Den hellige Julian (it: Giuliano) æres som martyr nær Fénis i provinsen Aosta i regionen Valle d'Aosta i Nord-Italia. På et senere tidspunkt ble hans historie knyttet til legenden om Den tebanske legion under kommando av den hellige Mauritius, som led martyrdøden i forfølgelsene rundt 287 (rundt 305?) under keiser Diokletians (284-305) medregent i vest, Maximian Herculeus (286-305).
Legenden forteller at Den tebanske legion var rekruttert i Øvre Egypt (Theben) og sammensatt av bare kristne. Mauritius var anfører (primicerius) for legionen. Keiser Diokletians medregent Maximian Herculeus dro over Alpene med en hær som inkluderte denne legionen, for å slå ned et opprør i Gallia fra innbyggere som er kjent som bagaudae.Ved Octodurum (nå Martigny/Martinach) ved elven Rhône ved Genève-sjøen (Lac Léman) fikk hele hæren ordre om før slaget å ofre til gudene på tradisjonelt romersk vis for å sikre militær suksess. Den kristne legionen nektet, og i et slags kristent mytteri trakk de seg tilbake til Agaunum i Wallis (nå Saint-Maurice-en-Valais) i Rhônedalen og slo leir der.
Som straff og avskrekking ble hver tiende mann henrettet. Det hadde ingen virkning, og på ny ble hver tiende henrettet. Da de øvrige sto like fast, ble hele legionen på 6.666 soldater drept til siste mann av keiserens hær. Dette skjedde i år 287. Blodbadet gikk inn i historien som den kristne samvittighetens triumf. På andre steder skal andre medlemmer av legionen ha blitt martyrdrept, og det utviklet seg lokale kulter.
Det regnes som historisk at Mauritius og mange andre soldater virkelig led martyrdøden i Sveits på denne tiden, men detaljene i deres legender er nok utbrodert en smule. Senere legender vil ha det til at en del soldater overlevde massakren og dro over Alpene til Italia. Der ble de værende og begynte å evangelisere blant menneskene som levde i de dalene, og deretter skal de nesten alle ha lidd martyrdøden. Det må understrekes at de i Martyrologium Romanum, den offisielle, men ufullstendige listen over hellige som er anerkjent av Den katolske kirke, ikke anerkjennes offisielt som medlemmer av Den tebanske legion, og deres biografier er en blanding av sannhet og legende.
Det heter at Julian var blant dem som slapp unna selve massakren i Agaunum. Deretter slo han seg ned i et lite samfunn på landsbygda, hvor han levde av å ale opp sauer. Samtidig prøvde han å spre troen til bøndene i denne utkanten. Senere legender forteller om vennskapet og miraklene som knyttet ham til de hellige Eventius (it: Evenzio) og Pantaleon (it: Pantaleone), som også var eremitter i fjellene i Valle d'Aosta.
En versjon sier at han ble drept av noen misunnelige gjetere, mens en annen sier at han ble dømt til hardt tvangsarbeid i gruvene, men at han drev evangeliseringsarbeid der og tiltrakk andre til sin religion, så han til slutt ble myrdet ved å bli kastet ut fra det fjellet som bærer hans navn, Mont-Saint-Julien. På stedet for eremitthytten hans der feires han første torsdag i mai. Ifølge legenden oppbevares hans relikvier bak alteret i det lille kapellet. Det er ikke sikkert at det er snakk om den samme Julian som feires i den lille kirken som bærer hans navn i Vercelli og som æres i katedralen, hvor det finnes et relikvar som inneholder hans arm.