Den salige Josef Tous y Soler (1811-1871)

Den salige Josef Tous y Soler (sp: José; kat: Josep) ble født den 31. mars 1811 i Igualada i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Han var den niende av tolv barn av Nicolás Tous Carrera og Francisca Soler Ferrer i en velstående familie med dype kristne røtter. Han ble døpt dagen etter fødselen i sognekirken Santa Maria de Igualada med navnene José-Nicolás-Jaime. I samsvar med tidens skikk ble han fermet (konfirmert) seks år gammel i 1817, og i 1818 mottok han sin første hellige kommunion. Det var i familien han mottok og vokste i den troen som med tiden skulle produsere frukter av ekte hellighet i ham.

I 1820 flyttet Josefs familie til Barcelona for å se etter bedre arbeidsmuligheter. Der møtte gutten fransiskanernes sidegren kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap), og han ba om å få slutte seg til dem. Femten år gammel trådte han inn, og den 18. februar 1827 ble han ikledd drakten i novisiatet i Sarriá, et kloster kjent som «ørkenen». Han avla sine løfter den 19. februar 1828, og i ordenen var han kjent som Josef av Igualada etter fødestedet. Helt fra begynnelsen viste han seg å være en ordensmann med store dyder, og hans medbrødre vitnet om hans eksemplariske bønn, solide fromhet, villige lydighet, ydmykhet og renhet. I årene som fulgte, studerte han filosofi og teologi i ordenens klostre i Calella de la Costa, Gerona og Valls.

Josef levde på en tid hvor Spania var preget av politisk, sosial og økonomisk ustabilitet, og i perioder var Kirken utsatt for direkte forfølgelse med drap, eksklaustrering (utkastelse fra klosteret) og fengsling av ordensfolk, og noen ble tvangssendt i eksil. I de mest dramatiske årene var opptøyer og voldelige konflikter dagligdagse, og disse førte noen ganger til ødeleggelse av kirker. For Spania begynte 1800-tallet med fransk invasjon og endte med oversjøiske kriger og tap av de siste koloniene.

Den 1. juni 1833 ble Josef diakonviet i Tarragona, og den 24. mai 1834 ble han presteviet i Barcelona, 23 år gammel, av Msgr. Pedro Martínez de San Martín. Kort etter ble han sendt til klosteret Santa Madrona i Barcelona, hvor han utmerket seg for sin troskap til prestetjenesten og for et dypt åndelig liv, næret av et intimt forhold til den korsfestede Jesus, med Jesus i eukaristien og med Maria, Den gode hyrdes mor, andakter som preget hans liv dypt.

I klosteret Santa Madrona ble han innhentet av den sosiale uroen i 1835, som førte til antiklerikale voldshandlinger i Catalonia. I juni det året ble han sammen med sine medbrødre fengslet i festningen Monjuic i Barcelona på grunn av regjeringens stenging av religiøse hus. Han ble satt fri etter atten dager og påbegynte den bitre reisen i eksil, som brakte ham først til Frankrike og senere til det nordlige Italia. I 1836 vendte han tilbake til Frankrike og slo seg ned i Grenoble, Marseille og i bispedømmet Toulouse. Der fullførte han sine studier i moralteologi og fikk tittelen «predikant», som var den etablerte regelen i kapusinerordenen på den tiden. I denne perioden gjorde han prestetjeneste som kapellan for benediktinernonnene av Evig tilbedelse. Selv om p. Josef var tvunget til å bo utenfor sitt kloster og var involvert i en intens pastoral aktivitet, forble han alltid en genuin kapusinermunk, levde i fattigdom og dyrket ydmykheten, kjærligheten til stillheten og et liv i bønn, og han viet seg til å stille de materielle og åndelige behov til alle han møtte.

I 1843 vendte p. Josef tilbake til hjemlandet i håp om å kunne slutte seg til et kapusinsk ordensliv igjen, men regjeringens «liberale» lover hadde forbudt religiøse ordener, så dette var umulig. Han dro da for å bo hos sin familie og tilbrakte resten av livet som menighetsprest. Han var først kapellan i sognet Esparragure i Barcelona, og deretter fra 1848 i sognet San Francisco de Paola i Barcelona. Han prøvde imidlertid alltid å leve etter sine fransiskanske idealer i et strengt, kapusinsk botsliv. Som prest og ordensmann måtte han imidlertid tåle både prøvelser og usikkerhet og til tider endog fysiske skader.

Det var i sognet San Francesco de Paola at p. Josef forsto hvor mye barna og de unge på hans tid måtte leve i en tilstand av åndelig og materiell overgivenhet, som «får uten hyrde» (Matt 9,36). Han tok derfor på seg jobben som åndelig veileder for «Den fromme foreningen for den ærerike lille hellige Romana», hvor han fremmet kulten for Den gode hyrdes Mor. Noen av de unge medlemmene av denne foreningen ønsket å vie seg til en kristen utdannelse av jenter og unge kvinner, og ansporet av denne lengselen grunnla han i mars 1850 et institutt som den 22. desember 1858 skulle bli til kongregasjonen «Kapusinersøstre av Den Guddommelige Hyrdes Mor» (Hermanas Capuchinas de la Madre del Divino Pastor – CMDP), som var viet til pastoral omsorg og undervisning av unge barn. Instituttet ble godkjent den 17. mars 1850 av biskopen av Vic.

Den 27. mai 1850 åpnet instituttets første hus i Ripoll i provinsen Gerona i Catalonia, og i 1858 åpnet huset i Capellades i provinsen Barcelona, som skulle bli instituttets moderhus. Deretter ble det åpnet nye hus i San Quirico de Besora i Barcelona (1860), i Barcelona (1862) og i Ciempozuelos i provinsen Madrid (1865). P. Josef skrev personlig utkastet til konstitusjoner for det instituttet han hadde grunnlagt, og han presenterte dem for biskop Luciano Casadevall av Vic. De viser svært tydelig de to fundamentene som søstrenes liv skulle hvile på: Andakt for Maria, Den gode hyrdes Mor, og utdanning av barn og unge. Instituttet vokste og utviklet seg raskt under p. Josefs stadige pastorale omsorg, og han viet seg spesielt til den åndelige formasjonen av søstrene. I 1888 fikk instituttet sitt Decretum laudis og ble approbert i 1897. I 1905 ble det tilknyttet kapusinerordenen.

Josef døde den 27. februar 1871 mens han feiret messe på skolen Den gode hyrdes Mor i Barcelona, nesten seksti år gammel.

Den 22. desember 2008 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 19. desember 2009 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret søndag den 25. april 2010 i basilikaen Santa Maria del Mar i Barcelona. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinalstatssekretær Tarcisio Bertone SDB. Hans minnedag er dødsdagen 27. februar.