Den hellige Judicaël av Bretagne (~590-658)

Den hellige Judicaël (Iudicael ap Iudhael) ble etter overleveringen født rundt 590 i Armorica (Bretagne) i Nord-Frankrike. Hans navn finnes i en rekke former: Iudicael, Judicael, Judhaël, Judhael, Judhel, Juhel, Juzel, Jézéquel, Jezekel, Jezekael, Jekel, Jezekelig, Jikael, Jikel, Giguel, Gicquel, Giquel, Gaël, Gaëlle (wal: Iudicael; lat: Iudicallus; eng: Jude). Han skal ha vært sønn av fyrst Juthaël eller Judual (Iudhael ap Iudwal) av Domnonia (Domnonée) (585-607) og Prizel (lat. Prithella). Andre kilder sier at han var sønn av kong Hoel III av Bretagne (d. 612) og kaller ham derfor Judicaël ap Hoel.

Han ble døpt av en prest ved navn Guodenon. Han ble oppdratt hos sin bestefar Ausoche til han var tre år gammel. Hans yngre bror skal ha vært den hellige Judoc (Jodok, Josse). Judicaël overtok tronen etter sin far, men han måtte slåss for sin stilling med våpenmakt. Åpenbart ble han høyt elsket av sitt folk i Bretagne, men han ble fjernet fra tronen av sin bror, enten fyrst Haeloc (Haeloch) av Domnonia, eller kong Salomon II av Bretagne. Han trådte da inn i klosteret St. Johannes (Saint-Jean) i Gaël (bret: Gwazel) nær Vannes i Domnonée.

Hans åndelige veileder var den hellige Mewan (Méen), som prøvde å få ham til å avholde seg fra de mest ekstreme botsøvelsene. Ved en anledning en vinter fant Mewan Judicaël nedsenket i en tilfrosset elv med bare hodet synlig gjennom et hull han hadde laget i isen. Da sa han til den tidligere kongen at selv om han respekterte hans inderlighet, var det nødvendig å dempe den med diskresjon.

Hele folket hadde sørget over å miste sin unge prins, som de hadde satt så mye håp til. Da kong Salomon II døde rundt år 630, bønnfalt Judicaëls familie ham om å vende tilbake til det verdslige liv og bli konge igjen. Han lot hår og skjegg vokse, tok av seg drakten og giftet seg med en rettskaffen kvinne ved navn Meronoë eller Merovoë eller Morone av samme familie som sin mor, og med henne levde han et liv i fromhet og fred. De hadde omsorg for de fattige og levde i stor enkelhet og skjulte sin avholdenhet for hoffet. Det er sagt at Judicaël fikk laget et spesielt drikkebeger med et dekke, slik at adelsmennene ikke kunne se at han drakk vann mens de drakk vin.

Ifølge den hellige Gregor av Tours var bretonerne delt i flere fyrstedømmer på 500-tallet, de best kjente er Domnonia, Cornouaille og Broweroch (Bro Erech). De hadde vært under frankisk overherredømme siden kong Klodvig I (481-511), men hadde enere kastet det av seg. Kong Kilperik I av Neustria (567-84) underkastet seg dem og deres høvding Waroch av Broweroch, i alle fall i den østlige delen av Bretagne. Kilperiks bror, den hellige Guntram av Burgund (561-92), beholdt herredømmet, og Bretagne utgjorde en frankisk vasallstat under kong Dagobert I (628-39).

I Fredegars krønike kalles en Judicaël for bretonernes konge på denne tiden, og det er høyst sannsynlig at dette var fyrsten av Domnonia. Dette indikerer at Domnonia hadde innlemmet Broweroch og blitt det viktigste fyrstedømmet i Bretagne og at Judicael hadde blitt «overkonge» eller high king for Bretagne. Judicaël nedstammet på sin oldemors side fra Waroch av Broweroch.

Judicaël beseiret frankerne to ganger i slag, og i 635 sendte kong Dagobert ordre til Judicaël om å komme til hans palass i Clichy og fornye vasalleden til kongen, og han truet med å invadere Bretagne hvis Judicaël ikke lystret. Den bretonske kongen måtte føye seg og ankom med gaver, men fornærmet Dagobert ved å nekte å spise ved det kongelige bordet. I 636/37 sendte Dagobert I sin viktigste rådgiver, den hellige Eligius av Noyon (ca 588-660), på et diplomatisk oppdrag til Bretagne (Armorica), og han overtalte Judicaël til å akseptere den frankiske kongens autoritet på et møte i kongens villa i Creil.

Den tiden Judicaël hadde tilbrakt under veiledning av Mewan, hadde gitt ham en høy aktelse for det religiøse liv. Han fikk bygd flere klostre og kirker, inkludert kirken Notre-Dame de Paimpont, som ble bygd på det stedet hvor druidene skal ha praktisert menneskeofring, for å rense det. Men uansett hvor mye godt arbeid han gjorde, følte han hele tiden et hemmelig samvittighetsnag fordi han hadde forlatt det monastiske liv, og han fikk mer og mer avsmak for det verdslige livet ved hoffet.

Til slutt abdiserte han rundt 640 og trakk seg igjen tilbake til klosteret St. Johannes i Gaël ikke langt fra klosteret Paimpont, som han hadde grunnlagt. Hans yngre bror Judoc overtok tronen, men etter et par måneder abdiserte også han og ble først pilegrim og deretter eneboer. Etter rundt tyve år i klosteret døde Judicaël der den 16. eller 17. desember 658 og ble gravlagt ved siden av sin mester Mewan.

Han ble æret i Bretagne som en nasjonal helt og hellig mann, og han hadde en kult i bispedømmet Quimper. Hans minnedag er 16. desember, men 17. desember nevnes også. Hans navn står i det nye Martyrologium Romanum (2001). I dag er det eneste som er igjen av hans relikvier, nedre del av et lårbein i kirken Saint-Méen, resten forsvant i Revolusjonen. Et kapell som var viet til ham i Plouégat-Moysan, er forsvunnet. I kunsten fremstilles han med en krone ved føttene og en feiekost i hånden, som symboler på det luksuriøse livet han ga avkall på ved hoffet og på de beskjedne oppgavene han utførte i klosteret. Noen kilder sier at de hellige Judoc og Winnoc var hans sønner.

Klostret Notre-Dame de Paimpont tiltrakk seg snart mange pilegrimer som ba om hans forbønn. På begynnelsen av 900-tallet ble det ødelagt av normannerne, men hundre år senere ble det gjenoppbygd av en bretonsk fyrste og ble et kloster for regularkanniker av Sainte-Geneviève.