Skytshelgen for syndere; i fortvilte situasjoner; for en fredelig død; mot infeksjonssykdommer og kvegsykdommer
Den hellige Kristina ble født i 1150 i en bondefamilie i Brusthem nær Liège i dagens Belgia. Som 15-åring ble hun foreldreløs sammen med to eldre søstre. Hun tjente til livets opphold som hyrdinne. Da hun var rundt 22 år (eller 32 i følge andre kilder), fikk hun et kataleptisk anfall og ble antatt å være død. Hun ble i henhold til vanlig skikk båret i en åpen kiste til kirken, hvor man startet rekviemmessen. Men plutselig, etter Agnus Dei, satte Kristina seg opp, svevde opp til takbjelkene, og vaglet seg på dem. Alle flyktet ut av kirken unntatt hennes eldre søster, som selv om hun var vettskremt, ga et godt eksempel på besinnelse for de andre ved å bli værende til messen var slutt.
Deretter fikk presten Kristina til å komme ned - det ble sagt at hun hadde tatt tilflukt der oppe fordi hun ikke klarte lukten av syndlige menneskelige legemer. Hun forsiktet høyt og hellig at hun virkelig hadde vært død, at hun hadde dratt ned til helvete og der gjenkjent mange venner, og til skjærsilden, hvor hun hadde sett flere venner, og deretter til himmelen. Hun fikk lov til å vende tilbake til jorden for å be for lidende sjelene i purgatoriet (skjærsilden).
Dette var bare begynnelsen på en serie av neppe mindre troverdige hendelser. Resten av livet var hun gjenstand for en livslang serie av de mest forbløffende fysiske fenomener. Kristina flyktet til avsidesliggende steder, klatret i trær og tårn og klipper og krøp inn i ovner for å slippe unna lukten av mennesker. I en kirke på et sted som het Wellen klatret hun opp i den store døpefonten og satt i vannet. Hun pleide å håndtere ild uten å ta skade, og i det kaldeste vintervær kunne hun storme ut i elva eller i en møllekanal og bli ført uskadet under hjulet. Hun ba mens hun balanserte oppå et gjerde eller krøllet seg sammen på bakken slik at hun så ut som en ball.
Naturlig nok mente alle at hun var gal eller «full av djevler», og det ble gjort forsøk på å stenge henne inne, men hun klarte alltid og bryte seg løs. Til slutt ble hun fanget av en mann som måtte gi henne et voldsomt slag på beinet for å få det til, og man trodde at det var brukket. Hun ble derfor tatt med til huset til en lege i Liège, som spjelket beinet og lenket henne til en søyle for sikkerhets skyld. Men hun flyktet om natten. Ved en anledning ble en prest, som ikke kjente henne, skremt av hennes oppførsel og nektet å gi henne kommunion, og da styrtet hun vilt gjennom gatene, hoppet i elva Meuse og svømte bort. Hun levde av å tigge, kledd i filler, og oppførte seg på en skremmende måte.
Sine siste år tilbrakte Kristina i klosteret St. Katarina i Saint-Trond (Sint-Truiden), og der døde hun den 24. juli 1224, 74 år gammel. Selv mens hun levde var det noen som betraktet henne med stor respekt. Grev Ludvig av Looz behandlet henne som en venn, ønsket henne velkommen til sitt slott og aksepterte hennes irettesettelser, og på sitt dødsleieinsisterte han på å lette sin samvittighet for henne. Den salige Maria av Oignies hadde respekt for henne, priorinnen i St. Katarina priste hennes lydighet og den hellige Lutgardis søkte hennes råd.
De unaturlige fenomenene som omga henne ble skrevet ned av en samtidig dominikaner som kjente henne personlig, kardinal Jakob de Vitry, i forordet til hans biografi om Marie d'Oignies, og av dominikanerbiskopen Thomas de Cantimpré, professor i teologi i Louvain/Leuven, som fikk sin informasjon ved å snakke med øyenvitner. Disse fenomenene ga henne tilnavnet Mirabilis, den Forbløffende. Hennes lokale kult er aldri offisielt stadfestet, men hun kalles vekselvis salig og hellig. Hennes bein ble skrinlagt allerede i 1249. De finnes i redemptoristkirken i Saint-Trond. Hennes minnedag er dødsdagen 24. juli, men 4. juli nevnes også.