de driver et barnehjem og instituttet Maria Addolorata, i Sant’Andrea di Conza (fra 1934), i Casaluce (fra 1936) med instituttet Santa Teresa, i Capua (fra 1936) med mødreskolen Buon Pastore, i Casagiove (fra 1940) med instituttet Mater Amabilis, i Gallipoli (fra 1940) hvor de driver instituttet Santa Maria degli Angeli, i Cerreto Sannita (fra 1943), i Castello del Matese (fra 1944), i Melizzano (fra 1951), i Sperlonga (fra 1962), på Sicilia er de til stede i Ragusa, i Chiaramonte Gulfi (fra 1914) og i Vittoria (fra 1957), i Ciampino nær Roma (fra 1972), i Pollena Trocchia (fra 1955) hvor de driver det viktige instituttet Sacro Cuore og i Roma (fra 1954) i bydelen Tufello – Città Giardino med det viktige instituttet Maria SS. del Buon Consiglio.
Andre av kongregasjonens medsøstre driver i Ariano Irpino (fra 1993), ved klinikken Villa Esther i Avellino (fra 1975) og ved instituttet Regina Angelorum i Briano (fra 1970). Fra 1979 har de også drevet et lite institutt i Imer, Madre Maria Serafinas fødeby, i Teano (fra 1930) driver de hvilehjemmet Confidenza Castallo. De er også til stede i Castellammare di Stabia og i Formia, hvor de driver instituttet Sant’Antonio og pleier de syke på det lokale sykehuset Dono Svizzero. I Napoli er instituttets generalhus ved instituttet Santa Rita alla Salute i bydelen Materdei. I bydelen San Pietro a Patierno finnes instituttet Sacro Cuore Eucaristico og fra 1936 driver de også l’Ospedale Oncologico Pascale.
I dag er kongregasjonen også representert utenfor Italia med to betydelige internasjonale misjoner, nemlig i Brasil (med hus i Chaval, Fortaleza og Travessao de Campos nær Rio de Janeiro) og på Filippinene (med hus i Manila, Soldier’s Hill o Tagaytay City). Flertallet av de unge søstrene er i dag fra disse landene.
På grunn av hennes hellige liv og det ry for hellighet som økte etter hennes død, startet kongregasjonen den 9. juli 1990 en saligkåringsprosess med tillatelse fra Den hellige stol. Saken ble senere oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Den 3. juli 2009 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 1. juli 2010 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.
Hun ble saligkåret den 28. mai 2011 på Campo Sportivo i Faicchio. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hennes minnedag er dødsdagen 24. mars.
Kilder: santiebeati.it, avegratiaplena.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden