| Den hellige Josef Maria Pignatelli (1737-1811) |
Den hellige Josef Maria Pignatelli ble født den 27. desember 1737 i Zaragoza i Spania i en av de fornemste aragonske familiene – den spanske grenen av en napolitansk adelsfamilie. Han ble født i familiepalasset som den syvende av åtte barn av Don Antonio Pignatelli og hans hustru, Doña Maria Francisca. Hun tilhørte en spansk adelsfamilie, men døde i 1743 da Josef var bare fire år gammel. Faren flyttet da til Napoli sammen med sine yngste barn. Josef ble oppdratt av en søster, men da også faren døde, sendte hans brødre den tolvårige Josef og hans yngste bror Nikolas (Nicolás) til Zaragoza for å få sin utdannelse hos jesuittene.
Han fikk det spesielle privilegium å bo i jesuittenes kommunitet. Å leve blant jesuittene stadfestet ham i hans kall, og han trådte allerede som 15-åring den 8. mai 1753 inn i jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) i deres novisiat i den østspanske kystbyen Tarragona, selv om ordenen den gang var midtpunkt for store motsetninger. I 1755 avla han sine løfter, og i de neste årene foretok han sine klassiske studier i Manresa, byen hvor den hellige Ignatius av Loyola tilbrakte ti måneder etter sin konversjon og begynte å skrive sine åndelige øvelser. De følgende tre årene ble tilbrakt i Calatayud med studier i filosofi, og deretter studerte han i fire år teologi i Zaragoza. Etter sin løfteavleggelse underviste han i Manresa, Bilbao og Zaragoza.
Josef ble presteviet uken før jul i 1762, like før sin 25-årsdag. Deretter ble han sendt tilbake til hjembyen for å arbeide der. Han underviste små gutter i grammatikk på den skolen hvor han selv hadde studert, samtidig som han assisterte i sognet. I 4 ½ år underviste denne spanske adelsmannen ydmykt sine klasser, besøkte de lokale fengslene og gjorde tjeneste for de dødsdømte på vei til henrettelsen. Men dette apostolatet skulle snart få en brå slutt.
For fiendene av jesuittene var på fremmarsj. Ordenen var allerede oppløst i Frankrike og Portugal da kong Karl (Carlos) III av Spania (1759-88) den 3. april 1767 utviste jesuittene fra Spania og konfiskerte deres eiendommer. Han begrunnet ikke sitt tiltak, men fryktet åpenbart ordenens uavhengighet. Med et kongelig pennestrøk var 5.000 spanske jesuitter hjemløse. Som medlemmer av den spanske adelen fikk Josef og hans yngre bror Nikolas, som også var blitt jesuitt, tilbud om å bli værende i Spania dersom de forlot ordenen, men begge nektet. Den aldrende rektoren i Zaragoza delegerte sin autoritet til den unge Josef mens de var i eksil.
Da jesuittene fra Zaragoza kom til Tarragona, møtte de andre jesuitter som ventet på å gå om bord på skipene. Blant dem var provinsialen, som også delegerte sin autoritet til Josef og dermed gjorde ham til fungerende provinsial for rundt 600 jesuitter. Etter tre måneder til sjøs, da de var nektet adgang til Civitavecchia på Italias vestkyst og i Bastia på øya Corsica, gjorde de tretten skipene som fraktet spanske jesuitter, et kort opphold i Ajaccio på Corsicas vestkyst, hvor de kunne bo på land og bli tatt hånd om av sine brødre, som drev et kollegium i byen. Men etter tre uker var de igjen om bord på skipene, og i august 1767gikk de i land i Bonifacio på sørspissen av Corsica. Der gjorde de med Josefs kløkt forlatte hjem om til jesuittiske kommuniteter.
Men i september 1768 erobret franskmennene Corsica fra Genova, og da ble jesuittene utvist derfra også. De ble fraktet til Genova, og derfra gikk de til fots de femti milene til Ferrara i Kirkestaten. Marsjen var vanskelig, noen jesuitter var gamle, noen hadde dårlig helse og alle var utmattet. Takket være vennligheten til Josefs fetter og fremtidige kardinal, Msgr Frans Pignatelli, ble jesuittene ønsket velkommen i Ferrara sammen med jesuitter fra Peru og Mexico. De neste årene tok Josef seg av sine fortvilte medbrødre, og hans forbilde og ukuelige livsmot fikk de forviste jesuittene til stadig å holde ut. Ingen visste hvor han hentet sitt mot og sin styrke fra.
Josef visste ikke hvor lenge de fikk nyte freden der, for han var klar over at Europas fyrster la press på paven for å oppløse jesuittordenen. Alt gikk bra så lenge pave Klemens XIII (1758-69), en sterk forsvarer av jesuittordenen, var i live. Men han døde i 1769, og hans etterfølger, pave Klemens XIV (1769-74), var ikke av samme kaliber. Han ga i 1773 etter for press fra kongene av Frankrike, Portugal og Spania og oppløse offisielt Jesu Selskap den 21. juli 1773 gjennom bullen Dominus ac Redemptor noster. Tiltaket var rent administrativt, og den pavelige bulle var omhyggelig med ikke å si at beskyldningene mot selskapet var bevist, men resultatet var at rundt 23.000 ordensbrødre ble sekularisert og ikke lenger bundet av sine løfter. De som var presteviet, forsatte å være sekularprester, men legbrødrene ble igjen legmenn. Ved Josefs saligkåringsseremoni i 1933 sa pave Pius XI (1922-39): «Alle er enige om at det er en sørgelig side av historien».
I de neste 24 årene (1773-97) levde Josef hovedsakelig som sekularprest i Bologna. Han viet seg til studier av ordenens historie og spiritualitet, samlet bøker og manuskripter om ordenens historie og hjalp de tidligere medlemmene materielt og åndelig – mange av dem var i stor nød. Samtidig arbeidet han i det stille for gjenopprettelsen av Ignatius av Loyolas orden. I Russland hadde tsarina Katarina II den Store (1762-96) nektet å tillate biskopene å promulgere oppløsningsbullen, så etter avtale med Den hellige Stol fortsatte selskapet å eksistere i dagens Hviterussland. Også i Preussen var gjennomføringen av bullen forbudt av Fredrik II, både der og i Russland for ikke å sette det katolske skolevesen i deres land i fare.
I 1792 inviterte hertug Ferdinand av Parma tre italienske jesuitter som da bodde i Russland, til å åpne et hus i sin stat. Josef var ivrig etter å bli involvert i dette prosjektet, men uvillig til å handle uten autoritet. Men straks hertugen hadde sørget for en forbeholden godkjennelse fra pave Pius VI (1775-99), fornyet den 60-årige Josef den 6. juli 1797 sine løfter privat etter godkjennelse fra generalvikaren for Russland og ble gjort ansvarlig for prosjektet. To år senere fikk han i 1799 muntlig tillatelse fra paven til å organisere et halvoffisielt novisiat i Colorno, like nord for Parma, og han ble utnevnt til novisemester. Det var det eneste novisiatet i Vest-Europa på den tiden. Derfra dro studentene til Russland for å avlegge sine løfter, en praksis som ble kanonisk i 1801, da pave Pius VII (1800-23) formelt godkjente jesuittprovinsen der. Den 7. mai 1803 utnevnte superioren i Russland Josef til provinsial for Italia.
Da hertugdømmet Parma ble okkupert av franske tropper i 1804, ble jesuittene utvist, men de fikk komme til Napoli. For Josefs utrettelige arbeid for gjenopprettelse av Jesu Selskap ble belønnet da pave Pius VII i en bulle av 30. juli 1804 gjenopprettet Jesu Selskap i kongeriket De to Sicilier (Napoli og Sicilia). Josef ble utnevnt til provinsial. Mange tidligere jesuitter kom nå til Napoli og ba om gjenopptak.
Men Josefs opphold i Napoli varte i bare to år, for Napoleons bror Josef Bonaparte og franskmennene invaderte landet i 1805. De rundt femti ikke-napolitanske jesuittene måtte forlate kongeriket. De dro til Roma, hvor pave Pius VII ønsket dem velkommen og tilbød dem de gamle bygningene til Collegium Romanum inntil de fant et mer passende sted å bo. De fant til slutt et hjem ved kirken San Pantaleo ikke langt fra Colosseum. I løpet av noen måneder hadde de opprettet et novisiat i Orvieto og underviste ved seks bispedømmeseminarer. Josef ble provinsial for Italia. En sjenerøs gave fra hans søster gjorde ham i stand til å restaurere den sardinske provinsen og å legge grunnlaget for gjenetableringen av selskapet i Roma, Tivoli og Orvieto. De fleste napolitanske jesuittene kunne dra til Palermo, og den resulterende sicilianske provinsen ble mor for den moderne irske provinsen.
Takket være Josefs klokskap ble ingen av de fordelene som var vunnet, tapt under den franske okkupasjonen og pave Pius VIIs eksil, og i 1814 ble hans endelige mål nådd da pave Pius VII gjenopprettet jesuittordenen fullstendig. Han var den første i den restaurerte ordenen og «en forbindelse mellom det gamle og det nye selskapet», men denne lykkelige dagen skulle han ikke selv få oppleve.
De siste årene av Josefs liv var preget av sykdom, og de siste to årene hadde han blødninger, trolig fra et magesår. I de siste seks månedene var blødningene hyppigere og forårsaket store smerter. I oktober 1811 ble han sengeliggende. Han døde fredelig om kvelden den 15. november 1811 i Roma og ble gravlagt i kirken San Pantaleo. Men han fant sitt siste hvilested i den romerske jesuittkirken Il Gesù, hvor også Ignatius av Loyola hviler. Hans dødsmaske er bevart i Ignatius' rom i jesuittenes generalat i Roma.
Han ble saligkåret den 21. mai 1933 av pave Pius XI (1922-39) og helligkåret den 12. juni 1954 (bullen var datert den 13. juni) av pave Pius XII (1939-58). Hans minnedag er 28. november, men dødsdagen 15. november og 11. november nevnes også, mens jesuittene feirer ham den 14. november. Hans navn står i Martyrologium Romanum.