Den hellige Johanna de Lestonnac (1556-1640) |
Den hellige Johanna de Lestonnac (fr: Jeanne) ble født i 1556 i Bordeaux. Hennes far tilhørte en fremtredende familie i byen, og på en tid hvor kalvinismen blomstret i Bordeaux, var han en god katolikk. Men hennes mor Jeanne Eyquem de Montaigne, søster av den berømte essayisten Michel de Montaigne (1533-92), falt fra og ble kalvinist. Onkelen var skeptiker og humanist, men han døde forsonet med Kirken. Johanna motsto press fra moren om å bli kalvinist, men som straff ble hun dårlig behandlet. Disse problemene gjorde at hun vendte sitt hjerte til Gud og fikk henne til å lengte etter et liv i bønn og bot.
Imidlertid ble hun som 17-åring i 1573 gift katolsk med Gaston de Montferrant, som var en slektning av kongehusene i Frankrike, Navarra og Aragón, og ekteskapet ga henne tittelen baronnesse de Landiras. I et lykkelig ekteskap fikk de syv barn, hvorav fire vokste opp, en sønn og tre døtre. Men etter 24 års ekteskap døde Gaston plutselig i 1597. De neste årene tok Johanna seg av de to yngste barna inntil alle fire var i stand til å klare seg selv. To av hennes døtre var tiltrukket av et liv som nonne, og de to andre ble etter hvert gift.
I 1603 ble den 47-årige Johanna cisterciensernonne (Ordo Cisterciensis – OCist) i klosteret Les Feuillantes i Toulouse. Hennes sønn motsatt seg dette skrittet på det mest voldsomme, og det smertet hennes hjerte å forlate den yngste datteren, som ennå ikke var gift. Søster Johanna tilbrakte seks måneder i cisterciensernes novisiat. Men det strenge livet var for mye for hennes helse og hun ble alvorlig syk. Hun ba om tillatelse til å få bli i klosteret og dø der, men hennes kloke overordnede bestemte at slikt et verdifullt liv måtte reddes til tjeneste for Gud.
Hun forlot klosteret, og hennes helse kom seg straks på en nesten mirakuløs måte. Hun vendte tilbake til Bordeaux og besøkte Pèrigord, hvor hun samlet rundt seg flere unge jenter som senere skulle bli hennes første noviser. Hun tilbrakte to rolige år på sitt landsted La Motte, hvor hun forberedte seg på sitt senere arbeid. Deretter vendte hun tilbake til Bordeaux, hvor hennes veiledere rådet henne til å nøye seg med et vanlig liv viet til nestekjærlig arbeid. Da en alvorlig pest rammet folket i Bordeaux, var det Mme de Lestonnac og en gruppe modige kvinner som pleide ofrene.
Johanna kom nå under innflytelse av to jesuittprester, p. Jean de Bordes og p. Raimund, som fullt ut forsto den ødeleggelsen som kalvinismen forårsaket blant unge jenter av alle klasser som ikke fikk katolsk utdannelse. De så behovet for hengivne kvinner for å utdanne jenter på samme måte som deres egen orden utdannet gutter. Begge disse prestene ble forsikret samtidig, mens de feiret messen, at det var Guds vilje at de skulle hjelpe til med å grunnlegge en slik orden for å imøtegå kjetteriet, og at Mme de Lestonnac skulle bli ordenens første leder. De skjønte hvilken eksepsjonell kvinne Johanna var og oppmuntret henne til å grunnlegge en slik kongregasjon viet til Vår Frue. Dette samsvarte med hennes egne planer, og Johanna samlet rundt seg en gruppe unge jenter.
Slik begynte arbeidet, og det vokste raskt. Den nye kongregasjonen ble grunnlagt i 1606 for å utdanne jenter fra alle sosiale klasser. Den het «Instituttet for Søstre av Notre Dame av Bordeaux», også kalt Marias selskap (Ordre Compagnie de Marie Notre-Dame – ODN). Instituttet ble godkjent i 1607 av pave Paul V (1605-21), som knyttet det til benediktinerordenen for å dele denne ordenens privilegier, men regelen og konstitusjonene bygget på den hellige Ignatius av Loyolas. Det første huset ble åpnet i det gamle Helligånd-klosteret i Bordeaux.
Mange prester hadde kommet til å erkjenne Johannas dype fromhet, og med deres hjelp overtalte hun erkebiskopen av Bordeaux til å støtte hennes orden. Johanna og hennes ledsagere mottok i 1608 drakten fra erkebiskopen, kardinal de Sourdis. I 1610 ble Johanna valgt til ordenens generalsuperior, og søstrene strømmet til. Hennes søstre søkte bare det aller nødvendigste for seg selv, og de grunnla skoler over hele regionen og ønsket velkommen alle jenter dit. Den første skolen ble grunnlagt i Périgueux. Ordenen spredte seg raskt, og rundt 30 hus ble etablert. Johanna styrte alle som generalsuperior.
Men samtidig som instituttet blomstret, oppsto det splittelse i kommuniteten i Bordeaux. Erkebiskopen av Bordeaux motsatte seg forsøk på å oppnå uavhengighet fra bispedømmet. Samtidig begynte den onde søster Blanche Hervé, en middelklassenonne som ikke kunne lese og skrive, sammen med lederen for et av husene å spre løgner om moder de Lestonnac. Forbausende nok trodde kardinal de Sourdis på løgnene, og de foretrakk sr. Blanche Hervé som superior. Johanna ble fjernet fra ledelsen av ordenen, og straks begynte den nye superioren å undertrykke og ydmyke henne og til og med mishandle henne. Men Johanna viste heroisk ydmykhet og triumferte til slutt.
Dette regimet varte i tre år. Men Johanna bar alle ydmykelsene så tålmodig at til og med Blanche Hervé ble beveget til å innse sin egen ondskap. Men Moder Johanna begynte nå å bli gammel, så hun ville ikke gjeninnsettes som superior. I stedet ble Moder de Badiffe valgt. I 1625 dro Johanna ut på en visitasjonsreise til alle de andre 26 husene etter tur, og først i 1631 vendte hun tilbake til Bordeaux.
To av hennes døtre og minst et barnebarn hadde nå sluttet seg til ordenen. Reviderte regler og konstitusjoner for kongregasjonen ble satt opp i 1638. Johanna var nå over 80 år og helsen begynte å svikte, så de siste årene tilbrakte hun tilbaketrukket mens hun forberedte seg på døden. Men i sine siste år var hun høyt æret av sin orden. Hun døde fredelig den 2. februar 1640 i Bordeaux, 84 år gammel, like etter at søstrene hadde fornyet sine løfter på festen for Marias renselse (Kyndelsmesse). Hennes legeme skal ha vært like friskt og utstedt en søt lukt i flere dager etterpå. Hun ble gravlagt på kirkegården i klosteret i Rue du Ha.
Det ble meldt om forskjellige slags mirakler ved hennes grav, men hennes saligkåringsprosess gikk langsomt. Under Den franske revolusjon ble søstrene spredt, og hennes legeme i 1791 brakt til venner i Rue Porte-Dijeaux for å beskyttes mot vanhelligelse. Men det ble funnet av revolusjonære, som gravla det i et hull sammen med et hestekadaver. I 1822 ble legemet gjenfunnet av Moder du Terrail, som brakte det til katedralen. Der ble det møtt av en høytidelig prosesjon som fulgte det til kapellet i moderhuset i Bordeaux, hvor det har vært siden. I 1901 ble relikviene identifisert og skjelettet rekonstruert. Noen få bein befinner seg i et glasskrin i ordenens hus i Bordeaux. Under restaureringen av kapellet i 1956 ble mesteparten av relikviene lagt i en hvit marmorsarkofag og plassert under alteret hvor messen ble lest hver morgen.
Etter mange forsinkelser ble Johanna endelig saligkåret den 23. september 1900 (dokumentet (Breve var datert den 20. mai 1900) av pave Leo XIII (1878-1903) og helligkåret den 15. mai 1949 av pave Pius XII (1939-58). Hennes navn står i Martyrologium Romanum og hennes minnedag er dødsdagen 2. februar. Ordenen teller i dag omkring 2.500 og tjener i 17 land, som Italia, Frankrike, Spania, USA, England og Det fjerne Østen.