Den salige Jerzy Popieluszko (1947-1984)

Den salige Jerzy ble født som Alfons Popieluszko den 14. september 1947 i den lille landsbyen Okopy nær Suchowola i regionen Podlasie i det nordøstlige Polen. Hans foreldre Marianna og Wladyslaw oppdro ham i den katolske tro og som polsk patriot. Etter fullført skolegang trådte han i 1965 inn i presteseminaret i Warszawa og begynte sine teologiske studier.

Men snart måtte han avbryte studiene på grunn av den obligatoriske militærtjenesten. Sammen med andre prestestudenter ble han sendt til en spesialenhet i Bartoszyce. Der skulle de unge prestestudentenes moral og verdier brytes ned med det formål å ødelegge Kirken. De ble tvunget til å høre på politiske foredrag av spesialtrente offiserer, og på søndager ble de tvunget til å se propagandafilmer eller filmer med erotisk innhold. Men gjennom de lokale sjelesørgere klarte Kirken likevel å opprettholde sine prestestudenters tro og håp.

Etter endt militærtjeneste kunne Alfons vende tilbake til seminaret og fortsette studiene. I 1971 skiftet han navn til Jerzy. Den 28. mai 1972 ble han presteviet av kardinal Stefan Wyszynski (1901-81), erkebiskop av Warszawa og polsk primas. Som prest virket han først i menighetene i Zabki, Anin, Zoliborz i Warszawa og ved katedralen i Warszawa.

I 1980 ble han forflyttet til menigheten St. Stanislaw Kostka i bydelen Zoliborz i Warszawa, og der tilbrakte han den siste delen av sitt liv. I august 1980 brøt det ut streiker i flere byer og regioner i Polen: i Gdansk, Szczecin, Slask og Warszawa. P. Popieluszko knyttet seg da til arbeiderne ved Støperiet Warszawa, feiret messer for dem og hørte skriftemål. Han tok ansvar for deres åndelige liv og førte mange søkende arbeidere til troen på Gud. P. Jerzy var også til stede ved nesten alle rettssakene mot arbeiderne fra støperiet i etterkant av streiken.

Et av resultatene av streikene i august 1980 var grunnleggelsen av fagforeningen Solidaritet (Solidarnosc), som ble grunnlagt i Gdansk i september med Lech Walesa som leder. P. Popieluszko var involvert i bevegelsen helt fra starten og feiret messe på skipsverftet i Gdansk i august, selve grunnleggelsesøyeblikket for bevegelsen. Den fikk raskt enorm oppslutning og brakte det kommunistiske regimet i Polen til randen av sammenbrudd. Det endte med at Polens statsminister, general Wojciech Jaruzelski, den 13. desember 1981 innførte unntakstilstand i Polen. Det betydde at de vanlige lovene ble satt ut av kraft og at ledelsen fikk fullmakter den ellers bare hadde i krigstid, derfor kalles unntakstilstanden ofte «krigstilstanden» på polsk, selv om landet aldri var i krig. En av de viktigste årsakene til unntakstilstanden var å hindre en sannsynlig sovjetisk invasjon i Polen.

Jerzy Popieluszko var en fast antikommunist, og i hans prekener var de åndelige formaningene vevd sammen med politisk kritikk av det kommunistiske systemet, og han motiverte de troende til protest. Under unntakstilstanden var Den katolske kirke den eneste institusjonen som kunne målbære protester relativt åpent, og de regelmessige messefeiringene representerte muligheten til offentlige forsamlinger i kirkene. Myndighetene skjønte at hvis de prøvde å begrense Kirkens virksomhet, ville det føre til masseprotester som snart kunne bringe situasjonen ut av kontroll.

Da myndighetene slo ned på medlemmer av Solidaritet, ble p. Popieluszko svært frittalende i sin opposisjon mot regimet, og til sine ukentlige prekener i sine «messer for hjemlandet» kunne han samle så mange som 50 000 mennesker. Han krevde rettferdighet og frihet i Polen, men var likevel noe langt mer enn en politisk agitator, slik de kommunistiske myndighetene ville ha det til. I sine prekener forkynte han enkle sannheter som for eksempel at frihet er bedre enn slaveri, at sannhet er bedre enn løgn, at det gode er bedre enn det onde, og dette var provoserende for et regime som forlengst hadde forlatt grunnleggende menneskelige verdier som respekt for livet, sannhet og ytringsfrihet.

P. Popieluszkos prekener ble rutinemessig kringkastet av Radio Free Europe, og slik ble han berømt over hele Polen for sin kompromissløse holdning mot regimet. De på sin side anså Popieluszko som en politisk agitator og en trussel, og det polske innenriksdepartementets sikkerhetspoliti SB (Sluzba Bezpieczenstwa) prøvde å bringe ham til taushet eller å true ham, men uten hell. De fabrikkerte da bevis mot ham og han ble arrestert i 1983, men han ble snart satt fri etter inngripen fra presteskapet, og han ble benådet av et amnesti.

Men SB ga ikke opp. Det ble planlagt en bilulykke for å drepe ham den 13. oktober 1984, men han unnslapp. Den alternative planen var å kidnappe ham, og den ble snart satt i verk. Den 19. oktober var han invitert til et bønnemøte som ble holdt av Foreningen for pastoral omsorg for arbeidere i byen Bydgoszcz. Han feiret først messe, og deretter kommenterte han Rosenkransens sorgfulle mysterier. Han sluttet sin kommentar med følgende ord: «La oss be Gud om å sette oss fri fra frykt og terror, men først og fremst fra lengselen etter vold og hevn». Etter møtet bestemte p. Popieluszko seg for å dra hjem, selv om det var sent. Han dro i en bil som ble kjørt av en viss Waldemar Chrostowski.

På vei hjem til Warszawa ble bilen stanset nær landsbyen Górsk av offiserer fra det hemmelige politi underlagt innenriksdepartementet forkledd som trafikkpoliti. Etter å ha satt håndjern på sjåføren slo de presten bevisstløs med et slag i hodet, kneblet ham og kastet ham i bagasjerommet på bilen og kjørte bort. Chrostowski klarte å komme seg ut av bilen i fart og slo alarm. Men sjåførens flukt fikk ikke politioffiserene til å endre sine planer. De sparket og slo p. Popieluszko så hardt at legen som foretok obduksjonen, sa at han aldri hadde sett en mann med slike indre lesjoner. Deretter bandt de hendene og føttene hans bak på ryggen og kastet ham ut i elven Wisla med en sekk full av steiner bundet til den ene foten. Sannsynligvis var han fortsatt i live da han ble kastet i elven nær Wloclawek, tolv mil nord for Warszawa. Han var 37 år gammel.

Den 30. oktober ble hans lik berget opp av elven, og nyheten om det politiske mordet forårsaket et voldsomt spetakkel i hele Polen. Mer enn 250 000 mennesker (andre kilder sier rundt 800 000) deltok i begravelsen den 3. november, inkludert Lech Walesa. Etter identifikasjon av Waldemar Chrostowski ble de tre sikkerhetspolitioffiserene fra SB og en av deres overordnede ble arrestert og dømt til fengsel i mellom 14 og 25 år for mordet. Disse var kaptein Grzegorz Piotrowski, Leszek Pekala, Waldemar Chmielewski og oberst Adam Pietruszka. De ble senere satt fri som en del av et amnesti. Imidlertid ble ingen høytstående tjenestemenn kjent skyldige. To generaler i sikkerhetspolitiet ble stilt for retten, men frikjent på grunn av mangel på bevis.

P. Popieluszkos grav ved kirken St Stanislaw ble et samlingspunkt for Solidarnosc, men også et katolsk valfartsmål. I dag legger et museum i kirkens kjeller like mye vekt på p. Popieluszkos politiske betydning som på hans åndelige resultater. Han ble selve symbolet på den polske kampen for frihet fra politisk undertrykkelse i etterkrigsårene.

Ikke overraskende var det den ærverdige pave Johannes Paul II (1978-2005), den polske paven som var berømt for sine mange salig- og helligkåringer, som satte i gang p. Popieluszkos saligkåringsprosess i 1997. Han var en påminner om pavens eksplisitte støtte til Solidarnosc på 1980-tallet og hans rolle i kommunismens fall i hjemlandet Polen. I 2008 var saken kommet så langt at han hadde fått tittelen «Guds tjener». P. Popieluszko ble i 2009 posthumt tildelt Den hvite ørns orden.

Den 19. desember 2009 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret søndag den 6. juni 2010 på Pilsudski-plassen i Warszawa. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle erkebiskop Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Det ble kunngjort at p. Popieluszkos minnedag skal være dødsdagen 19. oktober, hans dies natalis.

Nesten 150 000 mennesker hadde samlet seg til friluftsmessen på det sentrale torget i Warszawa som har sitt navn etter den polske nasjonalhelten, marskalk Józef Pilsudski (1867-1935). På samme sted var det den nyvalgte polskfødte paven i 1979 feiret en historisk messe under sin første valfart til det da kommunistiske Polen. I tillegg til erkebiskop Amato var en rekke kardinaler til stede: William Levada, prefekt for Troslærekongregasjonen, Adam Maida, erkebiskop emeritus av Detroit, Kazimierz Swiatek, erkebiskop emeritus av Minsk-Mohilev, Stanislaw Dziwisz, erkebiskop av Kraków, Józef Glemp, erkebiskop emeritus av Warszawa, Henryk Gulbinowicz, erkebiskop emeritus av Wroclaw, og Franciszek Macharski, erkebiskop emeritus av Kraków. I tillegg var rundt hundre biskoper til stede.

I begynnelsen av seremonien takket Warszawas erkebiskop Kazimierz Nycz, den nye saliges mor, Marianna Popieluszko, for hennes sønn, prest og Kirkens martyr. Fru Popieluszko hadde fylt hundre år noen dager i forveien, og for tyve år siden uttrykte hun ønske om å få oppleve den dagen da sønnen ble saligkåret. Ved slutten av den to timer lange messen ble p. Popieluszkos relikvier båret i prosesjon gjennom Warszawa til kirken for Det guddommelige Forsyn i forstaden Wilanow, rundt tolv kilometer fra Pilsudski-plassen. Denne imponerende kirken er fortsatt under bygging, men har allerede blitt et Pantheon for Polens mest berømte sønner og døtre. Det polske postverket ga ut spesielle frimerker for å markere saligkåringen.

En av p. Jerzy Popieluszkos mest kjente formaninger er «Overvinn ondt med godt». Dette var også mottoet ved saligkåringen i Warszawa. Der ble han æret like mye som en nasjonal helt som en religiøs, med representanter for den polske regjeringen prominent blant gjestene, blant dem statsminister Donald Tusk og Jerzy Buzek, president for EU-parlamentet. Det finnes 73 polske byer som har gater som bærer p. Popieluszkos navn.