Den salige Josef Olallo Valdés (1820-1889)

Den salige Josef Olallo Valdés (sp: José) ble født den 12. februar 1820 i Havanna på Cuba. Han var sønn av ukjente foreldre og ble den 15. mars 1820 overlatt til barnehjemmet Casa Cuna San José («St. Josefs krybbe») i Havanna, og der mottok han dåpen samme dag. Han bodde på barnehjemmet og fikk sin utdannelse der til han var syv år, og deretter på barnehjemmet de Beneficencia («Nestekjærlighet»), hvor han viste seg som en alvorlig og ansvarlig gutt. I en alder av tretten-fjorten år trådte han inn i hospitalsordenen «Barmhjertige brødre av St. Johannes av Gud» (Ordo Hospitalarius Sancti Joannis de Deo – OH) eller (Ordo Sancti Joannis de Deo – OSJD/OSJdD), som regner den hellige Johannes av Gud (1495-1550) som sin grunnlegger, i deres kommunitet ved sykehuset Hospital de los santos Felipe y Santiago (Ss Filip og Jakob) i Havanna. Vi vet svært lite om hans liv, og de eneste detaljene finnes bare i noen ordensannaler. Han undertegnet alltid som Fray Olallo Valdés, og navnet Josef er mer å betrakte som et «ekstranavn», slik som med Maria for kvinner.

Olallo overvant de hindringene som syntes å stå i veien for hans kall og forble fast i sin beslutning, og han avla løftene som legbror oi ordenen. I april 1835 dro han til byen Puerto Príncipe (i dag Camagüey) for å pleie ofrene for den epidemien som raste i byen. Deretter ble han værende på fattigsykehuset Hospital de San Juan de Dios, hvor han resten av sitt liv viet seg til tjeneste for pasientene etter forbilde av ordensgrunnleggeren selv. I løpet av 54 år var han bare borte én natt fra sykehuset, og det skyltes omstendigheter utenfor hans vilje. Etter 25 år som sykepleierassistent ble han utnevnt til oversykepleier (Enfermero Mayor) på sykehuset, og senere, i 1856, ble han superior for sin kommunitet.

I sitt liv ble han møtt av store vanskeligheter og måtte gjøre store ofre, men alltid med hederlighet og åndsstyrke. Hans liv konsekrert til tjeneste for de syke ble ikke rammet i den perioden hvor de religiøse ordenene var oppløst av de liberale spanske regjeringene, selv om dette også inkluderte konfiskeringen av all kirkelig eiendom. Fra 1876, da hans siste medbror i kommuniteten døde, og i tretten år til hans egen død i 1889, var han alene igjen, den siste hospitalsbror på Cuba og i Amerika.

Men han fortsatte med samme storsinnethet å pleie pasientene, alltid trofast mot Gud, sin samvittighet, sitt kall og ordenens karisma, ydmyk og lydig og edel av hjertet, mens han respekterte, tjente og elsket også sine fiender og dem som innyndet seg hos ham eller som misunte ham, mens han aldri oppga sine religiøse løfter.

Under Tiårskrigen (1868-78) arbeidet han for alle, men fortrinnsvis de svakeste og fattige, gamle, foreldreløse og slaver. Han etterkom ordren fra den militære administrasjonen om å gjøre sykehuset om til et feltsykehus for soldater, men uten å slutte å ønske velkommen de mest trengende sivile, og han gjorde aldri forskjell på ideologi, rase eller religion. Under de vanskeligste situasjonene i den krigslignende konflikten unnlot han ikke å sette sitt eget liv i fare ved å ta seg av de sårede på alle sider, uten å la seg avskrekke av forbud eller trusler, noe som ga ham respekt hos den militære administrasjonen. Han gikk også i forbønn hos dem for sivilbefolkningen i Camagüey og unngikk dermed en sivil massakre.

Han utmerket seg spesielt for sin tjeneste for de døende, som han fulgte i deres siste timer og i overgangen til et bedre liv. Hans fremste kjennetegn var hans uendelige vennlighet, og han ble kjent som apóstol de la caridad («kjærlighetens apostel») og padre de los pobres («de fattiges far»), som på en treffende måte sammenfatter hans heroiske vitnesbyrd. Han var beskjeden og uten noen som helst ambisjoner annet enn sin tjeneste, han ga avkall på prestevielsen da den ble tilbudt ham av erkebiskopen, ettersom han heller ville fortsette å arbeide som sykepleier. Han utmerket seg også ved sin faglige dyktighet, selv som kirurg, selv om han var selvlært.

Olallo døde en rettferdigs død den 7. mars 1889 i Camagüey, 69 år gammel. Den ærbødigheten og venerasjonen som alle følte, ble uttrykt i forbindelse med hans død, og til tross for tidens sosiale og politiske spenninger ble hans vake og begravelse en enorm manifestasjon. Senere fikk hans grav et monument i form av et mausoleum, finansiert av en folkelig innsamling, og siden ble graven kontinuerlig besøkt. Han var fortsatt levende i hjertene til byens innbyggere, som kalte ham Padre Olallo («pater Olallo»), selv om han aldri var blitt presteviet. En gate og en plass i Camagüey har fått navn etter ham.

Hans ry for hellighet økte for hver dag, særlig i Camagüey. I forbindelse med hundreårsdagen for hans død i 1989 organiserte en gruppe legfolk i Camagüey et minnearrangement. Erkebiskopen av Camagüey, Adolfo Rodríguez Herrera, og den spanske hospitalsbroren Manuel Cólliga, som bodde i Havanna, benyttet anledningen til å invitere den da nye ordensgeneralen fra Australia, Fr. Brian O'Donnell, til arrangementet. Erkebiskopen spurte ham da om ordenen ville bidra til finansieringen av en undersøkelsesprosess for Olallos salig- og helligkåring, og dette førte til at hans saligkåringsprosess i 1990 ble åpnet i bispedømmet Camagüey på Cuba.

Med åpningen av prosessen ble kulten for broder Olallo blant folket enda sterkere. Ofte fikk postulatoren brev om nye nåde- og gunstbevisninger som var skjedd på Olallos forbønn. Av dem ble et spesielt tilfelle valgt ut, nemlig den uforklarlige helbredelsen av den treårige jenta Daniela Cabrera Ramos («Danielita») i bispedømmet Camagüey. Den sykdommen som hun hadde, ble diagnostisert som «Non-Hodgkin eller muligens Burkitt lymfom» med alvorlighetsgrad 3 eller 4. Den hadde spredt seg til hele underlivet, og en akutt nyresvikt kompliserte situasjonen. Den umiddelbare og fullstendige helbredelsen skjedde om ettermiddagen lørdag den 18. september 1999. Man kan si at den var en frukt av en vedvarende bønn fra hele menigheten i sognet i tillegg til andre grupper og familiens naboer, som var ført sammen og oppglødd av Danielitas foreldres tro og deres tillit til Guds Tjener Olallo.

I 2004 ble Olallos jordiske rester flyttet til kirken St. Johannes av Gud. Den 16. desember 2006 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 15. mars 2008 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.

Han ble saligkåret lørdag den 29. november 2008 på Plaza de la Caridad i Camagüey på Cuba. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt emeritus for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet (1998-2008), som den 9. juli 2008 overlot vervet som prefekt til erkebiskop Angelo Amato SDB. Vert var erkebiskop Juan García Rodríguez av Camagüey.

Josef Olallo Valdés' minnedag er dødsdagen 7. mars. Han er den andre salige kubaneren, men den første som er saligkåret på Cuba. Den første som ble saligkåret, var den salige Josef López Piteira (1913-36), kleriker OSA fra San Jose de Jatibonico, som ble saligkåret som en av 498 martyrer fra Den spanske borgerkrig (d. 1934; 1936-37) den 28. oktober 2007, Kirkens hittil største saligkåringsseremoni. Josef López Piteira var imidlertid sønn av spanske innvandrere til Cuba, som forlot øya igjen ikke lenge etter og dro tilbake til Spania, så han var bare født på Cuba og er ikke kjent der.