Den hellige Johanna Emilie de Villeneuve (1811-1854)

Den hellige Johanna Emilie de Villeneuve (fr: Jeanne-Émilie) ble født den 9. mars 1811 i Toulouse i departementet Haute-Garonne i regionen Midi-Pyrénées i Sør-Frankrike. Hun var den tredje av fire barn av marki Louis de Villeneuve og Rosalie d’Avessens og barnebarn av grev de Villeneuve. De første årene av sitt liv tilbrakte hun på slottet Hauterive nær Castres i departementet Tarn i regionen Midi-Pyrénées, hvor hennes mor hadde måttet trekke seg tilbake på grunn av sin skjøre helse.

Fra sine foreldre mottok Emilie sterke verdier. Hennes far, en tidligere sjømann, viste en sterk sosial sans. Han skapte et lærlingekurs for ungdom, et samfunn av brorskap. Han var en stor grunneier og sysselsatte et stort antall mennesker i sin nye skinnindustri. Men da hun var fjorten år gammel, mistet hun sin mor, og tre år senere døde også hennes yngre søster Octavie. Disse tragiske hendelsene skulle komme til å påvirke henne sterkt.

Som tenåring ble Emilie vant til å overlate til Jomfru Maria sine gleder, sorger og valg hun måtte gjøre. Maria ble hennes ledsager og fortrolige. Noe som også påvirket henne sterkt, var kontakten med jesuittpateren Le Blanc, som fikk henne interessert i sosiale spørsmål. Fremfor alt la han vekt på den sosiale nøden som den gangen hersket ved den industrielle revolusjonens begynnelse. Emilies venninne og fortrolige Coraly Gaix beskrev henne som en ensom person, men sjenerøs mot mennesker i nød.

Etter morens død bodde Johanna og hennes søstre vekselvis på slottet Hauterive og Toulouse, hvor hennes bestemor hadde ansvaret for utdannelsen av barnebarna. Nitten år gammel flyttet Johanna for godt til Hauterive sammen med sin bror, og der ble hun husfruen på slottet Hauterive som tok seg av den daglige ledelsen av familien for å avlaste sin far, som nå var borgermester i Castres (1826-30). Kort etter erklærte hun til sin far at hun ville tre inn i kongregasjonen «Nestekjærlighetens døtre» (Filles de la Charité). Men dette aksepterte ikke hennes far, og han ga henne fire år på å tenke seg om.

Emilies lidenskap var hennes kjærlighet til Gud og til de fattige. Hun ønsket å være med de fattige, syke, fanger og prostituerte og vise dem at Gud elsket også dem. For henne var almisser ikke nok, og ikke veldedighet heller. Hun ønsket å forholde seg til dem som likemenn, slik at de kunne gjenopprette sin verdighet som mennesker etter eksempel av Jesus Frelseren.

Før farens pålagte fireårsperiode utløp, forlot hun ham med ordene: «Det er for Gud at jeg forlater Dem, jeg ønsker å tjene de fattige!» Med godkjennelse fra biskopen hadde den 25-årige Emilie bestemt seg for å grunnlegge en kongregasjon. Sammen med to andre unge kvinner grunnla hun den 8. desember 1836 kongregasjonen «Søstre av Vår Frue av den uplettede unnfangelse» (Soeurs de Notre-Dame de l'Immaculée Conception – CIC), ettersom hun helt siden morens død hadde blitt vant til å overlate sine gleder, sorger og valg til Maria, som ble hennes reisefølge. Søstrene kalles vanligvis «De blå søstre av Castres» (Soeurs bleues de Castres) på grunn av fargen på ordensdrakten. Blant de prinsippene som skulle styre kongregasjonen, la de vekt på to: «Bare Gud» og «Tjeneste for de fattige». Askese og sosial bevissthet skulle stå i sentrum.

De startet opp under beskjedne forhold i et lite hus uten noen form for komfort i Castres. De begynte raskt å arbeide for ungdom i vanskelige sosiale kår, arbeidere, innsatte i fengsler og syke. Kongregasjonen vokste raskt i antall, og snart åpnet de en andre kommunitet hvor søstrene var ansvarlige for opplæring av barn, katekismeundervisning og pleie av syke. Alle kommunitetene hadde i begynnelsen dette tredoble oppdrag. De utvidet senere virksomheten fra sitt hjemlige Frankrike til Senegal (1848), Gambia og Gabon, hvor de første misjonssøstrene dro mens Johanna ennå levde.

I 1853 valgte Mor Johanna Emilie de Villeneuve å trekke seg som generalsuperior for kongregasjonen, og etter hennes forslag ble ledelsen betrodd til sr. Hélène Delmas. I den anledning skrev Johanna til søstrene at hun nå kunne vie seg hovedsakelig til kongregasjonens åndelige aspekt. Men i midten av 1854 herjet en epidemi med kolera og feber i Sør-Frankrike, og den kom også til Castres. Som et resultat av denne epidemien døde Johanna Emilie de Villeneuve den 2. oktober 1854 i Castres i departementet Tarn i regionen Midi-Pyrénées, omgitt av sine elskede søstre. Hun var bare 43 år gammel. Hun ble gravlagt fra kirken Saint-Jacques i Castres.

Helligkåringsprosessen for Johanna Emilie de Villeneuve ble åpnet i 1945. Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet den 25. august 1948 og avsluttet den 6. februar 1950. Sakens Positio ble oversendt til Vatikanet i 1986. Dekretet som godkjente gyldigheten av informativprosessen, ble utstedt den 30. november 1990. Den 6. juli 1991 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

Deretter startet undersøkelsen av det miraklet som angivelig skjedde den 1. januar 1978 med Binta Diaby fra hovedstaden Conakry i distriktet Mamou i det vestafrikanske landet Guinea. Hun var nitten år gammel, og etter at hennes far hadde narret henne til å tro at hun var gravid, forsøkte hun å begå selvmord ved å drikke kaustisk soda, noe som førte til uopprettelige skader på flere indre organer. Hun ble brakt til Barcelona i Spania og straks operert. Hun falt i koma og hun ble fra en klinisk synsvinkel betraktet som døende. Søstrene og novisene hos De blå søstrene fra Castres ble informert av medlemmer av staben på sykehuset om situasjonen, og de rettet en novene til grunnleggeren Johanna Emilie de Villeneuve, hvor de ba om at Binta Diaby måtte bli helbredet, og de brakte ulike relikvier til rommet hvor hun lå. En uventet og rask bedring skjedde med pasienten, som i dag lever og arbeider i Barcelona.

Informativprosessen for dette miraklet ble åpnet den 16. mai 2003 i Barcelona og avsluttet den 20. oktober 2003. Dekretet som godkjente gyldigheten av informativprosessen, ble utstedt den 4. februar 2005. Den 17. desember 2007 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på Johannas forbønn.

Hun ble saligkåret søndag den 5. juli 2009 i Gourjade i Castres i Frankrike av pave Benedikt XVI. Som vanlig under hans pontifikat ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, erkebiskop Angelo Amato SDB (senere kardinal). Vert var erkebiskop Pierre-Marie Carré av Albi, og den apostoliske nuntius Fortunato Baldelli samt ti kardinaler og en rekke biskoper fra Frankrike og de landene hvor søstrene er aktive, deltok også i messen. Blant de tusener av pilegrimene som var til stede, var de fleste av kongregasjonens søstre samt en av de tre «blå brødre» som lever i Paraguay.

Et nytt mirakel på Mor Johanna Emilie de Villeneuves forbønn skjedde den 5. mai 2008. Det skjedde med den lille jenta Emilly som var knapt ni måneder gammel, født den 2. august 2007 i Oroco i staten Pernambuco i Brasil. Denne dagen lekte hun med ledningen til en elektrisk vifte da hun stakk fingeren inn i strømuttaket og fikk et elektrisk sjokk. Åtte minutter senere ble hun funnet, lammet og gråtende.

Emilly var bevisstløs og uten puls eller åndedrett og fikk hjertestans. Legen som besøkte henne, sa: «Deres datter er død, hva kan jeg gjøre?» Hennes far bønnfalt legen: «Hun er ikke død! Gjør alt du kan!» Legen på vakt, dr. Jairo de Lima Ferreira, prøvde å gjenopplive barnet. Vanligvis prøver legene i tyve minutter, men for Emilly, prøvde legen i en time. Da hjertet begynte å gi de første tegnene til liv, tok han ambulansen og tok henne til sykehuset Dom Malan. Der ble hun værende i ti dager og deretter i seks dager på barneavdelingen. Legen som fulgte henne, sa til familien: «Dersom Emilly kommer ut herfra i live, vil hun ikke være i stand til å verken se, høre eller snakke, langt mindre å gå». Hun forlot sykehuset den 20. mai og kunne ikke se eller snakke.

Dette skjedde etter promulgeringen av dekretet om Emilies heroiske dyder i 2007, men før saligkåringsseremonien. Det ble gitt en pavelig dispensasjon for å kunne følge bispedømmets granskning av mirakelet. Den 13. september 2011 ble informativprosessen på bispedømmenivå for mirakelet åpnet i Petrolina i staten Pernambuco i Brasil, og den ble avsluttet den 2. oktober 2011. Dekretet som godkjente gyldigheten av informativprosessen, ble utstedt den 1. oktober 2012. Den 6. desember 2014 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente jentas helbredelse som et nytt mirakel på Emilies forbønn.

Johanna Emilie ble helligkåret av pave Frans den 17. mai 2015 på Petersplassen i Roma sammen med tre andre, de hellige Maria Baouardy, Maria Alfonsina Danil Ghattas og Maria Kristina Brando. Hennes minnedag er dødsdagen 2. oktober. Den står ikke i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004), for da den kom, var hun ikke ennå saligkåret.

Kongregasjonen består i dag av 617 søstre i 120 kommuniteter i seksten land, hvor de driver et aktivt sosialt arbeid inkludert femti skoler med 35000 studenter årlig og mange barnehjem. De arbeider også på sykehus og med familier. I Roma har de en residens som ønsker pilegrimer velkommen. I øyeblikket virker de i Frankrike (1836), Senegal (1848), Gambia (1848), Gabon (1849), Spania (1903), Italia (1904), Brasil (1904), Argentina (1905), Paraguay (1939), Uruguay (1957), Mexico (1982), Benin (1988), Kongo (Kinshasa) (1990), Bolivia (1992), Venezuela (1996) og Filippinene (1997). Andre land hvor kongregasjonen har virket, er Portugal (1886-1910), Ekvatorial-Guinea (1897-1918) og Kamerun (1915-16).